Spøkelsesbyene i USA

Som en massiv legokloss troner Old Kent County Jail midt ute på prærien i Texas. Denne robuste bygningen er snart 117 år gammel, men bærer alderen godt.

De massive veggene ser neppe særlig annerledes ut nå enn da fengselet ble bygget i 1895. På innsiden står cellene fortsatt intakt og forteller en skremmende historie.

Vi har vel alle sett cowboyfilmer der skurken blir puttet inn i et jernbur. Dette var tydeligvis ikke fantasi, for nettopp slik er dette fengselet. Kraftige jerngitre sperret kjeltringene inne i trange, nakne celler.

Jeg kan forestille meg hvordan det må ha vært å sitte her under de brennhete Texas-somrene. Fengselet, som gikk for å være rømningssikkert, befinner seg i byen Clairemont. Herfra har alle rømt.

Clairemont anno 2011 er en klassisk spøkelsesby.

Les også:

Den blodige grensekrigen

Mannen som brakte dødsstraffen tilbake

Døde ut

Byen ble etablert i 1892, og hadde både bank, postkontor, butikker, egen avis og et hotell. Næringsgrunnlaget var bomullsplantasjer og kvegdrift. Senere førte oljefunn i nærheten til en økning i antall innbyggere.

I 1950 bodde det 300 mennesker i byen. Det var en lykkelig liten landsby, fram til prisen på bomull falt dramatisk, oljearbeiderne ble sendt andre steder og problemer med vannforsyningen gjorde det vanskelig å bo her.

Da postkontoret til slutt stengte i 1970, hadde innbyggertallet sunket til 35. Fram til sent på 1980-tallet bodde det fremdeles noen familier i Clairemont, men selv om den eksentriske butikkeieren Margie (Ma) Hart tiltrakk seg kunder fra fjern og nær, døde byen sakte, men sikkert ut.

For ti år siden var det offisielle innbyggertallet 15, men under mitt besøk virker byen helt tom og død. Alt som står igjen er minner om hva som engang var et levende samfunn på prærien i Texas.

Bare i staten Texas er det rundt 500 slike spøkelsesbyer. De ligger spredd over hele staten, og som utenforstående kan jeg ikke annet enn å undre meg over hvorfor.

Litt lengre vest, like ved grensen mellom Texas og New Mexico, begynner jeg derimot å få en viss idé...

Råtner på rot

Himmelen er tindrende blå, sand og støv virvles opp i den tørre luften av en vind som tilsynelatende aldri slutter å blåse her ute på de evige Texas-slettene. Midt i denne forblåste verdenen står hus og gård og råtner på rot.

Det er som å bevege seg inn i en filmscene fra Hollywood, hvor temaet er menneskehetens utryddelse. Jeg titter inn i ett av de tomme husene. Det ser ut som beboerne en eller annen gang for rundt 30 år siden bare pakket en sekk med sine personlige eiendeler, gikk ut døra og aldri kom tilbake.

Men etter å ha kjørt titalls mil gjennom dette landskapet, er det kanskje ikke så vanskelig å forstå. Området er gudsforlatt, tørt, goldt og flatt. Det er nesten vanskeligere å forstå hvorfor folk i det hele tatt flyttet hit i første omgang.

Stedet er ikke tiltrekkende, men det blir verre. For de siste årene har denne delen av Texas opplevd en vanvittig tørke, som igjen har ført til elendige avlinger for de gårdene som fortsatt er bebodd.

Dermed ser fremtiden mørk ut også for dem. Den hyppigste årsaken til at hus og gårder blir forlatt, er at toglinjer og motorveier blir lagt utenom småbyer. Samtidig fører nedleggelse av industri til tap av arbeidsplasser.

Et godt eksempel er det som skjedde med den berømte Route 66.

Nostalgi

27. juni i 1985 ble Route 66 offisielt lagt ned. Knuste drømmer og håp, investeringer som plutselig gikk i oppløsning. Alt ligger som perler på en snor fra Chicago til Los Angeles.

