Verdens beste kokk

Smaken er biff!

Geir Skeie tok gull i Bocuse d'Or, kokkens VM. Vi Menn fulgte en av treningsøktene mot triumfen og fikk smake på vinnermaten.

GARASJEKOS: Geir byr Vi Menns reporter på verdens kanskje beste kjøtt- og fiskerett i en garasje i Sandefjord.
GARASJEKOS: Geir byr Vi Menns reporter på verdens kanskje beste kjøtt- og fiskerett i en garasje i Sandefjord. Foto: Peter Nagy
Sist oppdatert
DET SMAKTE! Geir Skeie kunne heve gullpokalen i Bocuse d'Or, eller kokke-OL. Kolleger fra Sverige og Frankrike tok sølv og bronse.
DET SMAKTE! Geir Skeie kunne heve gullpokalen i Bocuse d'Or, eller kokke-OL. Kolleger fra Sverige og Frankrike tok sølv og bronse. Foto: FOTO: Christoffer Sjuve

Jeg står foran det gamle herskapshuset til skipsreder Anders Jahre oppe i åsen over Sandefjord og leter etter Geir Skeie (28). Jeg blir pekt mot en dobbeltgarasje ved siden av hovedhuset. Går rundt garasjen et par ganger uten å finne inngangsdør, og drar isteden opp garasjedøra.

På innsiden blir jeg møtt med en vegg av lyd, minst 100 decibel med heavyrock dundrer ut av dårlige kompakthøyttalere og hindrer enhver form for trivsel.

Jeg skal følge en treningsøkt der Geir kokkelerer hele finalebidraget, fem timer i strekk. Det blir som å løpe en maraton for å trene til maraton, og det gjør man jo ikke.

- Jeg spiller høy musikk for å simulere lydnivået under finalen og hvor vanskelig det blir å snakke sammen, skriker Geir inn i øret mitt.

- Jeg skjønte det, skriker jeg tilbake.

Det er tiende gangen de kjører gjennom finalemenyen, og ytterligere 20 runder venter. Oppgaven er å servere en kjøttrett av okse og en fiskerett av torsk til 14 personer, og her holder det ikke å lage biff stroganoff og fiskegryte, altså.

VERDENS BESTE FISKERETT: På fatet venter krydderbakt torskerygg, en grønn plomme med ertesuppe i, fersk brandad (klippfiskmos), torskekake med lettrøkt kamskjell, potet og purreløk, rødbet-jordskokk-trøffel, rekekabaret, rekebolle i sellerisaus, sitronsabayonne med rekegelé.
VERDENS BESTE FISKERETT: På fatet venter krydderbakt torskerygg, en grønn plomme med ertesuppe i, fersk brandad (klippfiskmos), torskekake med lettrøkt kamskjell, potet og purreløk, rødbet-jordskokk-trøffel, rekekabaret, rekebolle i sellerisaus, sitronsabayonne med rekegelé. Foto: Peter Nagy

Jobber sakte

Rundt hovedingrediensen følger et mylder av garnityr, anrettet som små munnfuller. Kombinasjonene skal være originale og helst oppleves som eksplosjoner av god smak.

Ved en hjemmesnekret kjøkkenbenk langs veggen står Geir og assistenten Adrian Løvold (21) og småfingrer med bittesmå matkomposisjoner. Arbeidet ser ut som alt annet enn matlaging.

En fiskebollesak får saus på seg som skal stivne takket være en algebasert gelatin som tåler varme, men stivner ikke helt som den skal. En butterdeig med takker som et juletre formes som en sylinder og stekes, men da indrefileten skal føres inn, er den for tykk.

- Vi har prøvd og feilet mye. Det gjelder å finne de riktige teknikkene. Biffen er inspirert av biff med løk og biff wellington, innbakt biff. Jeg prøver å lage mat som folk liker, sier kokken.

Det overrasker meg at Geir lager akkurat 14 komponenter av hvert eneste element i hver eneste delrett. Ikke en eneste reserve i tilfelle små flak og terninger går i stykker underveis.

Like overraskende er arbeidstempoet. Det er ikke noe race for å få ferdig maten raskest mulig. Klokka halv tre, bare en halv time før deadline, står Geir og håndpisker saus i fem minutter. Ikke noe kjøkkenmaskin til slikt arbeid, nei.

Rekefiskeboller dyppes i en hvit sellerisaus som stivner på bollen.
Rekefiskeboller dyppes i en hvit sellerisaus som stivner på bollen. Foto: Peter Nagy

- Jobber vi for fort blir det kaos. Det gjelder å senke skuldrene og gjøre hver bevegelse riktig. Da blir ingenting ødelagt heller, og vi trenger ikke å lage reservekomponenter, sier Geir, nå i full gang med å anrette fisk og tilbehør i etasjer på et slags serveringsfat.

Smaker greit

Akkurat som i finalen skal fisken serveres klokka 15 blank. I samme øyeblikk som klokka slår hel, dukker Odd Ivar Solvold opp. Men maten er ikke ferdig.

- Han bør være ferdig til tre på hver treningsøkt, men henger etter hver gang, gliser Odd Ivar, til daglig sjefen til Geir, med VM-bronse i kofferten og Geirs viktigste støttespiller mot VM.

Først syv minutter på overtid er fatet klart. Nå er det tid for analyse. Odd Ivar pirker og smatter, før Geir får lov til å anrette kjøttet som skal inn til juryen i Lyon klokka 15.30.

Igjen ligger han noen minutter etter skjema, men til gjengjeld ser maten fantastisk ut. Jeg er blitt lovet å få smake på fristelsene, og etter en lang, bråkete dag i garasjen er jeg alvorlig sulten. Men nei da, i ytterligere en time står Geir, Adrian og Odd Ivar og snur og vender på petitpoiskuler, ertesuppeplomme, oksehaleterrin og jeg vet ikke hva.

Det småspises, smattes og diskuteres, mens jeg får tusket til meg en og annen småbit. Omsider konkluderer Odd Ivar med at Geir er i rute. Endelig kan jeg sette meg til bords, med garasjedøra i ryggen og to fantasiretter foran meg.

Det meste Geir gjør på kjøkkenet ser mer ut som kunsthåndverk enn matlaging, men han bruner biffen som folk flest.
Det meste Geir gjør på kjøkkenet ser mer ut som kunsthåndverk enn matlaging, men han bruner biffen som folk flest. Foto: Peter Nagy

Men mat er mer enn smak. Det er også miljø og stemning.

Jeg har litt for mye garasjerock i kroppen til å yte maten rettferdighet.

Denne saken ble første gang publisert 29/01 2009, og sist oppdatert 05/05 2017.

Les også