Grensen mellom Israel og Egypt
Menneskejegerne
Kommer du forbi dette grensegjerdet, blir du jaktet på av beduinen Falah el Hayeb og hans menn.
Her har du først søt te, så litt bitter kaffe. Ta imot, så får du både en smak av det søte og det harde livet. Major Falah el Hayeb har byttet ut beduinteltet med en liten militærbrakke på israelsk side av grensen til Egypt i Sinai.
Vi er på besøk for å se hvordan avdelingen hans med beduiner som er spesialister på å finne spor i ørkensanden, jobber.
Men aller først den muslimske tradisjonen med servering av te og utveksling av høflighetsfraser som er obligatorisk før man går videre i prosessen med å lære hverandre å kjenne.
El Hayeb er selv muslim og har tjenestegjort som sporfinner i den israelske hæren i 20 år. Beduinene er organisert i en egen bataljon, men har mannskapene fordelt hos grensesoldatene over hele Israel.
Her, et par mil nord for feriebyen Eilat, har el Hayeb og hans menn ansvaret for å oppdage alle forsøk på infiltrasjon langs den sørlige delen av grensen mot Egypt.
Les også:
De lærte Max Manus og Kjakan å drepe
6. sans
Beduinene er et nomadisk ørkenfolk som holder til både her og i nabolandene Israel har et anspent forhold til. Som tradisjonelle gjetere kjenner de ørkenen som sin egen håndflate, en evne som er nedarvet fra far til sønn.
På hebraisk kalles sporfinnerne i hæren for gashashim. Direkte oversatt betyr det «følere». Evnen deres ligger ikke bare i synet. Å være en god sporfinner, innebærer å ha en slags 6. sans.
- Jeg vokste opp nord i Israel som en fattig gjetergutt uten strøm og telefon hjemme. Fra jeg var liten hadde jeg ansvaret for familiens saueflokk. Manglet det en når jeg kom tilbake om kvelden, sendte faren min meg ut igjen til jeg hadde funnet den. Evnen til å lese spor ble raskt nedarvet på den måten, forteller el Hayeb.
Skjønt nedarvet. Han innrømmer at digitalsamfunnet har begynt å sette sitt preg på rekruttene. Nå må de sendes på spesialskole for å gjenoppdage evnen før de får tjenestegjøre i felt.
Vi tar av fra den asfalterte hovedveien. Patruljejeepen humper og spretter bortover det ujevne underlaget, men det gjør ikke noe så lenge airconditionanlegget funker. Utenfor steker solen som en ildkule, mens temperaturen klatrer opp mot de 40. Foran oss får vi øye på grensegjerdet, eller rettere sagt barrieren.
Et fem meter høyt stålgjerde med barberblads-piggtråd skjærer seg snorrett innover Negev-ørkenen. Først 170 km fra Rødehavet til Gaza, deretter 50 km rundt Gazastripen når gjerdet etter planen blir ferdig i løpet av året.
Det er bygget på grensen som ble vedtatt av Sadat og Begin da Israel trakk seg tilbake fra den erobrede delen av Sinaihalvøya i 1982.
Sett med israelske øyne er grensen mot Egypt - spesielt på grunn av ustabiliteten etter Mubaraks fall - blitt en trussel mot Israels sikkerhet.
I august gjennomførte terrorister som hadde tatt seg over fra Egypt, et angrep mot sivile kjøretøy på veien vi nettopp kjørte. Åtte sivile og militære israelere ble drept, foruten ti angripere og seks egyptiske grensepoliti under den påfølgende skytingen.
- Siden denne episoden har vi tatt ytterligere tre terrorister, en av dem med bombevest, sier major el Hayeb.
Etter revolusjonen i Egypt er turismen gått tilbake, og mange av beduinene på Sinai har gått over til smugling i de veiløse ørkenområdene, ifølge Bjørn Hermann, talsmann for den israelske hæren.
Foruten våpen og narkotika, er den betydeligste trafikken menneskesmugling. I snitt blir 50 personer stanset ved grensen hver dag, de fleste er flyktninger fra Sør-Sudan.
Menneskejakt
- Barrieren gjør det enklere for oss. Men foreløpig er det som en ballong. Her er den tett, men trykket øker tilsvarende der hvor gjerdet ennå ikke er ferdig, forteller el Hayeb før han stanser bilen.
En liten ujevnhet i sanden langs gjerdet har fanget oppmerksomheten.
- Han er gått østover, konkluderer el Hayed på arabisk sammen med sersjanten Mohammed Walid.
En ørliten stein som er skubbet opp av gropen den lå i avslører at noen har gått her.
En patruljebil dukker plutselig opp. Grensesoldatene kommer ut med tunge håndvåpen, gestikulerer og forsvinner igjen etter å ha fått informasjonen.
Menneskejakten starter mens vi står igjen i støvskyen.
Djevelen i detaljene
Hver morgen blir bakken sopt slik at eventuelle nye spor skal være synlige. Mye av jobben består i å patruljere med bil mens blikket sveiper sandgaten.
Hver mann har et par-tre mil av grensen lagret på «harddisken» og bruker blikket til å fange opp små forandringer på bakken. Djevelen ligger gjemt i detaljene.
- Noen gang forsøker smuglerne å lure oss ved å viske ut sporene etter seg. Noen ganger er de enda mer kreative, ler han og trekker fram et par konfiskerte plastsandaler.
Under sålene er det limt fast saueskinnsfeller som skal dempe skoavtrykkene. Walid forteller om flere skyteepisoder på den andre siden av grensen, spesielt om natten når flyktningtrafikken er størst.
- For en måned siden ble en sudansk mann og en gravid kvinne skutt på andre siden av gjerdet, forteller han. Da tok Walid seg over grensen og bar dem tilbake hvor et israelsk redningshelikopter ventet.
- Men du er selv muslim, føles det ikke som å jobbe hos fienden når du går i israelsk uniform, spør jeg major el Hayeb.
- Jeg er først og fremst israelsk statsborger med de rettighetene og pliktene det medfører. Her i forsvaret er det de personlige egenskapen og ikke religionen som avgjør, svarer han.
Les også:
Denne saken ble første gang publisert 24/08 2012, og sist oppdatert 03/05 2017.