Noen av de nær 400 milene er blitt erstattet med ny motorvei, andre strekninger er ødelagt, men store deler av veien eksisterer fortsatt. Den kan vel best beskrives som en gigantisk magnet på nostalgiske eventyrere.

For veien snirkler seg gjennom flere epoker av USAs historie. Via små, søvnige landsbyer, vakkert landskap og ikke minst gjennom øde spøkelsesbyer. De tidligere så velrenommerte restaurantene og motellene ligger her fortsatt, men i dag er de tomme og øde.

Landsbyene har en aura av gammel storhet som plutselig bleknet. Nå står bare skjelettene igjen, og det lukter konkurser og personlige tragedier lange veier.

Men spøkelsesbyer er ikke bare et forhenværende fenomen - I New Mexico går den massive motorveien Interstate-10 gjennom en liten by ved navn Lordsburg. Stedet er kjent blant annet for å være et av Charles Lindberghs stopp under hans transkontinentale flygning i 1927.

Og byen skryter av å ha hele 360 solskinnsdager i året. Dessuten, takket være motorveien som hele tiden bringer en liten strøm av kunder til byens restauranter,bensinstasjoner og moteller, hevder mange optimistiske innbyggere at de har fremtiden i sin favør.

Men ikke alle deler den oppfatningen:

- Kom tilbake om 20 år, og du vil neppe finne mange innbyggere igjen her, om noen, forteller en bensinstasjonseier.

Mulig han er inne på noe, for i år 2000 hadde byen 3379 innbyggere. I dag er det 1000 færre, og antallet synker stadig hurtigere. Flere steder står forholdsvis nye bensinstasjoner, kafeer og bygninger tomme.

Selv om vi med spøkelsesby først og fremst tenker på sjarmerende små cowboybyer fra 1800-tallet, er dette en prosess som alltid har foregått i USA, og som fortsatt finner sted.

De senere årene har den til og med eskalert. Vi kan vel kanskje si at landets banker elegant er med på å sponse i alle fall en god del av de nye spøkelsesbyene i det gamle Ville Vesten...

Finanskrisen

Før finanskrakket i 2008 var det boligboom i USA. Bankene lånte ut penger til personer med dårlig betalingsevne, slik at disse ble i stand til å anskaffe sin egen bolig.

Tanken var at verdistigningen på boligen ville skape fremtidig sikkerhet. Dersom låntageren ikke klarte å tilbakebetale lånet, dekket pantet i huset lånesummen. Banken kunne selge boligen med fortjeneste i markedet.

Lånet ble dermed innfridd med lånte penger fra den nye kjøperen. Ingen satt igjen med tap, og sirkuset kunne fortsette. Men så skjedde det utenkelige: Boligprisene flatet ut og begynte til og med å synke.

Når låntagerne nå ikke greide forpliktelsene sine, var det ikke bare for banken å selge huset med gevinst. Det fantes ikke lenger kjøpere. Samtidig er praksisen i mange amerikanske stater slik at personlige låntakere med pantelån bare kan levere pantet til banken, og dermed bli kvitt betalingsforpliktelsen.

Ved kraftig boligprisfall ser mange huseiere seg derfor tjent med å levere huset til kreditor, fremfor å fortsette å betale på et hus som bare synker i verdi. Hvis huset i tillegg ligger i dette forholdsvis gudsforlatte hjørnet av New Mexico, blir det nesten umulig å få solgt en bolig, en bensinstasjon eller en kafé videre.

Enden på visa er at kreditoren sitter igjen med tap. Men vi kan vel kanskje si at det skyldes deres egen grådighet. Uansett, et nytt spøkelseshus er skapt. Og en ny, moderne spøkelsesby har så vidt begynt å gro.

Les også:

Mannen som bringte dødsstraffen tilbake

Trøtte piloter

Ble gestaposjefens elskerinne

Denne saken ble første gang publisert 29/02 2012, og sist oppdatert 06/05 2017.