Skulle forgifte tyske byer

Jo seph Harmatz blir født i Litauen i 1925. Oppveksten er harmonisk, gutten er oppvakt. På avgangsballet etter gymnaset danser han med den peneste jenta på skolen.

21. juni 1941 blir han immatrikulert ved universitetet, kursen er staket ut, fremtiden er lys.

Dagen etter blir Litauen invadert av tyske tropper. Fra det ene øyeblikket til det andre er alle drømmer knust. Familien til unge Harmatz flykter til hovedstaden Vilnius.

Her etablerer tyskerne kjapt to ghettoer for den store jødiske befolkningen i byen. Utrenskningen kan begynne.

Allerede i september 1941 er 21 000 av de 60 000 jødene skutt og kastet i massegraver.

Går under jorden

Joseph Harmatz kjenner ingen i byen, det blir hans redning. Ingen kan spore ham.

Han går under jorden, følger med på det som skjer. Kjenner hvordan hatet vokser. Han har vært aktiv skytter gjennom store deler av oppveksten og trekkes naturlig inn i den jødiske undergrunnsbevegelsen.

Han blir leder for en avdeling av jødiske sabotører i den store partisanbevegelsen Fareynikte Partizaner Organizatsye. I juli 1943 blir hans øverstkommanderende Yitzhak Wittenberg anholdt, men Harmatz og noen andre av sabotørene befrir ham gjennom en kaldblodig aksjon.

Flere av nazivaktene blir likvidert. Neste morgen bryter helvete løs. Beskjeden er klar: Hvis Wittenberg ikke melder seg, kommer alle jødene i ghettoen til å bli henrettet. Wittenberg bestemmer seg for å melde seg.

I cellen kommer han nazistene i forkjøpet og svelger en giftpille før de rekker å starte torturen. Harmatz og hans medsammensvorne tvinges på flukt. De vil slå seg sammen med de hundrevis av jødiske frihetskjempere som kjemper mot tyskerne fra sine huler i skogene.

Les også:

Nytt utstyr til norske soldater

Roald Amundsens polarskute "Maud" skal hjem

Gjennom kloakksystemet

23. september, samme dag som hele ghettoen blir utslettet, krabber de gjennom byens kloakksystem for å unnslippe. Et voldsomt regnvær gjør fluktruten så godt som ufremkommelig.

Kloakkrørene er ekstremt smale i den gamle ghettoen, i de beste øyeblikkene kan de krabbe. Men det meste av tiden åler de seg fremover på magen. På et tidspunkt når møkka dem til haken. Det ropes og skrikes, stanken er uutholdelig.

Flere besvimer og blokkerer veien for de andre. De må dyttes bort til rennesteinsåpningene, der de får ansiktene skylt med kaldt regnvann for å bli vekket til live.

Etter fire og en halv time kommer de endelig til overflaten i en kjeller i et kloster. De søker inn i skogene. 45 personer. De siste som kom seg ut av ghettoen i live.

Partisanene får geværer og antiluftskyts som blir kastet ut i skogene fra russiske fly. De bor flere hundre personer sammen, fordelt i huler under jorden, ofte med 50 i hver.

Tiden går med til å skaffe mat og sprenge tyske tog i luften. I 1944 blir Vilnius omsider befridd. Harmatz er 19 år gammel. Han bærer en uniform satt sammen av trofeer fra hans ofre.

Jakken er fra en italiensk offiser, buksen fra en tysk kavalerist, beltet fra en tysk infanterist. Støvlene kastet ned fra russiske fly.

Ved krigens slutt er alle hans slektninger døde, bortsett fra moren. Hun har overlevd flere forskjellige konsentrasjonsleirer.

Hans eldre bror døde som soldat i Den røde hær. Hans yngre bror brente i hjel i Kloga, en konsentrasjonsleir i Estland, dagen før russerne erobret landet fra tyskerne og fangene fikk sin frihet. Faren begikk selvmord i ghettoen. I Vilnius by er alt ødelagt.

Tyskerne etterlot seg ingenting. Ikke en jøde var i live.

Sverger hevn

Joseph Harmatz og en gruppe av hans partisanvenner legger ut på vandring. De beveger seg gjennom Øst-Europa, sammen med flyktninger fra hele Europa.

De har ingen identitetspapirer, så de tatoverer tall på armene sine, for at det skal se ut som om de kommer fra konsentrasjonsleirene. På den måten er det lettere å slippe over grensene.

I Romanias hovedstad Bucuresti hører de historier om hvordan jødene var blitt myrdet. De skjønner at det dreier seg om et ufattelig antall. Opp imot seks millioner mennesker. De er unge soldater, trente i krig.

