Spion i Nazi-Tyskland
«Sigurd» fant Hitlers hemmelige våpen, men ble ikke trodd. Så smalt det i London.
Sverre Bergh var hemmelig agent i løvens hule. Nærmere bestemt i Tyskland, midt under andre verdenskrig. Med fare for sitt liv innhentet han opplysninger som kunne endret andre verdenskrigs gang - hvis opplysningene ikke hadde vært så sensasjonelle at britisk etterretning hadde problemer med å tro på dem.
Etter krigen holdt han tett om sine opplevelser i nesten 40 år, og historien holdt på å gå i glemmeboken. Så en dag fikk han et brev.
Brevet førte til at han første gang fortalte sin historie i Vi Menn nummer 6-1987, med en oppfølgingsartikkel uken etter. Sverre Bergh bodde da i Greenwhich, USA, sammen med sin kone og datter.
Du kan lese artiklene i sin helhet via vårt digitale arkiv www.vimennpluss.no.
Til Nazi-Tyskland for å studere
Sverre Bergh vokste opp i Tønsberg, hvor han tok artium i 1939. Drømmen var å studere ved bygningslinjen på Norges Tekniske Høyskole i Trondheim, men Bergh hadde ikke nok studiepoeng. Derfor gikk turen motsatt vei, til Tyskland.
Sverre Bergh og en kamerat til Nazi-Tyskland. Her begynte han på bygningsstudiet hos høyskolen i Dresden, mens Europa var i krig. I dag høres dette merkelig ut, men Bergh og kompisen var langt ifra alene om dette valget. Hundrevis av nordmenn studerte i Tyskland under krigen, uten at de nødvendigvis hadde sympati for nazistenes sak. Sverre Bergh hadde i hvert fall ingen tilbøyeligheter i den retning.
Onkel med kontakter
En annen mulig grunn til at Bergh valgte å studere i Tyskland var at onkelen hans bodde i Berlin. Onkelen var den kjente journalisten Theo Findahl, Aftenpostens korrespondent i Tyskland og den eneste norske journalisten som hadde base i Berlin under krigen.
Theo Findahl tok ofte nevøen med til den internasjonale presseklubben i den tyske hovedstaden, et populært vannhull for flere enn pressefolk. Fremstående nazister som Joseph Goebbels frekventerte også klubben. Det var her Findahl først nevnte for sin unge nevø at kulelagerfabrikken i Schweinfurt, et par hundre kilometer sørvest for Sverre Berghs nye hjemby Dresden, så ut til å være et viktig sted for den tyske krigsmakten. Stort mer sa ikke Findahl om saken, men det var heller ikke nødvendig. Noen dager senere satt Sverre Bergh på et vertshus i Schweinfurt og sugde til seg informasjon om fabrikken som en svamp.
Den svenskeide fabrikken lagde kulelager til stridsvogner, biler, fly og en rekke andre former for krigsmateriell, og var således et svært interessant mål for de alliertes bomber. Sverre Bergh greide ved hjelp av informasjonen han plukket opp å lage relativt presise og detaljerte tegninger og plansjer av fabrikken, som han tok med seg da han dro hjem til Norge på sommerferie i 1941.
Midt i smørøyet
Hjemme i Norge tok han kontakt med Arvid Brodersen, nok en gang etter råd fra onkelen i Berlin. Brodersen var en gammel venn av onkelen, men det Sverre Bergh ikke visste var at Brodersen også hadde en unik posisjon i den norske motstandsbevegelsen. Brodersen fikk informasjon fra en kontakt ved Wehrmachts transportavdeling i Oslo, som han ga videre til XU – den nyopprettede etterretningsgruppen blant universitetsfolk. På grunn av sin delikate posisjon ønsket ikke Brodersen å blande seg inn i andre typer motstandsarbeid, så da Sverre Bergh kom til han med informasjonen om kulelagerfabrikken i Schweinfurt, ble han sendt videre.
Sverre Berghs kontakt i Oslo ble til slutt en mann han bare kjente som «Ole», som Bergh overleverte informasjonen om kulelagerfabrikken til. Etter krigens slutt ble det klart at «Ole» i virkeligheten var Øivind Strømnes, leder for XU. Strømnes hadde på sin side nær kontakt med etterretningsmannen som uten tvil betydde mest for krigen i Norge, nemlig den gåtefulle engelskmannen Eric Welsh – sjef for Norgeskontoret i Secret Intelligence Service, SIS. Uten å vite det hadde studenten Sverre Bergh havnet midt i spion-smørøyet.
Drømmen oppfylles – og brister
Like etter fikk Sverre Bergh en telefon, med beskjeden han hadde drømt om: Han var opptatt hos NTH i Trondheim, og dermed så det ut til at oppholdet i Tyskland skulle bli av det kortvarige slaget. Men så forandret alt seg igjen. Bergh hadde ikke hørt mer fra «Ole» etter at han overleverte rapporten om fabrikken i Schweinfurt. Så, høsten 1941, ringer telefonen. Det er «Ole».
- De er svært imponert over rapporten din, sa han. – Vil du reise tilbake til Tyskland og fortsette studiene i Dresden? Britisk etterretning vil gjerne at du arbeider for dem.
Sverre Bergh hadde kjent på følelsen av at enkelte kamerater hjemme i Norge var mistenksomme til hvor lojaliteten hans lå, siden han hadde valgt å studere i Tyskland. Kanskje bidro det til at han valgte å forkaste drømmen om å studere i Trondheim, og heller vendte tilbake til Tyskland. På veien stoppet han i Sverige, hvor han med mye hemmelighetskremmeri fikk sitt neste oppdrag.
Det ble ikke lagt skjul på hvor farlig oppdraget var. Bergh ble sendt rett inn i løvens hule for å stjele Nazi-Tysklands største hemmeligheter. Dersom han ble tatt var det ingen tvil om at det ville ende med en dødsdom. Mye å ta inn over seg for en ung student, men Sverre Bergh var fast bestemt på å gjennomføre jobben.
Kunne stoppet Hitlers supervåpen
Vel framme i Berlin tok han fatt på oppgaven i samarbeid med sin kontaktperson, som hadde kodenavn «Griffen». Selv fikk Sverre Bergh det mer jordnære kodenavnet «Sigurd».
Hans kontakt i Berlin var ingen hvem som helst. «Griffen» het i virkeligheten Paul Rosbaud, og omtales av mange som den spionen som i størst grad stakk kjepper i Hitlers hjul under andre verdenskrig. Gjennom samarbeidet med Rosbaud fikk Sverre Bergh overlevert sensasjonelle dokumenter om Hitlers hemmelige våpen, V1 og V2-rakettene, til britisk etterretning. Etter å ha blitt tipset om den topphemmelige teststasjonen ved Peenemunde, reiste Bergh dit for å observere. Han leverte fra seg informasjon detaljert nok til at de allierte kunne ha bombet teststasjonen.
Det var bare ett problem: Opplysningene var så sensasjonelle at britene hadde problemer med å tro på dem. Først et år senere, når andre kilder bekreftet opplysningene, skjønte sjefene i britisk etterretning at Bergh hadde skaffet til veie opplysninger som kunne hindret utviklingen av V1 og V2-rakettene. Men da var det allerede for sent…
Dette er bare et lite sammendrag av den ekstremt spennende artikkelen fra 1987. Vi Menn fulgte også opp med en ny artikkel uken etter, og skrev også om Sverre Bergh i 2002. Alle artiklene kan leses i vårt arkiv www.vimennpluss.no, hvor alle nummer vi har gitt ut siden 1951 ligger tilgjengelig i digitale versjoner.
Denne saken ble første gang publisert 09/02 2017, og sist oppdatert 03/05 2017.