Kaieteur i Guyana:
Den magiske fossen
I jungelens dyp ligger en foss så mektig, at den imponerer selv den mest bereiste globetrotter. Men det 226 meter høye fossefallet skjuler en rekke underlige historier.
Den lille, men pokker så tunge båten vår blir dratt for hånd gjennom tykk jungel. Svetten renner, insektene surrer og verden rundt meg er fylt av regnskogens lyder.
- Ikke så langt denne gang, forsikrer vår kjentmann, Tony. 100 meter senere dukker elva opp igjen.
Sammen med nordmannen Jan Tore Angell og indianeren Anthony (Tony) Melville er jeg på vei opp Potaro elven, i hjertet av Guyanas regnskoger - en av verdens største sammenhengende jungelområder. Men det finnes flere stryk hvor vi ikke kan passere, så båten må bæres på flere strekninger.
Etter mange timer på og langs elva ser vi endelig målet - Kaieteur fossen. Vi ser den bare i det fjerne, og kun i et kort øyeblikk før den igjen forsvinner bak det eviggrønne teppe. Likevel øker pulsen brått et par slag.
Vi trekker båten for siste gang opp på elvebredden, klemmer i oss en frisk vannmelon og slenger sekkene på ryggen.
Les også:
De lager maskinpistoler i bakgården
Trollskog
- Følg meg, kommanderer Tony og forsvinner inn i en glippe i veggen av vegetasjon. Vi krysser små elver, krabber over falne jungelkjemper, slår etter mygg, dukker under enorme spindelvev og tørker kontinuerlig svette. Jomfruelig regnskog er eventyrlig, men ikke alltid komfortabelt. Etter hvert som vi vinner høyde, blir lufta derimot litt kjøligere og myggen mindre hissig.
Tre timer senere er vi i en trollskog uten like. Dette er Ringenes Herre og Harry Potter på en gang. Tykk tåke fyller atmosfæren, og den danser lydløst på det fuktige og mørke jungelgulvet.
- Min far fortalte om en rekke jaguarmøter i disse traktene, minnes Tony, og forklarer hvordan jaguarene likte å kjøle seg ned i områdets utallige små og store huler.
- Du kan møte jaguarer her nå også, men antallet har dessverre minket betraktelig, sukker han.
Vår kjentmann er fra patamona stammen, og tidligere var han en respektert høvding i dette hjørnet av verden. Han er oppvokst i regnskogen, og for han er jungelen og dens innbyggere noe av det viktigste i livet. Han kaller sågar regnskogens elver for «blodet i indianerens årer».
Vi har nå klatret opp nærmere 300 høydemeter, og verden er litt annerledes. Lydene er svakere, tåka tyngre og lufta langt mer fuktig. Dessuten har et svakt brus begynt å dominere. Vi går nærmere og nærmere lyden, og brått ber Tony oss stoppe.
Stien opphører ved et stup. Men det er ikke mulig å anslå hvor høyt det er. Foran oss ligger et hav av tåke. Om det er to meter til bunnen eller to kilometer, aner jeg ikke¿ helt til et kraftig vindkast feier all tåka til himmels.
Jeg har vel sjeldent eller aldri blitt så overrasket og forundret, at jeg fullstendig mister munn og mæle. Men en gang må jo alltid være den første¿
Under meg avdekkes en vanvittig stor foss, og i alle himmelretninger kan jeg bare se et uendelig teppe av frodig, tilsynelatende uberørt regnskog.
Jeg føler meg som en oppdager for over 100 år siden, og jeg er sikker på at da briten Charles Barrington Brown stod her den 24. April 1870, følte han neppe mer beundring enn jeg gjør i dette øyeblikk. For synet av den 226 meter høye Kaieteur fossen, kan gi selv den mest bereiste globetrotteren hakeslepp.
Ofret livet i fossen
For oss er Kaieteur en eksotisk plass, men hos de innfødte indianerne betyr fossen langt mer enn bare et vakkert skue. Men jeg finner det underlige at fossens navn stammer fra en legende som oppstod ved den første kontakten indianerne hadde med hvite.
- Mitt folk opplevde de hvites inntog som veldig problematisk, forteller Tony og forklarer hvordan en gammel patamona høvding i den sammenheng fant på å sette utenfor fossen i en kano.
