Vestens søppelfylling

Verdens største skipsopphuggeri

Chittagong i Bangladesh er et globalt verdenssenter for opphugging av skip.

Det er ikke akkurat fort gjort å rive et skip i stykker. Fra de første stålplatene blir revet av skroget til den siste tredøren er levert hos en lokal forhandler, kan det gå et år.

Det er ikke akkurat fort gjort å rive et skip i stykker. Fra de første stålplatene blir revet av skroget til den siste tredøren er levert hos en lokal forhandler, kan det gå et år. Foto: Norbert Enker/laif

Publisert Oppdatert

Synet er nesten en smule hypnotisk: Hundrevis av skip på rekke og rad, tett i tett, alle i kø for å bli hugd opp. 500 arbeidere glinsende av svette og oljesøl hamrer i vei på skrogene i en enorm varme.

Vi er ved verdens største skipsopphuggeri. Alle skipene som legger til havnen i Chittagong, kommer derfor uten returplaner. Hit kommer de kun for å bli hugd opp, det være seg luksuscruisere fra USA, lasteskip fra diverse europeiske skipsnasjoner, fisketrålere fra Japan eller Norge, private yachter som har gått ut på dato.

Det som en gang var en flott strand ved Bengalbukten like nord for byen Chittagong, er blitt en enorm skipskirkegård og et globalt gjenvinningssenter som skaffer Bangladesh 80 prosent av alt stål landet trenger. Fra de aller største skipene gjenvinnes utrolige 20 000 tonn stål per skip.

Noe som kommer godt med for Bangladesh, som har stort behov for stål, men ingen jern- eller malmgruver selv.

Les også:

Kvinner som dreper

Verdens verste arbeidsplass

Det er noe dødsens over å se en gang så stolte havseilere ligge på rekke og rad og vente på å bli hugd i biter.

Det er noe dødsens over å se en gang så stolte havseilere ligge på rekke og rad og vente på å bli hugd i biter. Foto: Norbert Enker/laif

Ikke bare metallgjenvinning

Mye av dette ser ut som industriavfall, men etter gjenvinning blir råmaterialene så godt som nye igjen.

Mye av dette ser ut som industriavfall, men etter gjenvinning blir råmaterialene så godt som nye igjen. Foto: Norbert Enker/laif

En håndfull selskaper etablerte seg her i 1969 og er i dag verdensledende på skipsopphugging.

Og i likhet med nabolandet India er Bangladesh også blitt verdensledende innen gjenvinning av stål.

I tillegg til gjenvinning av stål og andre metaller går arbeiderne grundig til verks og berger alt som berges kan av annet nyttig. Og det er mye når man vet at cirka 97 prosent av et skip kan gjenvinnes, at 95 prosent av et skip består av stål, to prosent av rustfritt stål og den resterende ene prosenten er laget av kobber, messing, aluminium og annet.

Også gjenstander og ting som lyspærer, tredører, tepper, toalettseter, lysestaker og redningsvester, blir berget og solgt videre i butikker ved opphuggeriet eller i Chittagong City.

Å plukke fra hverandre et stort lasteskip, er ikke gjort i en håndvending. Det kan gå et helt år fra de første stålplatene blir revet av skroget til den siste lyspæren skrus ut. Byggebransjen i Bangladesh trenger minst ti millioner tonn byggematerialer årlig.

Skipene som ankommer landet for å bli hugd opp, er derfor en veldig viktig kilde til råmaterialer. Selv alt trevirke blir gjenvunnet og brukt i byggebransjen. Det med trevirket er viktig for bevaring av landets urskog.

Takket være gjenvunnet trevirke fra de opphugde skipene blir færre trær felt i en allerede truet skog.

Vestens søppelfylling

Foto: Norbert Enker/laif

Men samtidig er det også miljøet som betaler den høyeste prisen for nærværet av verdens største skipsopphuggeri. Giftige stoffer og andre skadelige materialer fra skipene siver ut når skipene blir opphugd.

Asbest og maling havner i vannet i Bengalbukta mens jernstøvet som blir skapt når skipene blir sagd i stykker, blander seg med luften. Asbest ble hyppig brukt i verftsindustrien inntil det ble forbudt i de fleste landene i den industrialiserte del av verden midt på 1980-tallet.

Alt dette til sammen gjør at skipsopphuggingsverftet er en stor forurenser av Bengalbukta og landområdene rundt.

I de siste årene har det kommet klager fra lokalbefolkningen over pustebesvær som sannsynligvis kommer fra metallstøvet de puster inn.

Når man ser stedet i dag, er det rart å tenke på at for bare 20 år siden var denne delen av Bengalbukta en av de reneste og vakreste strendene i hele verden med hvit sand og krystallklart vann.

I dag er vannet svart, strendene fulle av oljesøl og kjemikalier. Det som kunne ha vært et ferieparadis, er blitt Vestens søppelfylling.

Økonomisk melkeku

I vår del av verden stilles det nå så store og dyre krav til fjerning av asbest og dyre forsikringer mot helserisikoen at det ikke lenger lønner seg å drive skipsopphugging i industrialiserte land.

De unge arbeiderne kneler nesten under den tunge børen. men enda verre er det at flere og flere klager på pusteproblemer forårsaket av svevestøv fra båtopphuggingen.

De unge arbeiderne kneler nesten under den tunge børen. men enda verre er det at flere og flere klager på pusteproblemer forårsaket av svevestøv fra båtopphuggingen. Foto: Norbert Enker/laif

Derfor havner denne industrien i fattige nasjoner som Bangladesh som ikke har råd til å ta samme miljøhensyn. Og foreløpig ser myndighetene i Bangladesh bare de enorme økonomiske fordelene og ikke de miljømessige ulempene.

Foto: Norbert Enker/laif

Sikkerheten til de ansatte kommer også i annen rekke. Denne industrien bidrar tross alt til tre millioner hardt tiltrengte arbeidsplasser i tillegg til penger i statskassen i ett av verdens fattigste land.

Les også:

Bankranerne som rystet Sverige

- Jeg er smartere enn Bill Gates

En seriemorder går løs langs denne veien

Nyttige tjenester

FORUM

Underholdning