Avverget atomkrig

I 1983 er Den kalde krigen mellom USA og Sovjetunionen på sitt aller kaldeste. Kommunisthateren Ronald Reagan er president i USA og lar ikke en sjanse gå fra seg til å hamre løs på regimet i Kreml.

I Moskva har Jurij Andropov akkurat tatt over som president etter Leonid Bresjnev. Andropov er gammel, syk og lettskremt. Dette er i «terrorbalansens» tid. USA har etter sigende våpen nok til å utslette jorda 2000 ganger.

Sovjetunionen kan gjøre det samme 3000 ganger. Derfor er det av avgjørende betydning at de to avskrekker hverandre fra å gjøre noe som helst. Dypt inne i en russisk skog sitter en mann ved navn Stanislav Evgrafovitsj Petrov.

Han er på dette tidspunktet 44 år gammel og øverste offiser på Serpukhov-15, en hemmelig sovjetisk varslingsstasjon beliggende 100 kilometer sørvest for Moskva.

Det er bygget sinnrike systemer for overvåking av motparten og denne stasjonen er den mest sinnrike av dem alle. Nettene pleier å være rolige her. Det skjer aldri noe, heldigvis. Hele klodens fremtid er avhengig av at det ikke skjer noe.

Det betyr ikke at Stanislav tar lett på jobben. Tvert imot: Han og hans medarbeidere er i høyeste alarmberedskap. Klokken 00.15 den 26. september 1983 lyser alarmskiltet opp kontrollrommet, og en sirene skjærer gjennom luften. Lyden går gjennom marg og bein.

Situasjonen er uvirkelig, tiden står stille.

100 prosent pålitelig

«START» står det på det kjempemessige skiltet over storskjermene i kontrollrommet. Det betyr i all enkelhet at USA har avfyrt en rakett mot Sovjetunionen. Petrov stirrer på datamaskinens instrumentbrett.

Han nekter å tro at det han ser er sant. Men det er ugjendrivelig, lar seg ikke bortforklare: Mot ham lyser tallet «1». Det betyr at meldingen er 100 prosent pålitelig.

Petrov og hans medarbeidere kaller varslingsstasjonen Serpukhov-15 bare for «Systemet». De kan ikke fortelle noen, ikke engang sine aller nærmeste, hva de egentlig driver på med.

Offisielt heter det at de jobber med et romfartsprogram. I stedet er Serpukhov-15 selve kjernen i Sovjetunionens overvåking av USAs atomvåpen.

Stasjonen er koblet opp mot satellitter som hvert tredje sekund hele døgnet fotograferer hele det nordamerikanske kontinentet. Satellittene er også i stand til å registrere varmeutvikling fra løfteraketten til et missil.

«Systemets» hjerne er tre datamaskiner av typen M-10, som er koblet sammen inne i en fabrikklignende hall på størrelse med en fotballbane. Hver av de tre datamaskinene er like store som en jernbanevogn. Sovjetrusserne vet at USA har seks baser på det nord-amerikanske kontinent der 1000 Minuteman-raketter står klar i underjordiske siloer. Rakettene kan avfyres under ett minutt etter at ordre er gitt.

Deretter vil de sette kursen mot Sovjet-unionen med en fart av 24 000 kilometer i timen. I en slik situasjon har sovjetrusserne en halv time på seg for å sende sitt arsenal av atomvåpen motsatt vei - mot USA.

Firkant i bevegelse

Stanislav Petrov, oberstløytnant og ingeniør, har vært med på å bygge systemet og vet alt om hvordan datamaskinens millioner av kalkulasjoner beregner missilets type, bane, hastighet, samt tid og sted for nedslag.

En oppskytning viser seg på den store skjermen foran vakthavende offiser som en lysende firkant. Firkanter er «Systemets» måte å avbilde hvor det blir brukt varme i USA.

Skjermbildet er derfor fylt med firkanter fra byer og industri. Dersom det oppstår en ny firkant som beveger seg, er det et missil. Klokken 00.15 den 26. september lyser en ny firkant opp foran ham på skjermen.

Og den beveger seg. Petrov kjemper mot panikken, forsøker å tenke klart. Dette dreier seg om en enkelt rakett. Det gir jo ingen mening! Ikke bare i rang, men også rent geografisk, er han høyt hevet over de andre.

Fra sitt kontor kan han se gjennom en glassrute ned i kontrollrommet. Flere av medarbeiderne ser opp på ham, øynene lyser i angst. Ansvaret hviler blytungt på Stanislav Petrov. Han har aldri følt seg mer alene.

