Som en skrekkfilm
Silent Hill finnes i Pennsylvania
Den forlatte byen er skremmende selv i dagslys. Johnny Haglund har besøkt Centralia - byen som er inspirasjonen bak skrekksuksessen Silent Hill.
Det er som en skrekkfilm fra virkeligheten.
Centralia hadde det på det meste over 2000 innbyggere. I dag er det kanskje fem igjen. Husene har blitt jevnet med jorden, veien har blitt lagt rundt byen og skal du være her lenge, trenger du en gassmaske. For under Centralia har det brent i 50 år.
Den firefelts brede veien ble stengt av myndighetene i 1993. En ny rute ble laget, men delen som ble stengt ligger der fortsatt. Og hvorfor den ble stengt er lett å se. Store sprekker deler veien og andre steder har hele kjørebanen rett og slett krøllet seg.
Jeg rusler over den graffitimalte asfalten. Vegetasjonen kryper over veibanen, og flere steder vokser store busker midt i veien. Alt virker faktisk litt idyllisk. Får en slags fornemmelse av at menneskene er borte og nå tar naturen over igjen. For jeg er midt i skogen i Pennsylvania og alt jeg hører er fuglesang, insekter - og noen rare lyder.
Akkurat som dyp knirking. Jeg setter meg på asfalten, med bena ned i en av disse underlige sprekkene, for å lytte. Den merkelige lyden kommer og går. Rundt meg er det ikke et menneske å se, og nattemørket er på god vei. Det er med andre ord ikke noe å si på stemningen.
Plutselig svir det under bena mine? Jeg trekker føttene opp av sprekken og oppdager at skosålene mine er varme?
Jeg stikker hånda ned i hullet. Pokker så varmt. Og først da forstår jeg hva denne underlige lyden er: Jeg sitter rett over Centralias berømte undergrunnsbrann, og lyden jeg hører er mest sannsynlig fjell langt under meg, som utvider seg på grunn av den ekstreme varmen.
Jeg går over til de andre sprekkene. Særlig blir jeg oppmerksom på et smalt, avlangt hull. Når jeg lyser ned kan jeg faktisk ikke se bunnen. Bare mørket og en jevn strøm av varm luft.
Nysgjerrig stikker jeg armen ned i mørket - så langt jeg rekker. Bor det et monster under bakken i Centralia, ligger jeg dårlig an. Men alt jeg kjenner er forbannet varme vegger.
Begynte for 50 år siden
Det er litt uenighet om hvordan brannen startet, men de fleste hevder det hele begynte den 27. mai 1962:
Fem frivillige brannmenn fikk i oppgave å renske opp byens søppelfylling, som lå i en forlatt, åpen kullgruve. Mennene gjorde som de hadde gjort hvert år tidligere - de satte fyr på søppelet og lot det brenne lenge og vel (dette var det første året søppelfyllinga lå på akkurat denne plassen).
Kullgruva var forseglet, slik at ingen flammer ville nå inn til de forlatte gruvegangene, Trodde de. Da søppelet var brent opp, slukket brannen. Trodde de.
- De ulmende flammene nådde Centralias labyrint av underjordiske gruveganger, og slik startet hva som etterhvert utviklet seg til et lite helvete for innbyggerne i Centralia, forteller David DeKok i sin bok om Centralia, som ble utgitt i 1986.
Da myndighetene i 1964 begynte å bore hull i bakken for å måle temperaturen og kontrollere hvor stor omfang brannen hadde fått, gjorde de dette i beste mening. Ettertiden har derimot vist at dette gav brannen den nødvendige trekken den trengte for å leve og vokse.
Bakken åpnet seg
Under hele 60 -og 70- tallet, brant det heftig under føttene på Centralias innbyggere, til tross for at det stadig ble gjennomført en rekke forsøk på å stanse brannen.
Det ble forsøkt å grave ut det brennende kullet, samtidig som gruvegangene ble spylt med vann. Og i 1969 forsøkte myndighetene å kvele brannen med ildfast leire. Alle innganger, som matet brannen med oksygen, ble forseglet.
Uten hell.
Problemene med brannen eskalerte, og farlige gasser som karbonmonoksid og karbondioksid strømmet ut fra bakken og skapte etterhvert et alvorlig helseproblem for innbyggerne. Mange hadde symptomer på forgiftning, hvilket førte til at de mest utsatte hjemmene fikk installerte gassmålere.
Likevel var det først på slutten av 70-tallet, at resten av USA begynte å forstå alvoret med Centralias underjordiske brann.
Særlig våknet mange da bensinstasjonseier i Centralia, John Coddington, sjekket temperaturen på bensinen han lagret i tanker rett under stasjonen sin. Nesten 78 grader viste termometeret. Og to år senere ble en 12 år gammel gutt nærmest svelget av jorden, da en 46 meter dyp sprekk brått åpnet seg under føttene hans.
