SOLBRIS JAGET VERDEN OVER

Etter krigens slutt greide et knippe nazister å rømme fra fangenskap. I en flatbunnet holk la de ut på en reise over havet. Målet var Argentina, 14000 kilometer unna.

Publisert Oppdatert

I 1947 var Espeland-leiren utenfor Bergen ufrivillig bosted for norske nazister som enten hadde fått sine landssvikerdommer, eller som ventet på sin dom. Blant disse befant Nasjonal Samling-kvartetten Astrup Nielsen, Sophus Kars, Olav Håvardsholm og Arne Hafstad seg. Disse fire var lite lystne på å ta ansvar for sine handlinger under krigen, og var fast bestemt på å rømme fra leiren, og deretter fra Norge. De utarbeidet derfor en plan, godt hjulpet av NS-folk på utsiden.

Fullblods nazist

Blant de fire var Sophus Kars en av dem som skilte seg ut. Han var NS-mann på sin hals, og hadde meldt seg inn i partiet allerede som 16-åring. Senere i livet ble han yrkesmilitær, og deltok derfor i de første kampene mot tyskerne i tiden etter invasjonen i 1940. Allerede året etter var han imidlertid å finne i Den Norske Legion, en avdeling av Waffen-SS, hvor han blant annet deltok i kamper ved Leningrad, som kompanisjef. Senere deltok han i Skijegerbataljonen i Finland, og i mai 1945 var Sophus Kars sjef for Quislings ”Førergarden”. Det var liten tvil om hvor Kars’ ideologiske lojalitet lå, og etter krigen ble han dømt til ti års fengsel for landssvik.

Kars var også en dyktig elektriker, noe som ble viktig da fluktplanen ble iverksatt. Han fikk satt leirens telefoner ut av spill i det avgjørende øyeblikk, slik at det skulle ta tid å varsle om flukten når den ble oppdaget. Den 3. juli 1947 gjennomførte de fire mennene en vellykket flukt. Det tok flere timer før rømmingen ble oppdaget, og da pressen fikk snusen i det ble det rabalder. Man krevde svar på hvordan i all verden fire fanger kunne rømme på høylys dag, og hvorfor det tok så lang tid før dette ble oppdaget. Flere detaljer om hvordan de faktisk greide det er å finne i den originale artikkelen, som sto på trykk i nummer 27-1997. Du kan lese artikkelen i vårt arkiv www.vimennpluss.no, hvor alle nummer vi har publisert ligger tilgjengelig i digital versjon.

Storstilt etterforskning

Solbris ved kai Olivos etter ankomsten

Solbris ved kai Olivos etter ankomsten

Med stort påtrykk fra presse og publikum satte politiet i gang en storstilt etterforskning. Folk ble arrestert på åpen gate, og et stort antall NS-folk ble avhørt. Etter en ukes intensiv, men fruktesløs etterforskning måtte politiet innse at rømlingene mest trolig hadde forlatt landet, sannsynligvis via sjøveien. Samtidig regnet man med at de fire NS-mennene snart ville være tilbake i landet og bak lås og slå, siden de ville måtte gå innom flere havner i Europa, og en etterlysning hadde gått ut til alle aktuelle land i Europa.

Rømlingene befant seg riktignok på en båt, men de var ikke lenger bare fire. Fluktruten hadde ført dem til skipet Solbris, hvor de ble møtt av 7 andre, deriblant en erfaren skipper og en maskinist. Solbris var 72 fot stor, og hadde vært tidligere statsminister Christian Michelsens lystyacht. Etter endt tjeneste som lystyacht ble den bygget om fra damp til diesel, og ble den utstyrt med et ”heslig” styrhus akter. Båten hadde altså en viss størrelse, men var sørgelig flatbunnet og sånn sett ikke noe naturlig valg for den type sjøreise NS-mennene på flukt satte ut på.

Målet var nemlig Argentina, 14000 kilometer unna. Landet var som kjent en yndet nødhavn for nazister etter andre verdenskrig, og sånn sett et naturlig valg for en bøling NS-menn på flukt. Turen ville likevel bli strabasiøs i en balje som Solbris. Og det ble den virkelig.