- Han ofret livet til Makonaima, den store ånden, ved å styrte utfor fossen, forteller Tony og legger til at den gamle høvdingen faktisk trodde dette ville bedre forholdet mellom de hvite og de innfødte.
Det hjalp lite, men den gamle mannen fikk i alle fall fossen oppkalt etter seg.
- Kaieteur heter egentlig Koitouk på vårt språk, og det betyr « den gamle mannens fossefall», forklarer Tony.
Men det skjuler seg flere historier i disse dampende junglene. Og først etter å ha vært sammen med Tony noen dager, blir jeg kjent med den kanskje mest interessante av dem¿
Utvidelsen
Utad fremstår Kaieteur nasjonalpark, som en fredelig plett og ikke minst som et godt håndverk fra en regjering, som setter vern av natur og miljø i høysetet. Men virkeligheten er litt mer komplisert¿
- Da Kaieteur ble inkludert i en nasjonalpark, som skulle verne den øvre delen av Potaro elven i 1929, var dette et av de første vernede områdene i Sør Amerika, forteller Tony. Han synes det var et glimrende tiltak fra de engelske koloniherrene som den gang regjerte Guyana. Men da myndighetene i 1999 ville utvide nasjonalparken fra 10 km2 til 630 km2, betydde det at patamona stammens område og andre stammers territorier, også ville bli inkludert i nasjonalparken.
- Vi har levd av fiske, jakt og litt jordbruk siden tidenes morgen, men i følge de nye parkbestemmelsene, måtte vi nå slutte med dette, forteller Tony og rister på hodet;
- Det lille vi tar av trær, fisk og vilt, betyr jo ingenting i den store sammenheng.
Jeg har hørt lignende tilfeller mange andre steder i verden, hvor myndighetene bare tråkker over urinnbyggernes rettigheter, uten at det får særlige konsekvenser. Slik kunne det gått også her.
Men myndighetene hadde nok ikke regnet med Tony.
- Ved å utvide nasjonalparken, ville myndighetene få støtte i form av penger fra Verdensbanken, forteller Tony.
- Derfor var de veldig ivrige på å få dette til fortest mulig, så da vi indianere begynte å protestere, ignorerte de oss totalt.
Tony, som den gang var patamonaenes høvding, ble valgt til å være høvding også over 12 andre landsbyer og stammesamfunn i området. Og, viktigst av alt, han ble valgt til å representere indianerne og fremme deres rettigheter i denne saken, som i verste fall kunne bety slutten på flere indianersamfunn i denne delen av Guyana.
- Men å snakke med representanter for våre myndigheter, var nytteløst, minnes Tony. De bare nikket og var enige med deg helt til du snudde ryggen til.
Tony gjorde derfor noe ingen hadde ventet - han dro til Washington D. C og gikk rett inn til de høye herrer¿ og de hørte på han.
«Public Enemy No. 1»
- Jeg fikk Verdensbankene til å fryse nasjonalparkstøtten, frem til myndighetene i Guyana hadde kommet til enighet med oss, forteller Tony stolt.
- Klart, da jeg kom tilbake etter en måned i USA, var jeg jo «Public Enemy No. 1» i Guyana, smiler han, men legger til at samtlige indianere i det ganske land støttet han 100 %.
Likevel, myndighetene ga seg ikke. Tonys neste trekk var da å dra myndighetene for retten.
- Tre høringer senere, hvilket var en veldig pinlig affære for myndighetenes del, gikk de endelig med på å snakke med oss, forteller han triumferende.
Tony gjorde noe svært sjeldent og unikt - han vant over landets myndigheter på alle punkter. Indianerne fikk det som de ville, og deres ønsker måtte tas med når nasjonalparken skulle utvides.
- Men hvorfor måtte det gå så langt, spør Tony, for vi indianere har jo levd her i generasjoner og hvilken skade har det gjort på regnskogen?
- Myndighetene laget en prinsippsak ut av dette - de skulle ikke la seg diktere av noen usle indianere, tror Tony
- ¿ men nå tenker de nok annerledes, humrer han fornøyd og slår ut armene mot fossen og dette utrolige landskapet.
- Dette er vårt land, og slik skal det alltid være, avslutter den gamle høvdingen¿
Les også:
Nordmann til verdens største havdyp
Denne saken ble første gang publisert 14/03 2012, og sist oppdatert 03/05 2017.