La dem le!

- Men helsa da, sier vi, hva med helsa? Vi holder tross alt kroppen ved like!

- Pøh, dere har hjerteflimmer hele gjengen, å presse seg sånn er direkte usunt!

- Det er da en nobel holding å ære de gamle birkebeinerne, samtidig som man holder kroppen i form!

- Egoistisk, fnyser de andre, kom ikke og fortell oss at dere birkebeinere er noble sjeler! For noble sjeler, de gjør noe for andre menensker. Verver seg for Kirkens Bymisjon, går inn i Amnesty, eller besøker ei gammel tante. Dere birkebeinere bruker bare masse tid - og penger - på dere selv. Til og med deres egen familie ignorerer dere. Det jævla skirennet er en 54 kilometer lang egotripp!

Lengre innåt landet

Uff, den svei. Vi innrømmer det. Det er ille nok at de ler av oss, men de skjeller oss ut også. Og har litt rett, vi kjenner at vi må innrømme det.

Men stopp en halv: Hvem er de, de som ler? Hvem er de, egentlig? Har de vervet seg for Kirkens Bymisjon? Er de virkelig på besøk hos en gammel tante, eller ble de sittende på den fortausrestauranten å drikke øl?

Mest det siste, tipper jeg.

Og innerst inne, så vet vi at vi har noe som ikke de har, visst pokker har vi det.

De sitter på cafeer og plaprer om TV-serier og facebook, mens vi spenner på skia og stryker til skogs, with a Mission.

De drøvtygger hverdagsens selvfølgeligheter, vi dyrker The Power of Imagination.

De er trivialitetens knekter, vi er viddas konger!

"Jag vil ha mitt liv til nånting mera - enn et långsamt tidsfordiv" synger Ulf Lundell, og "styrar sina steg, lengre innåt landet" - akkurat som vi gjør fra Rena til Lillehammer.

Men det er ikke så lett å holde flammen i live, Uffe, det vet du også. Når du blir eldre, passerer 40 og 50, viskes konturene ut. Det brennende engasjementet fra ungdommen er borte. Du lar deg ikke lengre rive med. Du blir tilbakelent. Du gir litt faen, og flirer overbæende med dem som styrer og stresser.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Særlig de tullingene som maser over Birkefjell.

Løftes frem av Post

Men det er akkurat der vi har vunnet.

Vi som har klart å bevare en liten flik av barnlig forestillingsevne i våre forkrøplede, kyniske sinn. Vi som ennå klarer å forestille oss at det vi driver med er noe enormt viktig - noe større enn oss selv. Vi som klarer å glede og grue oss vekselvis - foran en begivenhet som strengt tatt bare betyr noe for oss selv, men som vi likevel makter å tillegge en verdensomfattende verdi, som om det var VM:

Duellen med kompisen. Duellen med kollegaen på jobb. Kampen mot din egen pers. Kampen for å klare merket.

I det vi nærmer oss den siste kneika opp til Midtfjellet, fulle av adrenalin fordi vi snart er på toppen, kan vi formelig høre Jann Post og Torgeir Bjørn for vårt indre øre. Jann Post går nesten av skaftet, han hadde slett ikke ventet Thorkvang allerede nå:

"Men se her da, Torgeir, er det ikke Gundersen som kommer allerede der, rett bak russer'n? Kan han i all verden ha tatt igjen så mye opp fra Kvarstaddammen? Dette er jo sen-sa-sjo-nelt!!"

- Jooo, hyler Torgeir, det er Gundersen, dere, se som han langer ut, han bobler av krefter, dette kan de umulig svare på, dette løpet er kjørt, han knuser dem alle opp til Midtfjellet!!

Og vi tar ut litt ekstra krefter, for vi vet at Jann og Torgeir koker i bua nå, vi kaster oss på stavene og staker det vi er menn om mot Sjusjøen, og der, på lystavla, ser vi at vi er 3 minutter under merkekravet i klassen.

Jann igjen:

"Jaaaa, jaaaa, tre minutter under merkekravet, dere, han er tre minutter under! Herfra er det bare nedoverbakke, han bader seg inn til merket, dette kan du ikke tape, Thorkild, dette kan du ikke tape!"

I beste fall kan man konkludere med at vi har beholdt barnet i oss.

I verste fall vil alvorlige menn i hvite frakker snart oppsøke kontoret mitt.

Denne saken ble første gang publisert 06/03 2013, og sist oppdatert 03/05 2017.