Trøbbel fra første stund

Allerede ute i Nordsjøen seilet Solbris rett inn i en storm, og ble til slutt liggende og drive uten motorkraft. Båtens kaptein Johan Landmark tok derfor sjansen på å gå til havn i Weymouth, England. Dette til tross for at rømlingene hadde hørt på radio at de var etterlyst i alle kyststater i Europa. Det var et sjansespill, men nordmennene fikk reparert motoren og fraktet ombord drikkevann. Alt foregikk under de vaktsomme øynene til de engelske tollerne, som stusset både over det tallrike mannskapet og den underlige lasten de fraktet – alt fra tønner med poteter til smykker og pelskåper. Sistnevnte hadde NS-mennene tatt med i mangel på utenlandsk valuta. Tollerne fant imidlertid ikke Solbris’ mannskap og last såpass mistenkelig at de gjorde noe med saken, og hadde tydeligvis ikke fått med seg etterlysningen. Dette var jo tross alt i 1947, man ikke like effektive systemer og internasjonale registre som i dag. Dermed kunne Solbris seile videre.

Landssvikeren over alle, Vidkun Quisling, sammen med seks norske frontkjempere, deriblant Sophus Kahrs.

Landssvikeren over alle, Vidkun Quisling, sammen med seks norske frontkjempere, deriblant Sophus Kahrs.

Turen gikk videre til den nordspanske byen Vigo uten videre problemer – hvis man ser bort ifra at Solbris først la til på en kaiplass som var forbeholdt statssjef Francos lystyacht, og ble bedt om å flytte seg. Etterlysningen fra Norge hadde imidlertid nådd Spania, men de spanske myndighetene reagerte ved å be Solbris komme seg ut av spansk farvann, heller enn å ta skipet og mannskapet i arrest. Nok en gang hadde de norske landssvikerne flaks, og kunne seile videre. De var riktignok én mann mindre, siden Astrup Nielsen ble innlagt på et spansk sykehus med en nyreskade etter et uhell på overfarten, men omstendighetene tatt i betraktning priset nok resten seg lykkelig for at de kunne fortsette mot Argentina.

Sinne blant befolkningen

Hjemme i Norge var ikke stemningen like god. Norske aviser meldte først at Solbris var tatt i arrest, og da det ble kjent at NS-mennene hadde fått seile videre førte det til sinne blant befolkningen. Folk skjønte ikke hvordan Spania kunne la ”nazibåten” seile videre, og avisene ble fylt av harmdirrende leserinnlegg. De norske myndighetene begynte å bli frustrerte over at man ikke fikk stoppet Solbris, og sendte ut melding til alle skip i den norske handelsflåten om de kunne stanse og borde Solbris.

Solbris ble aldri stoppet og bordet av et norsk skip, men hadde mer enn nok av problemer på turen videre mot Argentina. Ytterligere motorproblemer førte til at de nok en gang måtte søke nødhavn på spansk territorie, denne gang på Tenerife. Myndighetene der hadde fått med seg bråket etter Solbris’ besøk i Vigo, men nok en gang fikk Solbris seile videre, etter nok en gang å ha reparert motoren. Senere ble den norske båten rundstjålet på Kapp Verde-øyene, den gang portugisisk koloni. Å stå ribbet tilbake uten forsyninger eller ferskvann var i bunn og grunn nådestøtet for målet om å nå Argentina, men NS-mennene fant løsningen i form av samling hirduniformer de hadde med seg på turen. Les hvordan i artikkelen fra 1997, i vårt digitale arkiv www.vimennpluss.no . Her får du selvfølgelig også svaret på hvordan turen videre mot Argentina gikk, samt lese om hvordan NS-mennene så på sine handlinger under krigen.

Tilgang skaffer du deg enkelt på www.vimennpluss.no i dag. Da får du tilgang til hvert eneste nummer vi har gitt ut siden 1951.

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning