Modne mediespillere

Jeg husker det som om det var i går. Min første MP3-spiller var stor, grå og plastaktig. Jeg var ekstremt tidlig ute, og det virket som om ingen av vennene mine forsto. «Det er en statusgreie», forsøkte jeg, men fikk bare tvilende og spørrende blikk til svar. Med god grunn, selvfølgelig, for det var ingen superdings jeg hadde fått fingrene i. 32 MB lagringsplass holdt til rundt 10 låter - jeg husker fortsatt spillelisten. Prosedyren med å konvertere og overføre MP3 var så tungvinn at hele greiene fremsto mer som en kuriositet enn noe som var brukbart i det hele tatt.

Siden den gang har statusverdien kommet og gått. MP3-spilleren har tatt fullstendig over og blitt folkelig, og i dag kan jeg konstatere at den endelig har blitt voksen. Det har helt klart vært fantastiske MP3-spillere på markedet en stund nå - for eksempel den hvite med scrollhjulet - men det er først nå MP3-spilleren har blitt ordentlig moden. Først nå kan du gå inn i en butikk med en og en halv tusenlapp i hånda, og komme ut mer eller mindre fornøyd uansett hva du velger.

Uansett hvilken MP3-spiller du velger kan du regne med å bli ganske fornøyd, og egentlig er det bare Samsungs P2 som følges som et skikkelig bunnkjøp i denne sammenhengen. Deres slappe pekeskjermløsning vil jeg ikke utsette min verste fiende for. Av de øvrige produktene handler det veldig mye om følelse og personkjemi, ettersom de byr på omtrent samme funksjoner. Personlig ville jeg etter en viss refleksjon legge pengene mine i en iPod Nano, til tross for at den på papiret blir slått av flertallet av konkurrentene. Den byr på en uovertruffen spilleglede, og hvis man bare kommer overens med iTunes så venter en behagelig jukeboksopplevelse. Det eneste jeg savner i den er egentlig radio.

Denne saken ble første gang publisert 05/08 2008, og sist oppdatert 28/06 2017.