Historiens første togranere

Den 22. mars 1866 kravlet to menn fram over kullhaugen til lokomotivet på nattoget på Indianapolis-banen. De var i ferd med å gjøre noe ingen hadde gjort tidligere – å gjennomføre et togran.  

Vel fremme i førerhuset stakk de to maskerte mennene pistolen i siden på lokføreren, og ga han streng beskjed om å stanse toget et helt spesifikt sted.

Da toget med skingrende bremser til slutt stoppet opp, sto det flere maskerte menn og ventet. Sammen overfalt de maskerte mennene funksjonærene i postvognen. Her losset de av de tunge pengekistene toget fraktet, før de kommanderte toget videre.

Så møtte Reno-brødrene og resten av gjengen på det første hinderet i planen. De visste at pengekistene sannsynligvis inneholdt så mye som 100 000 dollar, noe som var svært mye penger på den tiden. Problemet var at de ikke greide å åpne kistene.

Etter å ha strevd forgjeves i et par timer måtte bandittene gi opp. De visste at det bare var et spørsmål om tid før sheriffen og hans menn dukket opp, og måtte forlate stedet. Pengekistene måtte de etterlate.

Dermed måtte banden ta til takke med et «reserveutbytte» på 16 000 dollar – som selvfølgelig også var mye penger på den tiden.

Reno-banden var imidlertid alt annet enn fornøyd med utbyttet, noe innbyggerne i området skulle få merke på kroppen i årene som fulgte.

Terrorvelde

Noen dager senere meldte en mann ved navn George Kinney i byen Seymor at han hadde sett John og Simeon Reno, og knyttet dem til ranet. De ble arrestert, men slapp løs etter at de andre brødrene betalte kausjonen.

Allerede samme kveld ble George Kinney skutt ned og drept på sin egen dørstokk, noe som førte til at de andre som var tilstede under togranet nektet å vitne i saken.

Drapet var starten på det rene terrorveldet i Seymor; gjennom en rekke væpnede ran, overfall og skyteepisoder skaffet Reno-brødrene og deres kompanjonger seg i praksis full kontroll over byen. Ingen turte å sette seg opp mot dem, og de neste par årene herjet banden i området, tilsynelatende uten å frykte represalier fra loven.

Legenden om Reno-banden vokste og vokste – helt inn på sidene til Vi Menn nummer 14-1964, hvor artikkelen denne artikkelen er basert på sto på trykk.

Artikkelen kan leses i vårt digitale arkiv www.vimennpluss.no, i likhet med alt annet Vi Menn har gitt ut siden 1951.

Begynnelsen på slutten

Togranet skulle likevel bli begynnelsen på slutten for Reno-gjengen. Verdiene på toget var forsikret av transportselskapet Adams Express Company, som til slutt hyret inn detektivbyrået til Allan Pinkerton for å få has på den forhatte gjengen. Pinkertons byrå var allerede et kjent og fryktet navn blant samfunnets mer lovløse elementer, blant annet fordi de tok i bruk alle tilgjengelige midler for å oppnå resultater i arbeidet sitt. Det tok heller ikke lang tid før byrået fikk et slags gjennombrudd i kampen mot Reno-brødrene: I nattens mulm og mørke bortførte agenter fra Pinkerton John Reno, en av lederne i banden, og førte han til en dommer i Missouri. Her ble han dømt til 25 års straffarbeid.

Klappjakt

De andre brødrene tok imidlertid ikke hintet, men fortsatte sine kriminelle aktiviteter. Noen måneder etter at John ble bortført og dømt, ranet hans yngre brødre kommunekassene i Davies County og Gallatin, og kom av gårde med et samlet utbytte på 44 000 dollar. Like etter ranet de en bank for 14 000 dollar. Pinkerton trappet nå opp jakten på brødrene. Byrået startet en veritabel klappjakt på Reno-gjengen, og fulgte dem hakk i hæl etter hvert som brødrene gjennomførte stadig nye ran, både mot banker, handelsmenn, tog og andre som kunne tenkes å ha noe av verdi.

Selv om agentene fra Pinkerton lå hakk i hæl, lykkes de ikke å komme et skritt i forkant av gjengens aktiviteter før i juli 1868. Agentene hadde fått snusen i at Reno-banden hadde planer om nok et togran, og gjemte seg om bord på toget med våpnene klare. En voldsom skuddveksling brøt ut, og selv om de fleste av ranerne kom seg unna, ble Volney Elliott liggende igjen, såret av agentenes kuler.

