Våpenpiratene
De lager maskinpistoler i bakgården
I byen Danao på Filippinene finnes mer enn 5000 illegale våpenfabrikanter. Og myndighetene viser stor forståelse.
José Arnescar (33) griper pistolskjeftet, strekker ut armene foran seg og sikter mysende over kanten på rammen. Han vurderer arbeidet et øyeblikk før han setter materialet som skal bli en pistol i kaliber .45 tilbake i skrustikken.
Ennå er det langt igjen til prøveskyting, for dette er tidkrevende arbeid. Jose har stort sett bare ett verktøy å hjelpe seg med: En fil. Foreløpig er arbeidsstykket fullt av striper og hakk, men om noen dager kan enda et skytevåpen legges ut for salg, med blankpusset stål og presisjon i mekanismen - for snaut 500 kroner.
José bruker en ukes tid på en revolver. Da skal resultatet være nesten på høyde med en Colt eller Smith & Wesson både i utførelse og presisjon. Men prisen er bare en tiendedel av originalen. En pistol tar nesten dobbelt så lang tid å lage og også prisen er doblet, men fortsatt ligger den betydelig lavere enn for original vare.
Det finnes mer enn 5000 våpenprodusenter i Danao på øya Cebu, en by med rundt 120 000 innbyggere. Brorparten av produsentene driver illegalt i bakgatene.
Myndighetene i byen gjør halvhjertede forsøk på å få produksjonen i ordnede former og etablerte arbeidskollektivet World i 1996. Men interessen for organisert virksomhet virker ganske laber blant de selvstendig næringsdrivende. Det er bare rundt 300 medlemmer i kollektivet, og det er sjelden mer enn 60 av dem som arbeider der samtidig.
En årsak er naturligvis at fortjenesten blir redusert i forhold til egenproduksjon og inntekten er i utgangspunktet ikke så mye å skrive hjem om: En våpenarbeider tjener rundt 600 kroner i måneden og regnes som minimumslønn på Filippinene.
Les også:
Monika Lund Lie er Vi Menn-piken 2011
Pistoler og revolvere
Men José har nå likevel valgt å jobbe hos World. Han har 13 års praksis som våpensmed og de muskuløse armene viser at det er hardt, manuelt arbeid.
Arbeidsforholdene er heller ikke de beste. Blikktakene på de gamle bygningene er provisorisk tettet med presenninger og tøyfiller i et forsøk på å holde regnskyllene utendørs. Støvete lamper gir fra seg beskjedent lys og støyen er øredøvende. Selv om nitti prosent av jobben foregår for hånd, er det noen maskiner som bl.a. stanser ut og grovhugger stålet. Og dette er på ingen måte lydløst verktøy.
Det er hovedsakelig revolvere i kaliber .38 og .357 Magnum og pistoler i kaliber .45 José filer og sliper ned til minste detalj. Dess-uten produseres det pumpehagler og halvautohagler i tillegg til en og annen maskinpistol på verkstedet. De fleste våpnene fra Worldkollektivet blir registrert og selges lovlig gjennom autoriserte utsalgssteder, selv om noen eksemplarer nok forsvinner ut bakveien.
Hver arbeider har ansvaret for produksjonen av et våpen, fra et ubehandlet stålstykke til ferdig produkt. José forteller at det kan være utfordrende:
- Det er løp og sleide som er mest tidkrevende. Dette er presisjonsarbeid som alene tar nesten en uke med filing og pussing.
Tidligere ble også revolvertønnene laget for hånd. Men det var en tilnærmet umulig oppgave å få dette helt perfekt. Så nå er det skaffet et par dreiebenker som gjør den delen av jobben. Også to sandblåsing-kabinetter er på plass. Ellers er det primitive greier. En kar herder stål med en blåselampe, også det en tidkrevende prosess.
Politi som kunder
Våpenproduksjon har lange tradisjoner i Danao. Det begynte forsiktig med armbrøster under spansketiden på 1500-tallet. I begynnelsen av 20. århundre, da Filippinene var amerikansk koloni, fikk det preg av industri. Under 2. verdenskrig fikk amerikanerne glede av våpentalentene rundt Danao og brukte dem til å bygge om beslaglagte japanske våpen til amerikansk kaliber.
