Rømnings-kongen

April 2007: Det er småkaldt i glattcella på Fredrikstad politistasjon, men hjernen til arrestanten gløder.

17 år gamle Igor, som igjen er pågrepet og siktet for vinningskriminalitet, har en plan. Den starter idet døra går opp og han føres oppover i etasjene til avhør. Han teller trappetrinnene.

Samtalen er knapt i gang inne på avhørsrommet før gutten, det store judotalentet som synes uovervinnelig på matta, ber om et glass vann.

Etterforskeren nikker kameratslig, reiser seg og forlater rommet for å hente noe å drikke til ham. Sekundet etter står vinduet på vidt gap og Igor gjør seg klar til å hoppe ut. Pokker - han har telt feil! Han befinner seg i tredje etasje, og det er langt ned til asfalten i vårnatta.

Men det er ingen vei tilbake. Tigersprang. Noenlunde myk landing. Raske byks vekk fra åstedet. Alt har gått etter planen.

Men politiets plan om å fremstille ham for varetektsfengsling i morgen, er gått i vasken. Ungdommen er ikke å finne noe sted i hele Østfold. Ny etterlysning. Sukk.

Drap og vold

En bredskuldret skikkelse skyggelegger plutselig mye av besøksrommet i Ringerike fengsel. Musklene i overkropp og armer krangler om plassen. Uten tvil en toppatlet.

Blikket er derimot mildt og sjarmerende, nesten litt sjenert. Men dette er altså den unge mannen som har gjort uttrykket «rømningskonge» til en klisjé gjennom sju turbulente år.

- De har plassert meg her på Ringerike fordi rømningsfaren visstnok er null. Hvis man vil rømme, så klarer man det, sier Igor med et vagt smil.

Og legger raskt til på stødig norsk: - Men min kriminelle løpebane er over. Tsjetsjeneren,som flyktet fra sitt volds- og krigsherjede fødeland for ti år siden, har i sommer vært omringet av advokater og dommere.

I Moss tingrett inneholdt tiltalen 48 punkter og omfattet trusler, vold, vinningsforbrytelser av alle slag,villmannskjøring og - ikke minst -rømninger fra politi og fengsel.

Igor har i alle år hevdet at han har fått skylda for mer enn han fortjener, og denne gang må dommeren ha følt det samme.

Han strøk halvparten av tiltalepunktene.

«Det kan virke som påtalemyndigheten i nærværende sak har lagt for liten vekt på de strenge beviskrav som gjelder i straffesaker. Reduksjonen er etter rettens oppfatning dramatisk,» lød den krasse kritikken.

To års fengsel lød den endelige dommen på.

Igor har anket på et par punkter - trussel med våpen og innbrudd i en butikk - men uansett utfall i lagmannsretten vil han etter hvert være en fri mann.

Varetektstiden har nemlig vært veldig lang.

- Jeg skjønner at jeg ikke har gjort meg så populær ved å rømme så mye. Og jeg skulle gjerne bli dømt for det jeg har gjort, men er lei falske tiltaler. Politiet ser nok helst at jeg sitter inne, sier 22-åringen.

Dramatikk har vært hans følgesvenn helt siden guttedagene i hovedstaden Groznyj. Både borgerkrig og russiske angrep ga daglige innslag av vold og drap.

For Igor, som kledde på seg en judodrakt allerede som fireåring, har traumene vedvart.Opplevelser som sikkert har vært med på å forme hans «gi faen-holdning» i opphetede situasjoner.

- Jeg var rundt seks og på judotrening. Da dukket maskerte russiske soldater opp. De skulle sprenge gymsalen vår. Noen av barna som nektet å forlate bygningen, ble skutt, forteller han.

På nevene løs

Ett år senere ble Igor regelrett tatt fra familien og ført til Russland. Han var supertalentet som skulle poleres fram til en frem tidig stjerne. I seks måneder reiste han mellom Moskva og St. Petersburg.

En kveld bestemte gutten seg for å rømme, og klatret ned ni etasjer via et rør. Han ble bråvoksen.

- I to og et halvt døgn lå jeg på et togtak for å komme hjem. Men familien min hadde flyktet til Ingusjetia og var først umulig å få tak i. Da russerne senere kidnappet og torturerte faren min, flyktet vi til Norge.

Fra asylmottak på Lesja til bolig og skolegang på Lillehammer. Kastet rett inn i en klasse uten norskopplæring. Veldig kjapt snakket Igor stort sett med nevene sine. For å holde mobberne unna.

Tre ganger i uka dro unggutten alene til Hamar med tog for å trene judo.

Da familien fikk permanent bolig i Østfold, fortsatte mønsteret. Mer slåssing mot plageånder. Skjøvet inn i barnevernets ruller etter en betinget dom. Rømningene fra institusjonen kom tett.

Samtidig med gateslagsmål, bilkjøring uten lappen, stjeling, utvisning fra skolen og følelsen av å bli forfulgt av politiet, ble han hyllet i lokalpressen som judokometen.

