Herjet av vulkan og jordskjelv

Plymouth, "Den forbudte by" på den karibiske øya Montserrat, var rockestjernenes paradis. I 1997 eksploderte vulkanen og begravde byen i lava. Den brøler fortsatt. Det fikk Vi Menn erfare.

Vi Menn tar seg inn i et privat hus som for bare et år siden lå idyllisk til, rett ved golfbanen utenfor byen. Lavasteinene fra jordens indre knuste huset i januar 2007. Foto: Thorkild Gundersen
Vi Menn tar seg inn i et privat hus som for bare et år siden lå idyllisk til, rett ved golfbanen utenfor byen. Lavasteinene fra jordens indre knuste huset i januar 2007. Foto: Thorkild Gundersen Foto: Gundersen, Thorkild Gundersen, T
Sist oppdatert
Timeout: Tiden er omme for Plymouth. Håpet om gjenoppbygging er svunnen hen etter ti års isolasjon. Foto: Thorkild Gundersen
Timeout: Tiden er omme for Plymouth. Håpet om gjenoppbygging er svunnen hen etter ti års isolasjon. Foto: Thorkild Gundersen Foto: Gundersen, Thorkild Gundersen, T
Fra The Beatles til biller: Dette var Beatles-produsent George Martins studio på øya i 80-årene.
Fra The Beatles til biller: Dette var Beatles-produsent George Martins studio på øya i 80-årene. Foto: Gundersen, Thorkild Gundersen, T

Bilder: "Den forbudte by" på Montserrat

Det knøttlille propellflyet lander med hopp og sprett på den korte rullebanen oppe i fjellsiden. Vi er bare syv passasjerer som flyr inn fra naboøya Antigua. Å lande på Montserrat føles som å komme til verdens ende. Ikke mange skal hit. Ikke nå lenger. Ikke etter at vulkanen eksploderte i 1997, og sendte nesten alle de 11 000 innbyggerne på flukt.

Jeg har kommet for å utforske restene av the lost paradise, i en avstengt og forlatt hovedstad. Og for å se en spill levende vulkan utfolde seg.

Jeg føler at det ligger eventyr og spenning i luften. Og aner ikke hvor rett jeg skal få.

Rockestjernenes oase
Dette har skjedd: Den britiske kolonien Montserrat i Øst-Karibia var en liten perle av en øy, og tiltrakk seg engelske berømtheter som ville være i fred for pressens søkelys. Beatles-produsent George Martin bygde Air Studio her på 80-tallet, hvor blant andre Paul McCartney og Stevie Wonder spilte in hitlåta "Ebony & Ivory".

Mark Knopfler, Sting, Elton John og Eric Clapton var blant de mange rockestjernene som kom til paradisøya for å arbeide - eller bare feriere. De innfødte lot stjernene i fred. McCartney og Clapton fikk gå uforstyrret i gatene i Plymouth, hovedstaden sør på øya.

Plymouth ligger nede ved stranda, ved foten av det vulkanske fjellet Soufriere Hill. Vulkanen der oppe hadde sovet i over 400 år. Man ventet egentlig ikke særlig med bråk fra den kanten, det er verre med de stadige, tropiske stormene som herjer i området. I 1989 knuste Hurricane Hugo nesten alle husene på øya, men ødelagte hus lar seg tross alt bygge opp igjen.

Lite ante folk at naturen bare hadde bydd på forretten.

3. august 1997 brøt helvete løs - for alvor.

Løp for livet
Kjempen på Soufriere Hill hadde våknet. Det buldret som et gigantisk tordenvær fra fjellet, og en sky av aske sto hele 12 km til værs.

- Egentlig startet utbruddene to år før, og byen ble evakuert fire ganger. Men i 1997 kom det virkelig store smellet. Folk som flyktet trodde de skulle komme hjem om en dag eller to, slik de pleide. Sånn gikk det ikke. De kom aldri tilbake. Hun tok byen vår. Hun drev oss alle på flukt.

Han er lavmælt og sorgtung når han snakker. George Christian, en innfødt 60-årig snekker, har lagt bort hammer og sag for å hjelpe meg rundt på øya. Han er født her. Har tenkt å dø her. Men høsten 1997 hadde han intet valg:

- Myndighetene i London sa det var uforsvarlig å bli på øya. De ville hente oss alle til England. Jeg tok med familien og dro.

Montserrat hadde 11 000 innbyggere da vulkanen begravde hovedstaden. 1500 standhaftige sjeler nektet å dra, og slo seg ned på nordsiden av øya. George Christian holdt ikke ut lenge i England.

- Vi ble sendt til Leeds, men jeg likte meg dårlig. Etter seks måneder dro kona og jeg tilbake hit. Barna våre ble værende. Jeg tror ikke de kommer hjem igjen.

