Traff kannibalene

Et saftig regnskyll forfrisker lufta ogprøver å jage vekk den blodtørstige myggen. Jeg er våt og møkketeav regn, svette og leire. Huden klør av stikk og bitt - og påbeina mine kravler sadistiske igler.

Som ved et trylleslag dukker en mann i Adamsdrakt ut av det grønne teppet. Buen hans er spent, pila peker i minretning - og det ville blikket avslører at han mener alvor.Bærerne mine stormer til. Sekundene går, sakte senker han buen. Menøynene som stirrer på meg, er like olme.

- Du er det første hvite mennesket hanhar møtt, unnskylder Asak, sjefen for bærerne, og ber ham om å viseoss vei videre gjennom jungelen.

Da smiler den nakne karen bredt, nikker- og pirker nysgjerrig borti meg med tuppen av den kraftigebuen sin.

- Kryss ikke grensen

For tredje gang beveger jeg meg inn denneukjente og kronglete jungelen i håp om å møte korowai batuene,eller steinalder-korowaiene - et av jordens siste virkeligenaturfolk.

Mange har aldri møtt en hvit mann, og erupåvirket av verden utenfor. De har ivaretatt tradisjonene, ogsåskikken med å spise mennesker.

Jeg har to kamerater, Jan Tore Angell ogPablo Lopez, som reisefølge. Etter mange dager til fots når vi HariAtun - en landsby som hentet ut fra den gang vi nordmenndæljet treklubber i hodet på hverandre og spiste rått kjøtt tilfrokost 

Her omkring er dette derimot en modernelandsby, sammenliknet med hva vi skal møte lenger inne ijungelen.

At vi nettopp her støter på den ungekorowaien Bylom, er ren skjær flaks. Etter utveksling av noengaver, spør han brått om vi vil besøke ham hjemme i landsbyen hansDawhuin. - Vi trenger fiskesnører, salt og tobakk, tryglerhan og sikler mot sekken vår full av godsaker. 

Vi takker ja, men folk i Hari Atun rister på hodet: -Korowai batuenes verden består av onde ånder, trollmenn ogheksedoktorer. Krysser dere den grensen, kommer dere neppe levendeut igjen.NærkontaktSelvsagt griper jeg sjansen. Vi avtaler atBylom skal gå i forveien for å forberede stammen på oss, og at viskal møtes halvveis til Dawhuin.- Men, advarer han - Hvis dereikke treffer meg, betyr det at de eldre i stammen ikke godtarbesøket. Prøv da ikke å finne meg eller landsbyen min.Svette og slitne slår vi oss gjennom dentykke jungelen fram til møtestedet. Herfra aner vi ikke veienvidere. Ennå har vi ikke sett snurten av andre mennesker, men detbehøver ikke å bety at vi er alene.Som troll av eske smetter Bylom og tre naknemenn ut fra et tett kratt, alle bevæpnet med piler og buer. De glorintenst på oss. Ikke aggressivt, bare nysgjerrig. Korowaibatu-menn.

