Trangt under oslomarka

Svett grotteeventyr

Bånntjerngrotta i Nordmarka er den ultimate klaustrofobitesten.

- Hvorfor tar dere ikke en tur på uterestaurant og drikker øl i sola, fremfor å pine dere gjennom altfor trange hull i skogen, undret en venn av meg da han så bildet av Ronny Arnesen på vei gjennom dette hullet. Svaret er enkelt: En øl smaker så uendelig mye bedre når vi har kjent litt på frykt, svette, smerte og klaustrofobi.
- Hvorfor tar dere ikke en tur på uterestaurant og drikker øl i sola, fremfor å pine dere gjennom altfor trange hull i skogen, undret en venn av meg da han så bildet av Ronny Arnesen på vei gjennom dette hullet. Svaret er enkelt: En øl smaker så uendelig mye bedre når vi har kjent litt på frykt, svette, smerte og klaustrofobi.
Sist oppdatert

Ronny peker mot et lite, mørkt hull i skogen. Utenfor skinner sola, et steinkast unna bader noen barn. Og her er vi, tre voksne karer som skal inn i fjellet hvor det er kaldt, mørkt og svært ukomfortabelt.

- Ja, karer, jeg var i Bånntjerngrotta for ti år siden, gliser Ronny Arnesen og trekker inn magen: - Men det er noen kilo siden.

Så begynner han å skru seg inn i fjellet. Martin og jeg følger etter. Straks fjellet har slukt oss alle tre, dukker første virkelige hindring opp.

- Vi må gjennom her, og det er bare å ta av seg hjelmen med en gang, oppfordrer Ronny.

Vi bruker selvsagt hjelm når vi kryper i grotter, men denne grotta er så forbannet smal og klaustrofobisk at vi tidvis må ta av oss hjelmen for å kunne passere - og selv da er det ikke sikkert vi klarer det.

Ronnys kropp forsvinner gradvis inn i fjellet. Det tar tid. Jeg hører han sliter, strever og rikker seg innover, millimeter for millimeter. Så blir han borte i mørket. Min tur. Jeg er overhodet ikke plaget av klaustrofobi, men det betyr ikke at jeg liker å sitte fastklemt.

- Her har du ikke noe valg, hoier Ronny fra andre siden. - Du vil sitte litt fast, innrømmer han og jeg husker hva han fortalte meg for lenge siden:

- Når du sitter fast i fjellet, vil den klaustrofobiske følelsen helt naturlig komme snikende, men ikke steng den ute, la den komme litt, kjenn på den, så dytter du den av gårde igjen...

Selvsagt er det lett å «forstå» en slik filosofi når du står i åpent terreng, men nå, mens massivt, nakent fjell presser meg fra oven, og samtlige små og store steiner på grottegulvet gnager seg inn i mage, lår og bryst, er ikke denne formaningen så lett å følge. Men jeg må, for kommer panikken, vil blodårene utvide seg og jeg vil bli en tanke større - og dermed sitte enda hardere fast...

Gruppas tjukkas

Ronny må av med hatten når den trangeste av de trange passasjene skal forseres. Han lirker kroppen igjennom og smiler fra øre til øre når han har klart det. ¿ Er ikke sååå gammal og tjukk, da, påpeker han på andre siden.
Ronny må av med hatten når den trangeste av de trange passasjene skal forseres. Han lirker kroppen igjennom og smiler fra øre til øre når han har klart det. ¿ Er ikke sååå gammal og tjukk, da, påpeker han på andre siden.

Jeg kjenner hver knapp i jakka gnage mot kroppen, og for hver centimeter jeg vrir meg forover, blir det enda trangere. Må litt tilbake, klarer det. Så må jeg vri hodet unna en stein, nakken lider, det gjør vondt i hoftene og fjellet graver seg inn i ryggen.