I en smal bakgate holder Renato Gonzalez tradisjonene i hevd. I det beskjedne verkstedet som stort sett består av en skrustikke, en arbeidsbenk og et knippe enkle verktøy, tryller han fram presi-sjonsvåpen, ofte for folk som strengt tatt ikke skulle hatt den slags. Men både sikkerhetsvakter og faktisk også politifolk og militært personell er blant kundene.
Skjult under noen store bananblader ligger et halvferdig eksemplar av en KG-9, en maskinpistol som til forveksling ligner en israelsk Uzi. Det tar Renato et par uker å lage dette våpenet som han selger for rundt 800 kroner.
Den 52 år gamle mannen har lært alt han kan av bestefaren og faren.
- Jeg var åtte år gammel da jeg begynte å arbeide sammen med dem, forteller han. - Etter skoletid lærte jeg å bruke fil og andre verktøy. I dag gjør jeg dette for å skaffe penger slik at barna mine skal få studere.
Noen hundre meter unna er et riktig familiekollektiv blitt etablert. Her arbeider fem menn heltid i to små verksteder. Også her lages maskinpistoler, tro kopier av den svært så hendige Ingram.
Far i huset står for det mest krevende arbeidet, sleiden, sluttstykket og løpet. Sønnen Raul tar seg av finjustering av det mekaniske. Familien klarer å produsere og selge opptil fem våpen i uka, noe som gir dem en grei inntekt. Heller ikke de vil arbeide i World-kollektivet, for når de arbeider for seg selv, uten mellommenn, kan de doble inntekten. Men dette er ulovlig, og frykten for politibesøk ligger alltid på lur.
Vold og terror
Hvert eneste nabolag i Danao har en eller flere våpenfabrikker. De fleste lager kopier av Smith & Wesson, Colt, Beretta og andre kjente håndvåpen. Men på forespørsel kan de også produsere kraftige rifler som f.eks. M16.
Den som behersker denne typen best, kalles «Rio Shark». Han er en av de eldste og mest erfarne våpensmedene i området. I verkstedet sitt i sentrum av Danao har han nettopp lagt siste hånd på en AR-15 automatrifle. Dette er et våpen han får over 4000 kroner for og kunden denne gang er ordføreren i en naboby.
- Det er andre gangen han bestiller et sånt våpen, forteller Shark. - Noen av karene hans kom og hentet det forrige for ikke lenge siden. Sånne bestillinger tar seg gjerne opp rett foran valg. Noen politikere vil ha maskinpistoler, andre pistoler eller rifler som denne for å beskytte seg mot angrep.
Og det kan man vel saktens føle behov for på de trakter. Foran valget i 2007 ble 114 politiske kandidater utsatt for attentat. Noen kilder hevder at det er be-gått 1200 politiske drap i landet
de siste ti årene. Bankran på Filippinene krever ofte dødsofre. Overfall og drap på rike forretningsfolk er ikke uvanlig og annen grov kriminalitet er også nærmest dagligdags i landet.
Men ikke i Danao. Politihovedkvarteret i byen har lite å melde. Bare noen få mennesker er arre-stert for ulovlig våpenproduksjon de siste årene.
- Vi vet at det foregår, forteller politiløytnant Lacson Dehino.
- Når vi finner dem, prøver vi å overtale dem til å melde seg inn i kollektivet. Bare hvis de nekter å samarbeide, arresterer vi dem.
Samme forståelsesfulle holdning gjelder på rådhuset:
- Vi vet utmerket godt hvem som står bak ulovlig våpenproduksjon, sier varaordfører José Roble. - Og vi vil gjerne hjelpe dem til å melde seg inn i kollektivet og bli lovlydige og utvikle seg.
Kommunale myndigheter arbeider nå for å finne investorer som kan modernisere kollektivet og bedre arbeidernes kår der.
Den illegale våpenproduksjonen ser ikke ut til å påvirke kriminalstatistikken i den nesten oppsiktsvekkende rolige byen. I bare et fåtall kriminalsaker de siste årene er det brukt våpen. Her går livet sin gang. Sykkeldrosjene glir stille gjennom gatene og om kvelden samles folk på «plazaen» og tar en øl.
Som en av innbyggerne sier det:
- Ingen reagerer på skuddsalver i bakgatene her i byen. Det er som regel bare en fabrikant som prøveskyter et nytt våpen.
Les også:
Denne saken ble første gang publisert 08/03 2012, og sist oppdatert 06/05 2017.