Tre alarmer

Gjennom en mikrofon gir han en bjeffende ordre, vil ha en bekreftelse eller en avkreftelse. Vanligvis er han en mild mann. Nå merker han at ordene faller hardere enn de pleier. Han vet at den vakthavende på kommandostasjonen SPRN, «Systemet til varsling av atom-angrep », også automatisk har fått etterretningen.

Det samme har Forsvarsdepartementet. Prosedyren er at generalstaben avventer «Systemets» bekreftelse. Deretter gir president Jurij Andropov ordre til gjengjeldelsesangrep.

Petrov ringer vakthavende general i overkommandoen. Han har bestemt seg. «Falsk alarm», fastslår han.

Er du sikker? spør generalen. Hundre prosent, svarer Petrov.

Akkurat da lyder alarmen igjen. Petrov kjenner hvordan brystet snører seg sammen. Han klarer nesten ikke å puste, men tar seg krampaktig sammen.

Tilkjempet rolig setter han seg ned i stolen igjen. Da går alarmen for tredje gang. Nå står det Rakettangrep» på skjermen. Fem interkontinentale atomraketter blir meldt på vei mot Sovjet-unionen. Petrov og hans medarbeidere har nå åtte minutter på seg for å avgjøre om det fortsatt dreier seg om en falsk alarm eller om Sovjetunionen er utsatt for et reelt atomangrep.

Solstråler ble missiler

Hvorfor skulle Stanislav Petrov, oberstløytnant og en av Sovjetunionens fremste eksperter på satellittvarsling, mannen som selv har bygget «Systemet», tvile på at datamaskinens melding er riktig? Likevel er det det han gjør.

I åtte febrilske minutter forsøker han og hans menn å finne ut hva som egentlig skjer, uten å komme fram til et svar. De vet rett og slett ikke. Petrov er nødt til å ta en beslutning og bestemmer seg for å vente.

Han ringer ikke til overkommandoen igjen. Gir ingen ordre til sine medarbeidere. Han gjør ingenting. I stedet sitter han og stirrer på telefonen. Han vet at det kan komme en oppringning fra radarstasjonen.

Det vil i så fall skje cirka klokken 00.30.Da vil de kunne se atomrakettene komme mot seg i horisonten. Det er de lengste minuttene i hans liv. Sakte, sakte snirkler viserne seg mot deadline.

Telefonen ringer ikke. Klokken 03.30 kommer en generaloberst inn på «Systemet» og skamroser Stanislav Petrov.

- Du kommer til å få medalje, sier han.

Det blir umiddelbart opprettet en undersøkelseskommisjon. Petrov og medarbeiderne får ordre om å bli værende på stasjonen til alle sider ved saken er belyst. De blir der i tre dager. Da gir kommisjonen opp å finne feilen.

Først et halvt år senere oppdager man at satellitt-kameraets infrarøde linse i en spesiell vinkel hadde oppfanget solstråler reflektert av det nordamerikanske kontinentet som om det var missil-utskytninger.

Sen hyllest

Stanislav Petrov fikk munnkurv av myndighetene og nevnte ikke episoden for noen, ikke engang for kona Raja. Men han fikk hederlig omtale i partiavisen Pravda, dog uten henvisning til hva innsatsen dreide seg om.

- Hva har du egentlig gjort, spurte Raja.

- Ingenting, svarte Stanislav.

Og hadde sine ord i behold. Men ikke å handle var også en handling. Den reddet verden fra undergangen.

I 1997 døde kona av hjernesvulst og i 2004 fikk Petrov besøk av en dansk journalist, som fant ham i en grå, trøstesløs betongbygning i en forstad til Moskva. Her levde han et stille liv med sin hund og en pensjon på 1500 kroner i måneden.

Siden er hans historie blitt kjent i Vesten. Han er blitt brakt til USA og har mottatt amerikanske priser for sin dåd. I februar i år fikk han, i en alder av 73 år, «Dresden-prisen» i Tyskland «for å ha forhindret en atomkrig».

Ny bok

Den hele og fulle fortellingen om Stanislav Petrov og de falske atomalarmene i 1983 er skrevet av den danske journalisten og forfatteren Øjvind Kyrø i boka «Manden der reddede verden». Boka har nettopp kommet ut på forlaget People's Press.

Denne saken ble første gang publisert 07/06 2013, og sist oppdatert 03/05 2017.