Lynsjet

Volney Elliott fryktet naturlig nok å ende med repet rundt halsen, enten det var plassert der av dommeren eller en lynsjegjeng, og avslørte villig navnene på de andre i Reno-gjengen. Opplysningene gjorde at agentene fra Pinkerton kunne arrestere ytterligere to medlemmer av gjengen allerede neste dag. De tre, Volney Elliott, Charlie Roseberry og Theodore Clifton, ble så sendt avgårde til fengsel med toget. Så langt skulle de imidlertid ikke komme.

En halv mil utenfor Seymour ble toget bordet av en borgerverngruppe som kalte seg Jackson County Vigilance Committee. De mer enn 100 medlemmene av lynsjegjengen kastet fangene av toget, og hang dem i et tre ved skinnegangen.

Noen dager senere ble ytterligere tre medlemmer av Reno-bandet fanget, og sendt til fengselet. Makabert nok fikk de samme skjebne som Elliott, Roseberry og Clifton: Lynsjegjengen bordet toget på samme sted, og hang bandittene i nøyaktig samme tre. Området kalles den dag i dag Hangman’s Crossing.

Den 27. juli 1868 ble William og Simeon Reno fanget i Indianapolis. De havnet først i fengselet i Scott County, hvor de ble ført for retten og dømt for et av togranene, men det ble raskt bestemt at brødrene skulle flyttes til det mer sikre fengselet i Floyd County. Man var redd for at lynsjegjengen som allerede hadde tatt seks medlemmer av banden av dage, skulle slå til igjen. Og frykten var berettiget: Allerede dagen etter at William og Simeon ble flyttet fra fengselet i Scott County, brøt Jackson County Vigilance Committee seg inn, i håp om å få lynsje brødrene også.

Eldstebror Frank Reno ble så arrestert i den kanadiske grensebyen Windsor, sammen med bandemedlemmet Charlie Anderson. Begge ble utlevert og sendt til fengselet i New Albany, hvor William og Simeon nå også sonet. Frank og Charlie satt foreløpig i varetekt, og ventet på å få sin dom. Den skulle imidlertid ikke bli levert av en dommer, men av en ny lynsjegjeng.

Hettekledde vigilanter

Sent om kvelden 11. desember gikk 65 hettekledde vigilanter togstasjonen i New Albany. Mennene marsjerte fire i bredden gjennom hovedgaten og opp til fengselet, hvor de vekket byens sheriff og krevde å få utlevert nøklene til cellene hvor Reno-banden satt.

Sheriffen nektet plent å gi fra seg nøkkelen, og fastholdt at bandittene skulle dømmes ved lov. Etter at lynsjegjengen hadde skutt han i armen og slått han i ansiktet med geværkolber var det sheriffens kone som til slutt avslørte hvor nøklene befant seg.

Dermed møtte Charlie Anderson og Frank, William og Simeon Reno samme skjebne som de andre medlemmene i banden: De ble dratt ut av fengselet og hengt i tau som ble kastet over takbjelkene. To av de døde momentant. Da det var Charlie Andersons tur, røk tauet og han gikk i gulvet med et brak. På det andre forsøket lykkes lynsjegjengen.

Simeon var den lynsjegjengen hadde størst problemer med å få kontroll på. Opptil flere av dem måtte gi tapt for nevene til den råsterke Simeon, før de fikk lagt løkken om halsen på han og kastet han over rekkverket i andre etasje. Han var også den eneste det var liv igjen i da lynsjegjengen forlot fengselet. Det var imidlertid ikke lenge – da byens innbyggere ankom stedet for å se hva som foregikk, hadde også han trukket sitt siste sukk.

Ikoner fra den Ville vesten

Selv om lynsjegjengen fikk satt en stopper for Reno-bandens liv og herjinger, lever myten om brødrene den dag i dag. Brødrene Reno har også gjenoppstått på det store lerretet flere ganger, i filmer som «Rage At Dawn» fra 1955. Året etter kom «Love Me Tender», Elvis Presleys første film, som var (svært) løselig basert på historien om brødrene Reno.   

Banden var den første av mange kriminelle «brødre-gjenger», og sannsynligvis en stor inspirasjonskilde for flere av gjengene som oppsto senere. Blant disse finner vi brødrene Dalton, som mange nordmenn vil kjenne til fra tegneserien Lucky Luke.

Vi Menn har flere ganger skrevet både om Reno-banden, brødrene Dalton og mange andre av de lovløse som herjet i «Ville vesten». Alle artiklene kan finnes i vårt arkiv www.vimennpluss.no, hvor alle nummer vi har gitt ut siden 1951 ligger tilgjengelig i digitale versjoner.

Denne saken ble første gang publisert 11/05 2017, og sist oppdatert 16/06 2017.