Gutten som «slår alle på en overbevisende måte og som bør være en av OL-deltagerne i 2008». Men han var ikke like dyktig i valget av kamerater.Mange av dem brukte ham som syndebukk.

- Jeg satt uskyldig i varetekt i 7 ½ måned for et ran som kompisene sa jeg sto bak. Ble tildelt 78 000 kroner i erstatning, men myndighetene betalte ut bare 40 000. Deretter trakk de fra bøter og utestående inkasso.

Til slutt satt jeg igjen med 6000. Uskylden har ikke alltid vært til stede. Bare 17 år gammel hadde han samlet opp fem dommer, den siste for en lang rekke innbrudd i flere byer på Østlandet.

Igor påstår at han alltid har vært sjåføren, altså ikke selv vært inne i alle hus og lokaler.

- Jeg er veldig god til å kjøre bil. I 2007, allerede en dreven rømling, begynte også de spektakulære rømningene. I mars stakk han fra et fengslingsmøte i Sarpsborg tingrett.

Måneden etter «svevde» han ut av Fredrikstad politistasjon. Og i oktober ble han fremstilt i Moss tingrett. Sikringstiltakene var store den formiddagen. Politiet hadde sørget for at alle dører inne i rettslokalet var låst.

Utenfor inngangen holdt to tjenestemenn vakt. Inne i lokalet hadde Igor forberedende samtaler med sin forsvarer, og gikk hvileløst rundt mens praten gikk.

Brått åpnet han vinduet, hoppet fem meter ned på brosteinen, og forsvant som en vind oppover Klostergaten. Rømningen utløste umiddelbart dramatikk da «hele» politistasjonen opptok jakten på unggutten.

Men, som alltid, fånyttes.

- Han rømmer så fort han får en anledning. Denne gang burde han nok vært fremstilt med håndjern, sa en betuttet forsvarer.

- Jeg har rømt hele livet. Kobler ut tankene når jeg er omringet, skyldig eller ei. Men særlig når jeg får skylda for alt. Da må jeg bare vekk. Har aldri lekt katt og mus med politiet. Det er tull, hevder Igor, som aldri er blitt sett på som farlig.

Ut av vinduet igjen!

Sommeren 2008 er Igor på vei til Stavanger. Selv med ren samvittighet i bagasjen, får gasspedalen tunge tråkk. Bilen passerer 200 km/t. En sivil politibil som kjører langs E18 i Vestfold, mener det er Igor bak rattet, og legger seg på hjul.

Blålysene fyller alle speilene - og bilen fortsetter i vill fart. Jakten går i retning av en bro. Der, i enden av broen, er det satt opp en ugjennomtrengelig veisperring.

Omsider game over? Langt der ifra. En tverrsladd, og før alle hjulene har sluttet å hvine, er Igor ute av bilen. Lynkjapt opp på rekkverket og et luftig svev ned i det grunne elvevannet.

Fire meter over ham står forfjamsede politifolk. Den veltrente ungdommen forsvinner gjennom et dreneringsrør. Politipatruljen som halser etter, tar ham aldri igjen.

- Jeg har vært heldig med landingene. Tenkte aldri på at jeg kunne dø. Men det gjør jeg nå, sier han.

Og understreker at han aldri har rørt alkohol eller dop. I januar 2009 var han innblandet i et masseslagsmål i Fredrikstad. Noen fra asylmottaket hadde angivelig truet broren hans.

Igor endte opp med en jekk i hodet og undersøkelse på legevakta. Der ble han utpekt og fraktet til en glattcelle på politistasjonen midt på natta. Der hadde de nok glemt hvem de hadde med å gjøre.

Da han på morgenkvisten ble hentet til avhør, ba Igor om en Paracet mot hodepinen. Den forståelsesfulle politimannen ble dyttet inn på rommet og låst inne. Igor åpnet vinduet og hoppet ut. Fra andre etasje.

Denne gangen hadde han telt riktig. De som løp etter ham, måtte nok en gang gå tomhendt hjem. Pokker til fyr!

Heller ikke fengselsmurer har vært noen hindring når flukttrangen har vært som sterkest.

I april 2010 - da hadde han bare 29 dager igjen av soningen i Kongsvinger fengsel - fant han seg ikke i å bli nektet fremstilling for å bistå familien med «noen vanskeligheter ».

Han stablet vedsekker oppetter gjerdet, klatret opp, og på andre siden sto kompiser klare med en stige. Alt knirkefritt etter planen. Det drøye året han befant seg på rømmen skulle også bli preget av dramatikk - og en personlig tragedie.

- Jeg gjorde mye som jeg gjerne kunne bli tiltalt for, men det var mye jeg ikke gjorde også. Ofte da mine kriminelle venner ble tatt, pekte de på meg. Mange ble løslatt ved å dra meg inn i saker.

