Slummen i Nairobi:
Her begås mord hver natt
De kommer fra landsbygda og drømmer om et bedre liv i hovedstaden Nairobi, men blir sittende fast under trøstesløse forhold i slummen.
De sanitære forholdene i Kibera, slumområdet i Kenyas hovedstad Nairobi, er den motsatte ytterlighet av hva vi er vant med her til lands.
- Se opp, roper Moses, en av sikkerhetsvaktene mine.
Jeg stopper øyeblikkelig og ser noe brunt fly i luften og lande på bakken noen meter fra meg. Noen har villet bli kvitt ekskrementene sine, pælmet det og bommet på et tak.
Denne metoden er ganske vanlig; man vil bli kvitt møkka, i stedet for at den flyter omkring på bakken. For her finnes ikke toaletter og servanter. Kibera mottar ikke offentlige tjenester, derfor er det heller ei noen som tar hånd om søpla her.
Resultatet er selvsagt sykdommer, kolera og tyfus, blant mye annet. Betennelsestilstander, diaré og oppkast er dagligdags.
Kibera er Afrikas nest største slum (Soweto i Sør-Afrika er størst). Om lag én million mennesker bor her og har det særdeles kummerlig.
Les også:
Mannen som bringte dødsstraffen tilbake
En hvit sensasjon
Kibera brer seg ut på 2,5 kvadratkilometer og ligger om lag fem kilometer fra Nairobi sentrum. Mange av menneskene her er innflyttere. De har kommet fra provinsene i håp om arbeid og et bedre liv.
Mange vil tilbake dit de kom fra, men noen sier at de ikke har råd til hjemreise og således er fanget i elendigheten. Bostedene her kan knapt sies å være annet enn hastig oppførte skjul mot vind, sol og regnvær.
Hele familier bor på to-tre kvadratmeter. Ikke innlagt vann, ikke kjøkken. Ikke noe toalett, eller annet egnet sted for utstøtelse av kroppslige avfallsstoffer. Et og annet møbel finnes... En gammel seng, eller en sliten sofa.
«Musongo! Musongo!», roper småbarn. Musongo betyr hvit mann, og min tilstedeværelse er en sensasjon. De flokker seg omkring meg, det later til at de aldri har sett en annen hudfarge før. Og det kan godt hende.
Overlevelse
Mange av «husene» her er bygget av leire armert med flettverk av kvister. Man skulle kanskje tro at det var gratis å bo her. Nei da, det finnes en grunneier, og han hever leie.
Mange familier greier ikke tjene penger nok til mat og vann. Jobber vokser ikke på trær. De heldige får endagsjobber, som kaster av seg det som skal til for å tilfredsstille primærbehovene til en familie én dag.
En dag uten arbeid er dag uten mat. Alenemødre er verst stilt. En av dem er Rose Kathurse, mor til fire barn. Hun forteller at mannen hennes forlot henne fordi de fikk en handikappet sønn.
Han heter Daniel Muli og ble født med lammelse fra brystet og ned. Moren sier at mannen skylder på henne for sønnens handikap. Hun gjør så godt hun kan, som så mange kvinner i Afrika.
Hun har slått seg sammen med andre enslige kvinner. Sammen har de startet business: Lager mat og selger den til lokale innbyggere. Det betyr at barna må greie seg mye på egen hånd.
Det er hjerteskjærende å se syke barn overlatt til seg selv, barn som ikke kan snakke og noen som ikke har lært å gå.
I Norge kalles dette omsorgssvikt. I Kibera heter det å overleve.
AIDS og Jesus
Men det finnes barn som er verre stilt. Man anslår at 50 000 barn i Kibera er foreldreløse. Hovedårsaken er foreldre som har dødd av AIDS.
De fleste av disse barna blir tatt hånd om av slektninger. Men noen faller helt utenom og ender opp som gatebarn. Andrew Ogembo er pastor i den største kirken i Kibera.
Han organiserer hjelp til de mest trengende barna: Mat og skolegang. Han prøver også å hjelpe de enslige mødrene. Men kirkens inntjeningsmuligheter er begrensede, hvilket betyr at ikke alles behov kan dekkes.
Jeg inviteres inn i et rom, cirka tre kvadratmeter stort. Veggene er dekket av plakater. I et hjørne henger et bilde av Jesus. Her bor Nabwir. Hun er HIV-positiv. Hun hadde fem barn. Fire av dem er døde av AIDS.
Hun er så syk at hun ikke greier arbeide, greier knapt ta hånd om den sønnen hun har igjen. Mannen hennes er borte vekk. Elendigheten er massiv. Hun får hjelp av naboer, som stikker innom med litt mat hver dag.
Øynene hennes er triste og uten gnist. Jeg vet ikke om hun lever i skrivende stund.
Farlig natteliv
Ikke helt trygt å ferdes i Kibera når dagslyset går og kvelden kommer. Alenegang i denne bydelen er utelukket. Jeg har med to kjentmenn, Moses og Peter.
De lever begge i denne slummen og forteller at det ikke er uvanlig med drap nattetider. Det er best å holde seg i bevegelse når en trasker omkring med kameraet - vekke minst mulig oppsikt.
Ikke oppholde seg lenge på ett sted; det finnes lokale bander her som er troende til overfall og ran. Ved en anledning ble jeg litt for opptatt av et motiv, glemte tiden.
Plutselig ble jeg revet ut av konsentrasjonen; Moses sa at han hadde observert mistenkelige individer som spionerte på oss. Han ba meg pakke sammen og gjøre meg klar til løping.
Det ble løping - helt til vi kom til tryggere trakter i Kibera. Moses er en troende mann, og etter siste dags jobbing, insisterte han på at vi måtte gå i kirken og takke Gud for at vi i løpet av åtte dager i slummen ikke var blitt overfalt. Det gjorde vi.
Opplevde jeg ikke flik av noe positivt i Kibera? Jo da, jeg så barn som lekte og spilte fotball. Jeg så smil og hørte latter. Jeg så folk gå til kirken, få trøst og håp og pågangsmot til å møte livet. Det er da noe.
DAG OG NATT
Kibera er Afrikas nest største slum. Robert fotograferte dag og natt i slummen, ikke uten betydelig risiko.
Derfor hadde han to livvakter med seg på oppdraget. Ifølge livvaktene er det normalt at ett menneske blir drept i løpet av hver eneste natt.
- Jobben ble preget av sterke inntrykk, sier Robert.
- Jeg møtte familier som ikke hadde spist på to dager og hadde store problemer med å skaffe seg penger til mat og jeg traff på HIV- og AIDS-syke som ikke fikk hjelp. Jeg håper denne type reportasjer kan sette søkelys på problemene, og at de kan få mer økonomisk støtte fra det internasjonale samfunnet.
Les også:
Denne saken ble første gang publisert 28/02 2012, og sist oppdatert 06/05 2017.