Jeg stopper. Sitter bom fast. Blir liggende litt og kjenne på denne følelsen av å være klemt fast mellom massivt fjell i stummende mørke. Usikker på om det er herlig eller helt jævlig. Pusten går, hjertet slår.

Jeg vrikker meg løs. Brått ser jeg skoene til Ronny. Jeg er gjennom.

- Der var den første unna gjort, oppmuntrer Ronny. Neste er verre - og trangere...

Ronny Arnesen er en svært erfaren grotteklatrer og han har ikke bare tørrgrotter på menyen. Ronny kan kalles en pioner i norsk grottedykking, så når Ronny da, med all sin erfaring over flere tiår i norske grotter, sier følgende: - Dette er den trangeste grotta av dem alle... så betyr det noe.

Jeg blir raskt revet ut av mine tanker når neste hindring skal forseres.

- Her finnes det bare én måte å komme igjennom, gliser Ronny, og forklarer at jeg må gå med beina først, så skru føttene mot høyre og av med hjelmen.

Jeg legger meg inn i sprekken, men etter bare fem minutter innrømmer jeg at nei, jeg klarer ikke å komme gjennom her.

- Er'u for tjukk, undrer Ronny og jeg hører hans rå latter runge i grotteveggen. Jeg bestemmer meg for at nei, jeg skal ikke være gruppas tjukkas - jeg skal gjennom. Jeg jobber og jobber, det er så trangt at jeg må planlegge nøye hvor hver arm, hver finger og kne skal plasseres - ellers går det ikke. Det tar tid, men plutselig er jeg på andre siden. Jeg har gjort noe jeg trodde var umulig - herlig.

728 redningsarbeidere

Joda, en over 90 kg tung mann har disse støvlene på. Ronny ligger på magen og krabber centimeter for centimeter inn i fjellet.
Joda, en over 90 kg tung mann har disse støvlene på. Ronny ligger på magen og krabber centimeter for centimeter inn i fjellet.

Et lite rom hvor vi kan sitte oppreist møter oss. Vi slår av lysene og mørket er totalt. Selv om denne vesle grotta kan virke svært så uskyldig, er den som mange andre grotter - potensielt livsfarlig.

Innerst i Bånntjerngrotta er et rom stort nok til at vi kan stå eller sitte og nyte mørket under jorda. Fra venstre: Martin, Johnny og Ronny.
Innerst i Bånntjerngrotta er et rom stort nok til at vi kan stå eller sitte og nyte mørket under jorda. Fra venstre: Martin, Johnny og Ronny.

- Du bør ikke være her hvis et voldsomt uvær med mye nedbør brått skulle feie over området, forteller Ronny, og innrømmer at da ville vi alle tre mest sannsynlig drukne som mus.

- Du ser på grotta at den til tider er vannfylt, forklarer han og påpeker at hvis så skulle skje, at vannet kom, eller noe annet skulle inntreffe mens vi er her under bakken, er det ikke bare å ringe 110 hvis vi mot alle odds hadde hatt mobildekning, da - og tro at noen kommer og henter deg ut på en-to-tre...

8. juni i år fikk en 52 år gammel grotteklatrer en stein i hodet i en grotte i Bayern i Tyskland. Han var riktignok litt dypere under bakken enn hva vi er - hele 1000 meter. Men redningsaksjonen som ble iverksatt - og som til slutt lyktes med å få tyskeren ut - er et godt eksempel på hvor ekstremt vanskelig det er å redde folk ut fra ei grotte:

- 728 personer deltok i redningsaksjonen, hvorav 202 av dem deltok i selve grotten og det tok dem hele 11 dager å få den skadede mannen til overflaten, forteller Ronny og skur på lykta igjen.

- Karer, vi er bare halvveis, vi må tilbake samme vei... la oss føle fjellets puls en gang til...

www.johnnyhaglund.com

.

Denne saken ble første gang publisert 24/10 2014, og sist oppdatert 02/05 2017.

Les også