Gutten ble reddet i siste liten av en venn og godt var det. Hadde han ikke blitt drept av fallet, ville mest sannsynlig varmen og gassen i hullet tatt livet hans. Da myndighetene like etter kontrollerte lufta i åpningen, fant de et dødelig høyt nivå av gassen karbonmonoksid og temperaturen i hjertet av brannen oversteg 500 varmegrader.
På det tidspunktet hadde myndighetene brukt rundt syv millioner dollar i forsøk på å slukke brannen - uten hell. Eksperter antok at den eneste muligheten, ville være en massiv utgraving av kullet under Centralia. Prislappen på det ville komme opp i 660 millioner dollar. Likevel kunne ingen garantere at det ville fungere.
Og hvis ingenting ble gjort, antok de at det ville det brenne i minst 100 år til, kanskje 1000.
Resultatet ble nedleggelse av hele Centralia. Myndighetene brukte 42 millioner dollar på å omplassere innbyggerne i Centralia.
Hele byen ble kondemnert - vel bortsett fra noen få, innbitte beboere, som nektet å flytte fra Centralia.
På det meste, i 1890, hadde Centralia 2761 innbyggere, fem hoteller og hele 27 barer. I 1980 var innbyggertallet 1012, i 2010 var tallet ti. I dag bor visstnok fem mennesker fortsatt i Centralia.
Den ekte Silent Hill
Jeg opplever egentlig ikke en by, når jeg står midt i Centralia. Nesten alle hus er jevnet med jorden, bare skog og øde gater står igjen. Og de tre gjenværende husene, prøver jeg å banke på alle sammen. Men i løpet av mine fire dager i området, treffer jeg ikke et eneste menneske i noen av husene. Byen virker død.
Og når jeg da står her alene en mandag kveld i det mørket begynner å ta over, kommer et annet tema på banen: Er det skummelt her?
Det synes i alle fall Roger Avary. Hollywood-skribenten skrev manuset til skrekkfilmen «Silent Hill» i 2006, med nettopp Centralia i tankene. Skrekkfilmen forteller om en by, lik Centralia, hvor undergrunnen brenner og ekle ting skjer på overflaten.
Og med denne filmen friskt i tankene, oppstår selvsagt en litt spesiell atmosfære når nattemørket setter inn.
Likevel, den virkelige «skrekkstemningen», føler jeg ikke før neste kveld.
Hele dette området av Pennsylvania er fullt av kull og ikke minst minner fra fortidens utvinning av denne sorte bergarten. Så når jeg etter nok en dag i Centralia er på vei tilbake til landsbyen jeg bor i via en liten omvei, dukker plutselig en enorm, møllspist gammel kullfabrikk opp.
Og her snakker vi skrekkens hus. Med Centralias historie godt mikset med bilder fra «Silent Hill» i bakhodet, oppstår et aldri så lite adrenalin rush når jeg entrer denne massive bygningen.
De fleste vinduene er knust, gamle maskiner ruster og samler spindelvev. Kullsot og slagg fra kulldrift ligger som et tykt lag overalt. Jeg rusler gjennom rom etter rom. Går opp to-tre etasjer.
Brått står jeg i hva som sikkert var garderoben til arbeiderne i sin tid. Støvler står pent stilt opp, som om arbeiderne forlot stedet med visshet om at de skulle komme tilbake dagen etter til nok en arbeidsdag.
Det er en helt fantastisk atmosfære her i det stummende mørke. Litt som å reise tilbake i tid. Her arbeidet sikker flere av innbyggerne i Centralia - og nå er alt borte.
- Skal du bare ta bilder!
Jeg er ikke overtroisk selv om jeg fascineres av alt som er «skummelt». Men når jeg står inne i denne enorme bygningen, midt på natta i et avsides hjørne av Pennsylvania og plutselig hører en stemme bak meg, ja da er det like før hjertet stopper.
Ut fra skyggen kommer plutselig et vesen og jeg ser etter noe jeg kan slå med.
- Slapp av, jeg bare jobber her, kommer det derimot fra skyggen før han slår på lykta og avslører at han i hvert fall ikke er et spøkelse. Han presenterer seg som Rick, formann på Old St. Nicholas Breaker.
- Det hender folk sniker seg inn her for å stjele kobber, forteller han og invitere meg til en times «sightseeing» i morgen i stede.
- Men nå er det best vi går. Du vil ikke tilbringe natten her, påpeker han og smiler i lyset fra lommelykten sin.
- Historien forteller om mennesker som har blitt ødelagt og misdannet av Centralias 50 år lange gassutslipp, forklarer han og avslutter med de herlige ordene:
- Det er her de bor. Og de vil du ikke møte på denne tiden av døgnet.
Denne saken ble første gang publisert 01/11 2012, og sist oppdatert 03/05 2017.