Tragedie i snøen

I slutten av august 2010 cruiset Igor og en kompis rundt i Oslos gater i en BMW. To sivile patruljer fikk øye på dem og tok opp forfølgelsen. Det ble en vill biljakt i skumle hastigheter gjennom sentrum.

Da den etterlyste stanset for rødt lys ved legevakta, ble han delvis blokkert inne av politibilene. Mens betjentene på passasjersiden prøvde å få Igor til å overgi seg, ble det sprutet pepperspray inn fra førersiden.

Da ga Igor gass. Betjentene på høyre side ble skjøvet bakover og falt. BMW-en stakk mot kjøreretningen i et annet felt. Vold mot politiet het det også da han skulle «hjelpe» noen kompiser i Arendal.

Igor fikk to uniformerte etter seg i flukten, og en grep fatt i beinet hans idet han var på vei over et gjerde. Instinktivt grep han en planke og klasket til.Politimannen begynte å blø og slapp taket.

Tenker han aldri på konsekvenser av det han finner på i redsel og sinne? - Jeg har vokst opp med vold rundt meg og tenker ikke konsekvenser i øyeblikket. Men etterpå siger det sterkt inn.

19. februar 2011 er sikkert arkivert i topplokket hans som «Den svarte lørdagen». Sammen med to kompiser har Igor pakket ned skiutstyr for å dra til Trysil. Men venneklikken er igjen blind for fartsgrenser.

Ved Årvoll på E6-en står en politibil og venter på dem. Trioen ser patruljebilen, snur og kjører nordover igjen. Bak Mosseporten Senter ender biljakten i en snøfonn. Igor kommer seg ut av bilen og stikker.

Kameratene hans blir pågrepet like etterpå. Men hadde politiet lett etter ham, hadde de for første gang fakket rømningskongen. For Igor besvimte av kuttskadene i hodet og ble liggende barbeint i kulda i et par timer.

Både armer og bein får betydelige frostskader. Da han senere oppsøker et sykehus under falskt navn, kommer sjokket: Han, judomesteren med de store idrettsdrømmene, må amputere armer og bein. Med en eneste gang. Ellers vil han dø.

- Da stakk jeg fra sykehuset dagen etter og dro til Moskva. Der fikk jeg beskjed om at kroppsdelene kunne vært reddet hvis jeg hadde kommet før. Dro videre til en privat klinikk i Paris.

Hendene mine ble reddet, men beina forsvant. Lå der i to måneder og måtte bruke spesielle medisiner. Oppholdet kostet meg 4000 euro dagen. Far og noen venner betalte. Da jeg lå der, tenkte jeg: Nå er livet mitt ødelagt!

Proteser ingen hindring

Men selv uten bein har Igor skapt hodebry for politiet. Han ble blant annet pågrepet i Sandvika mens han satt i rullestol. Likevel klarte han å rive seg løs og rulle unna.

Området var imidlertid såpass omringet at flukten ble kortvarig. Motstanden mot arrestasjonen var dog så vilter at han ble dømt for vold mot politiet.

En annen episode som viser guttens ustoppelige rømningstrang, er da han dro til et ortopedisk senter nordøst i Oslo for å hente nye proteser. Han ble fulgt av fem-seks politimenn som voktet alle dørene.

Men i en korridor der en annen mann testet sine proteser, oppdaget Igor en åpen dør. Han styrtet ut, klatret over motorveien og kom seg inn på T-banen. Borte vekk.

- Jeg meldte meg et par dager senere sammen med advokaten min. Satt halvannen måned i varetekt og ble deretter løslatt. Siste kapittel kom i februar. Bak Oslo City begynte kulene å hvine mot bilen Igor satt i. Et såkalt gjengoppgjør.

- De som skjøt mot oss, mente at en i bilen vår var et gjengmedlem. Vi forfulgte dem til Solli Plass, og vi krasjet inn i bilen deres for å stoppe dem. Da politiet kom, stakk alle. Jeg smøyg meg unna og tok taxi videre.

Men en uke senere ble han og sju andre unge menn arrestert i Arendal etter en politijakt.

Hva nå - et fortsatt kriminelt liv med proteser? For første gang hever han stemmen:

- Jeg er ferdig med alt. Nå tenker jeg bare på familien. Både de og jeg er lei av bevæpnet politi på døra. Jeg angrer på all dritten. Jeg var jo ikke kriminell for pengenes skyld. Har fått alt jeg trengte hjemme. Jeg har hjulpet kompiser og viklet meg inn i trøbbel. Nå trenger jeg ikke flere venner. Når denne dommen er sonet, har jeg ingen nye saker som skal opp. Og jeg er fortsatt ung.

Og OL-drømmen lever - utrolig nok - i beste velgående.

- Jeg kunne vært i London-OL for Russland. Men jeg var usikker, nølte litt, og så skjedde ulykken. Et OL skal jeg ha med meg, i en eller annen kampsport. For på matta har det alltid vært motstanderne som har rømt.

Denne saken ble første gang publisert 30/11 2012, og sist oppdatert 03/05 2017.