Høflighetsfrasene unnagjøres. Så byr vi på tobakk. Deneldste korowai- batuen forklarer Asak at de gamle i Dawhuin fra nåav har bestemt seg for å dyrke fred og kjærlighet, ikke krig ogfiendskap. Derfor innvilger de oss hvite - som de førstenoensinne - et besøk i deres landsbyMennene ser verken sjokkert eller overrasketut ved synet av oss, slik jeg forestilte meg. For selv om de leverisolert, har de naturligvis hørt om den hvite rase. De vet at viegentlig er som dem, bare med annen hudfarge Heldigvis. For steinalder-korowaienes troforteller dem at hvite mennesker egentlig er zoombier. Å se enzoombie er synonymt med døden, derfor skal de drepe alle zoombienede møter.Hva er et kamera?Så begynner vi å gå igjen. Ingen stier, baremassiv regnskog. I timevis hogger vi oss fram, balanserer på sleipetømmerstokker, vasser med gjørme til knærne, vifter vekk mygg ogdrar av blodigler. Ledsagerne våre smiler og ler, for plutselig åhyle ut elleville kamphyl som kan skremme fanden på flatmark.På slutten av dagen åpenbarer det seg englippe i den tette skogen: To hus, ca. 15 meter over bakken, ogfire familier er alt landsbyen Dawhuin består av.Da de ser oss, løper barn og kvinner såpupper og bastskjørt flagrer, mens de eldste karene kommer bort tiloss og hilser.Jeg merker meg at de har buen klar. De virkerusikre, men det er sannelig vi også. Alle setter seg ned, og vidrar fram gavesekken.Fiskesnører med søkke og krok, salt, kniverog tobakk bytter eier. Stammefolkene blir blidere og blidere,presangene våre faller i god jord. Ingen forstår hva et kamera er,eller hva det gjør, men jeg blir kvikt populær.Høvding Vatshiaf Dawhuin lar segavfotografere. Deretter viser jeg ham bildet på mitt digitaleCanon-kamera. Han blir helt målløs.- Høvdingen kjenner alle menneskene iområdet, forteller Asak. Men én person har han aldri sett - nemlig seg selv.Åndene regjererJeg forundrer meg over korowaienes mangel pånaturmedisiner. Helbreden overlater de til åndene. Asak forsøker åforklare meg hvorfor:- For dem er alt levende. De tror ikkepå naturlige årsaker til sykdom, skader, slangebitt eller hva detmå være. Ramler et barn ned fra et trehus, eller en mann hogger segselv i foten, er det åndenes vilje.Trass i at han lever et moderne liv, er Asakenig med korowaiene.- Deres verden består av onde ånder ogspøkelser. De ser på heksedoktorer som farlige og mektige, at dehar et magisk og mystisk våpen som dreper folk med usynlige piler.Og én ting er de sikre på: Heksedoktorene spiser byttet sitt.Derfor er Asak tindrende klar: - Disseonde mennene må drepes, hvis ikke vil verden raskt overtas avdem.Asak forklarer at når en heksedoktor hardrept og spist to-tre mennesker, må stammen overmanne den skyldige,drepe ham og kutte liket opp i fem biter.- Så deler de kjøttet mellom seg.Samtidig trommer de hardt på husveggene, for å advare andreheksedoktorer mot å gjøre det samme.Asak snakker hele tiden med dempet stemme. Nålener han seg mot meg og hvisker: - Dette er viten som kun erforbeholdt stammefolket. Ikke røp den til noen andre her. Da må denemlig drepe deg. Slik er stammeloven.Etter mange dager i dette grønne, hete ogfuktige rike spør jeg høvding Vatshiaf om det nye, fredeligelevesettet får noen betydning i hverdagen deres.Han nøler ikke med svaret: - Den somstjal en gris, pleide å bli drept - straks. Nå gjør vi ikkedet lenger. Vi dreper ham selvsagt, men ikke med en gang.[email protected]

Annonsørinnhold Dette er skoene som gjelder i vår DERFOR ER PAPUA SÅ VILT Hvorfor er Papua fortsatt uberørt og vilt? Egentlig ikke så merkelig. Her finnes lite av pengeverdi: Ingen olje, gull eller diamanter - og tømmeret er dårlig. Kun misjonærer og eventyrere tiltrekkes av kjempeøya. - Et annet moment er korowaienes aggressive oppførsel overfor fremmede. Nylig ble det drept, og spist, en heksedoktor i nærheten, bekrefter ekteparet Maaike og Peter Jan de Vvies, som har bodd i landsbyen Senebrum i fire år, og har førstehåndskunnskap om stammefolket. Korowai batuene omtaler seg selv kruvoi. Batu, som indonesierne kaller dem, betyr "stein".

Denne saken ble første gang publisert 23/04 2006, og sist oppdatert 04/05 2017.