De blir enige om at de må gjøre noe. Beslutningen blir tatt under en middag våren 1945 i Bucuresti.

Den jødiske partisanlederen Abba Kovner, som siden skal bli en av Israels fremste poeter, reiser seg og sier:

- Krigen er slutt, men ikke for tyskerne.

Det er på tide at tyskerne lider. Tyskerne har drept jøder, nå må de betale med sine egne liv. De andre reiser seg og sverger hevn. De er enige om at de aldri vil kunne vende tilbake til livet, få en familie, komme seg opp om morgenen og gå på jobben, dersom de ikke får stilt Tyskland til ansvar.

Angrepet skal skje anonymt, ingen må få vite hvem som står bak. Det skal skje på samme mekaniske måte og i samme omfang som mordet på jødene. De kaller seg Nokmin, hebraisk for Hevnerne.

Planen går ut på at de samtidig skal sørge for å forgifte drikkevannet i fem av Tysklands største og viktigste byer: München, Weimar, Hamburg, Berlin og Nürnberg. Masseforgiftningen krever omfattende forberedelser.

Det går på fremstilling og dosering av giften, oversikt over vannverk og rørsystemer og en strategi for hvordan kun tyskerne, ikke okkupasjonsmakten, blir rammet.

Det er Abba Kovner, gruppens leder, som får fremstilt giften. Det skjer i det som den gang heter Palestina og to år senere blir til staten Israel. Derfra skal giften skipes ut og overleveres hevnere i

de fem byene.

En by full av svin

Harmatz får Nürnberg. Han er glad for det. Det er tyskernes maktbase, en by full av svin. Kovner frakter giften i melkespann og tar en ferge fra Alexandria i Egypt. Fergen skal legge til i Frankrike.

Før de når havnen, kaller kapteinen på ham over høyttaleren og ber ham melde seg. Kovner skjønner at slaget er tapt og kaster giften over bord.

Han blir arrestert og sendt tilbake til Egypt, som på denne tiden er under britisk overherredømme. Han blir avhørt som terrorist og fengslet i Jerusalem. Kovner er åpenbart blitt angitt.

Den dag i dag er det ingen som eksakt vet av hvem. Men det antas at det kan ha vært David Ben Gurion i egen person, mannen som to år senere blir Israels første statsminister. For ham handler det om å avverge en katastrofe.

Han ønsker å etablere en israelsk stat og et jødisk massedrap på tyskere ville være helt ødeleggende for hans store tanke.

Da plan A går i vasken, satser Harmatz på plan B. Med sine egne folk i Nürnberg bestemmer han seg for å forgifte brødet i leiren Stalag XIII-D, der 12 000 nazister sitter internert.

Angrer ingenting

Harbitz sørger for å få infiltrert en av sine menn som ansatt i bakeriet. Ideen går ut på å smøre arsenikk på brødet. Harbitz får giften i flasker fra Paris.

Natten til søndag 19. april 1946 tar tre av hevnerne seg inn i bakeriet ved hjelp av infiltratøren. De vet at om søndagen spiser de amerikanske vaktene franskbrød, mens de tyske innsatte spiser rugbrød.

De smører arsenikken utover bunnen av rugbrødene. Hvor mange som kommer til skade eller dør i aksjonen, er det ingen som vet.

20. april forteller Associated Press at 1900 tyske fanger er blitt syke av forgiftet brød og brakt til sykehus, men ingen skal være døde. Andre hevder at flere hundre omkommer.

Etterpå flykter Harmatz til Tsjekkoslovakia og tar seg videre til Israel etter at staten er blitt opprettet. Han blir aldri stilt til ansvar. Han lever ennå, er 88 år gammel, og bor i en leilighet i det nordlige Tel Aviv.

Han har vært en markant skikkelse i israelsk samfunnsliv i alle år etter krigen og har fått et eget institutt oppkalt etter seg på det hebraiske universitetet i Jerusalem - The Harmatz School of Engineering.

Først i de senere år har han gitt intervjuer og innrømmet det som skjedde. Han mener det bør være lett å forstå at unge jødiske menn ville ha hevn den gangen - ut ifra prinsippet om øye for øye, tann for tann var det helt legitimt.

- Jeg angrer ingenting. Det eneste jeg beklager, er at jeg ikke lyktes med å utrydde alle tyskere i Nürnberg, sier han.

Les også:

- Det er utvilsomt den farligste situasjonen jeg noensinne har vært i

Fallskjermjegernes tungtvannøvelse

På rottejakt og fisketur i rismarkene

Denne saken ble første gang publisert 25/04 2013, og sist oppdatert 03/05 2017.