Dypt inne i Cheyennefjellet i Colorado har amerikanerne bygget et massivt kompleks som skal kunne motstå atombomber og naturkatastrofer. Vi Menn skrev om senteret allerede i 1966. Siden den gang har det skjedd store endringer inne i fjellet.

Dramatiske saker

Artikkelen med overskrift ”Bomberom i superklasse” ble publisert i Vi Menn nummer 10 – 1966, og ble solgt inn til leserne på følgende måte: ”Den norske forskeren Per Thoresen beskriver i artikkelen oppbyggingen av det kanskje sterkeste bomberom i den vestlige verden. Det er Nord-Amerikas luftforsvarskommando som har lagt sitt hovedkvarter langt inni fjellet, og på denne måte løst problemene om moderne krigførings knusende våpen.” Dramatiske saker, men artikkelforfatteren hadde belegg for sine ord.

Arbeidet ble påbegynt sommeren 1961, og om lag fem år senere var arbeidet inne i det 2800 meter høye Cheyennefjellet fullført. Da komplekset var ferdigstilt hadde det kostet 600 millioner kroner. En imponerende sum i dag, men en formidabel sum i 1966.

Sinnrikt system

Nesten en halv kilometer inne i Cheyennefjellet, under mer enn 600 meter med granitt, hadde amerikanerne konstruert åtte treetasjes, én toetasjes, og to enetasjes ”bygninger”, på til sammen 18 000 kvadratmeter.

Målet var å ha et senter hvor viktige funksjoner som NORAD (North American Aerospace Command) var trygge fra angrep med de kraftigste våpnene menneskeheten hadde produsert, inkludert atom- og hydrogenbomber. Under Den kalde krigen var overvåking av luftrommet over Canada og USA en av de høyest prioriterte oppgavene til det amerikanske forsvaret. Frykten for sovjetiske missiler var høyest reell, og ikke uten grunn.

Ingen virkemidler ble spart for å gjøre lokalene så trygge som mulig. I tillegg å være omringet av en halv kilometer granitt, ble rommene inne i fjellet bygget i stål. Det meste imponerende er likevel det sinnrike systemet som ble konstruert for å hindre at kraftige rystelser fra jordskjelv eller bomber satte inventar og mennesker i fare: Rommene ble passerte på gigantiske fjærer som skulle sikre at rommene ikke beveget seg mer enn knappe 3 centimeter, uansett hvor kraftige rystelser anlegget ble utsatt for.

Selvforsynt

Anlegget ble også bygget for å motstå den elektromagnetiske pulsen som oppstår ved en kjernefysisk eksplosjon. Slike impulser, kalt EMP, er i stand til å slå ut alt elektronisk utstyr i en stor rekkevidde, noe som ville vært katastrofalt for et anlegg som det i Cheyennefjellet. Anlegget var ellers selvforsynt med vann, mat og elektrisk kraft. Sistnevnte sørget seks 950 KW dieselmaskiner for, og de ble igjen forsynt fra et indre reservoar som rommet 1,2 millioner liter drivstoff.

Summen av alle forhåndsreglene var at anlegget skulle være i stand til å motstå en kjernefysisk eksplosjon på 30 megatonn. Til sammenligning anslår man at atombomben ”Little Boy”, som utraderte Hiroshima under andre verdenskrig, hadde en sprengkraft på mellom 13 og 16 kilotonn.

Dette er bare noen eksempler på de enorme dimensjonene på anlegget inne i fjellet. Atskillig flere fakta får du ved å lese hele artikkelen, som ligger tilgjengelig i vårt digitale arkiv, Vi Menn+.

(artikkelen fortsetter under bildet)

Utvidet

Siden åpningen på 60-tallet har anlegget blitt utvidet. Senest i 2003 ble det gjennomført en oppgradering av systemene til en kostnad på 13 millioner dollar, eller om lag 110 millioner norske kroner.

I dag består det av femten treetasjes “bygninger”, som hviler på mer enn 1000 støtdempende, gigantiske fjærer. Blant fasilitetene finner man en sykestue, en dagligvarebutikk, kafeteria og treningssentre. På utsiden av fjellet er det blant annet en brannstasjon, piknikkområder, baner for amerikansk fotball, softball, sandvolleyball, basketball, golf, og – av alle ting – en bane for hesteskokast.

Siden åpningen har anlegget huset tidligere nevnte NORAD, U.S. Space Command, Federal Emergency Management (FEMA, som blant annet har ansvar for krisehjelp ved naturkatastrofer og lignende), fungert som kommandosentral for det amerikanske luftvåpen, og Aerospace Defence Command (ADCOM). I dag har en rekke forskjellige enheter tilhold inne i basen.

Fascinerende

Artikkelen fra Vi Menn nummer 10 – 1966 er fascinerende på mange måter. Både grunnet de massive dimensjonene på anlegget artikkelen omtaler, men også med bakgrunn i tiden den ble skrevet på, midt i Den kalde krigen. Enkelte artikler i vårt digitale arkiv www.vimennpluss.no , som omfatter absolutt alle utgaver vi har publisert i vår 65 år lange historie, kan få leseren til å trekke på smilebåndet. Ikke alt har tålt tidens tann like godt, selv om det like fullt er svært underholdende lesning. Fra nevnte nummer kan vi for eksempel trekke fram overskrifter som ”Ratt-ramp på bensinstasjonen” og ”Harde halser og lusne hyrer”. Eller ”Mitt mareritt i jungelen”, om den svenske turisten i Vest-India som skulle gå en liten tur, og endte opp med å krype rundt hardt skadet i 7 døgn – nesten innen synsvidde av hotellet sitt.

Per Thoresens artikkel fra 1966 står imidlertid støtt den dag i dag. Nummeret kunne ellers by på et nytt reisebrev i serien ”Jorden rundt med Vi Menn”, hvor turen denne gang var kommet til San Francisco. I en ”En nasjon blir myrdet” omtales ”Kommunist-Kinas dødsgrep” på Tibet, en artikkel som i dag hadde hatt potensiale til å lage diplomatisk rabalder.

Du kan altså lese hele nummeret, og alle andre nummer av Vi Menn, i vårt digitale arkiv. Tilgang skaffer du deg på Vi Menn+.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!