Knust av Hugo
Det må hvile en forbannelse over Montserrat. Øya ble oppdaget og døpt av Christofer Columbus i 1493, men først befolket av engelskmenn og irer under kolonitiden, rundt 1630. Jorda var utmerket for å dyrke sukkerplanter, men hver gang innbyggertallet steg og økonomien vokste, gikk ett eller annet alvorlig til helvete. Franske og hollandske krigsskip gjorde jevnlige strandhogg, de drepte for fote og brente ned alt de så. Pirater herjet i farvannet, og i tillegg hadde voldsomme, tropiske stormer den uvanen at de med jevne mellomrom knuste alt som var bygd på øya.

På 1900-tallet var pirater og europeiske kolonikriger endelig historie. På 70- og 80-tallet blomstret øya og hovedstaden Plymouth, med eget anløp for cruiseskip, ny golfbane, økende turisme og altså mange store rockestjerner med svære feriehus oppe i åsen.

Så slo naturen til igjen:

- Hugo ødela nesten alt på øya i 1989, men den varte tross alt bare 12 timer. Dette er mye, mye verre. Hun gir seg jo aldri, sier George, og nikker i retning vulkanen.

Fra toppen av fjellet, Soufriere Hill, ryker det jevnlig. Når har hun egentlig tenkt å gå til ro?

Hjelp! Jordskjelv!
- Hun bygger seg opp igjen nå. Pyroplastisk materiale fra jordens indre velter ut og danner svære tårn oppe ved kraterkanten. Når tårnene kollapser, strømmer gjørme, leire og aske nedover fjellsidene og begraver alt på sin vei.

Dr. Vicky Hard peker mot fjellet og forklarer med stor iver. Hun er vulkanolog, fra Nottingham, og er direktør på Montserrat Vulcano Observatory. Soufriere Hill tiltrekker seg mange internasjonale forskere. Det er sjelden man får anledning til å studere en levende vulkan på så nært hold - over såpass lang tid.

Vicky viser meg instrumentene de bruker for å måle aktiviteten i og rundt vulkanen. Bevegelser i grunnen er en viktig indikator på kommende aktivitet. Jeg blir stående fascinert å se på en gammeldags seismograf, som tegner en lang, rett strek.

Plutselig - mens jeg står og fotograferer seismografen, begynner skrivernåla å gjøre noen ville utslag. Jeg roper på Vicky, som kommer styrtende til.

- Slapp av, det er bare en test. Den gjør sånn en gang i døgnet, for å vise at den virker.

Jeg blir stående og stirre forhekset på seismografen, som fortsetter å danse vilt på papiret.

Så lyder et dypt drønn. Det blir musestille i observatoriet, det neste sekundet fryser til is.

Hele huset rister.

Bekymrede øyboere
- This is not a test!

Vickys spede stemme har nådd fistel, og jeg blir dyttet bestemt til side. Folk løper rundt i rommet, noen ut på verandaen for å se om vulkanen har et plutselig utbrudd. Skjelvet varer ikke mer enn 15-20 sekunder, så er det hele over. Ingenting ødelagt. Ingen skadd.

Og intet nytt vulkanutbrudd. Vickys datamaskiner har svaret etter bare to minutter:

- Et kraftig jordskjelv, 7,2 på Richters skala, med episenter i havet utenfor Martinique, et stykke nord herfra. Den atlantiske kontinentalplaten krasjer med den karibiske. Jeg har en hel del telefoner å ta, sier Vicky og skyver meg bestemt mot døren.

På radioen snakker de om store ødeleggelser på Martinique. På vei ut hører jeg noen mumle om en mulig tsunami, samtidig som resepsjonisten har sin fulle hyre med å roe bekymrede øyboere på telefonen. De frykter - naturlig nok - et nytt vulkanutbrudd.

Sjokkerende syn
George og jeg kjører ned i dalen og ser på skadene etter forrige utbrudd. Vi passerer skiltet som markerer forbudssonen, og herfra fortsetter jeg videre til fots. Jeg kommer snart til utkanten av det som engang var en hovedstad, og synet er sjokkerende.

Lava, leire, gjørme og aske har fylt husene til godt over midten. Jeg huker meg ned og sniker meg inn i hus som tydeligvis er forlatt i hui og hast - og aldri vendt tilbake til. Her har insektene overtatt. Møblementet under meg er begravd, men bøker står i hylla, høyt på veggen. Bestikk står på kjøkkenbenken, og en oppvaskmaskin står på gløtt. Vegger og tak er knust av enorme steiner. Det går opp for meg at Plymouth - den forbudte by - ikke kan reddes. Skadene er for omfattende - og usikkerheten i vulkanens skygge for stor.

Tilbake i bilen bekrefter George min mistanke:

- Det er planer om å bygge en ny by, sør på øya, utenfor vulkanens rekkevidde. Men det kommer til å ta tid. Foreløpig har myndighetene i England sendt oss penger til en ny flyplass, men vi trenger en ny havn også.

George Christian setter meg av ved øyas eneste hotell, hvor kun to rom er solgt for natten. Det vil være feil å si at turismen blomstrer.

Montserrat har en lang, lang vei tilbake, og dens skjebne hviler i krateret til den humørsyke vulkanen på Soufriere Hill.

Denne saken ble første gang publisert 23/01 2008, og sist oppdatert 04/05 2017.

Les også