Det banker hardt på låvedøra. Mannen som ligger og sover der inne bråvåkner. Han hører lyden av menn som løper og en høy stemme som roper «Åpne!»

Først blir han bare liggende. Det er våren 1946. Tyveribander herjer landsbygda i Tyskland.

- Her er det ikke noe. De forsvinner nok snart, tenker mannen.

Men bankingen fortsetter. Mannen på låven sukker og går for å åpne.

Det er ikke tyver som venter der ute. Det er soldater. Det er en britisk kaptein som har banket på døra. Han heter Hanns Alexander og har tenkt mye på dette øyeblikket. Prøvd å forestille seg hvordan verdenshistoriens verste drapsmann ser ut.

Monsteret fra Auschwitz.

Vil han snerre med munnen?

Vil det lyse ondskap av øynene hans?

Men nei. Det er ikke noe forbløffende med den forvirrede mannen som står der i skinnet fra billyktene. Bare at han er så forbløffende alminnelig.

- Han kunne like gjerne vært en butikkassistent, tenker Hanns Alexander.

Han stikker en pistol i munnen på mannen. Med fingrene kjenner han etter om han har en giftkapsel gjemt.

- Vi har grunn til å tro at du er Rudolf Höss, kommandant i Auschwitz, sier Alexander.

- Nei, nei. Se her. Mitt navn er Franz Lang, sier mannen, og viser fram id-papirer.

Papirene har lurt britene og hjulpet ham unna før. Men ikke nå. Alexander peker mot hånden hans.

- Ta av deg gifteringen!

- Det kan jeg ikke, den har sittet fast i årevis.

- Da kutter jeg av fingeren. Kniv! sier han, henvendt til en av de andre soldatene.

Rudolf Höss, mannen som har organisert drapene på tre millioner mennesker, blekner ved synet av kniven. Tanken på en avskåret finger blir for mye. Han trekker ringen av.

Hanns Alexander holder ringen opp mot lyset og ser inskripsjonen på innsiden. Rudolf und Hedwig.

- Du er arrestert, sier han.

Så kikker han på mennene sine. Mange av dem har samme bakgrunn som han selv. Tyske jøder som rømte til England før krigen. Alle har mistet kjente og kjære i nazistenes voldsvelde. Han ser hatet. Forstår hatet.

- Dere får ti minutter. Han skal leveres i live.

Etterforskningsleder Hanns Alexander går vekk og setter seg i bilen. Jakten er over.

=

Ble det tatt bilder av britiske offiserer uten pipa i munnen? Karen med den karakteristiske tøffe looken er Hanns Alexander. Han kom til konsentrasjonsleiren Belsen våren 1945, og rystet av synet meldte han seg frivillig til å jakte krigsforbrytere.

Et liv i vold

Mannen som skulle bli kjent som Djevelen fra Auschwitz, Rudolf Höss, ble født i 1901. Faren ville at Rudolf skulle bli katolsk prest. Det ble han aldri. Livet fulgte en langt mer brutal vei.

Først vervet han seg - som 14-åring - og kjempet mot britene i Midt-Østen under 1. verdenskrig. Han ble troppssjef som 16-åring, og senere skutt i kneet.

Da krigen var over, kjempet han videre i frikorpsene, en hær av krigsveteraner som følte seg forrådt og mente det tyske nederlaget skyldtes en jødisk-kommunistisk konspirasjon. Höss deltok blant annet i brutale kamper mot bolsjeviker i Latvia.

I 1922 hørte han for første gang Adolf Hitler tale, og Höss meldte seg tidlig inn i nazipartiet. Medlemsnummeret var lavt, 3240.

Året etter ble han, sammen med Martin Bormann, dømt for drapet på en angivelig forræder blant frikorpssoldatene. Rudolf Höss satt fem år i fengsel.

Etterpå giftet han seg med Hedwig, fikk barn i rask rekkefølge og jobbet på gård.

- Mine gylne år, skrev han senere. Han drømte om en egen gård, aller helst med hesteoppdrett, men samtidig hadde han gamle nazistvenner som nå hadde fått makt og sto klar med jobbtilbud.

I 1933 ble han innlemmet i SS. Året etter takket han ja til en stilling i Dachau, nazistenes første konsenstrasjonsleir for motstandere av regimet.

=

Ikke langt fra krematoriene og gasskamrene vokste de fem Höss-barna opp, omgitt av kjæledyr og frodighet. Huset ble kalt Paradis-villaen.

=

amilien Höss hadde en stor tjenerstab og levde i luksus rett utenfor leiren. På den andre siden av piggtråden døde tusenvis hver dag.

Jaget ut av landet

Samtidig som Rudolf Höss steg i gradene i Dachau, ble tilværelsen mer og mer uutholdelig for Tysklands jøder.

Det gjaldt også den velstående legen Alfred Alexander og hans familie. Blant pasientene i hans suksessrike praksis i Berlin var mange av tidens storheter, som Marlene Dietrich, Albert Einstein og Richard Strauss. Familien hadde en stab av tjenere og ble kjørt rundt i en standsmessig Mercedes Benz kabriolet.

Men idyllen tok slutt da Hitler ble rikskansler i 1933. Snart kom anti-jødelovene. Snart ble barna kastet ut av skolen, snart ble legepraksisen boikottet og snart kom truende gjenger av brunskjorter forbi huset for å bråke og knuse vinduer.

Både statsborgerskap og eiendeler ble inndratt. 70 000 jøder valgte å flykte til England, deriblant dr. Alexander og familien.

Sønnen Hanns kom til England i 1936. Han hadde ti mark i lomma. Det var alt man fikk ta med seg.

Da krigen brøt ut, var han aldri i tvil. Han vervet seg i den britiske hæren. Han ville kjempe mot ondskapen.

Dysterhetens sump

Det var i Dachau Rudolf Höss lærte seg å leve to liv. Som leirvakt var han daglig involvert i den rå avstraffelsen av fangene. Om kvelden gikk han hjem og spiste middag og leste høyt for barna.

I Auschwitz ble forskjellen på disse to livene enda mer grotesk. Höss, kona Hedwig og de fem barna bodde i en staselig bygning, skjult bak en høy betongmur, like utenfor piggtrådgjerdene. Fra andre etasje kunne man se inn i leiren.

Det var store blomsterbed, grønnsaksåkre og drivhus. Barna lekte med dalmatinere, skilpadder og hvite mus. Det var stor stas hver gang «Onkel Heiner», SS-sjefen Heinrich Himmler, kom på besøk.

Rudolf Höss hadde utviklet Auschwitz, Oswiecim på polsk, fra grunnen av.

Han hadde kommet dit i april 1940. Oppdraget, som kom direkte fra Himmler, var å anlegge en ny fangeleir.

Stedet var ikke stort annet enn en sump, med noen forfalne gårdsbruk og mursteinsbrakker. Men den energiske og effektive Höss satte i gang. Det fortelles at han selv dro rundt for å kjøpe kjeler til kjøkkenet og striesekker til sengemadrassene.

I den første fasen ble det bygget 22 brakker og en inngangsport der fangene ble møtt av inskripsjonen Arbeit Macht Frei. Dette ble Auschwitz I, som mottok den første lasten med fanger sommeren 1940.

=

Höss skjulte seg i denne låven og planla flukt til Sverige da han ble tatt.

Dødsfabrikken

De neste årene fikk Höss stadig nye ordrer om utvidelse. En ny leir, Auschwitz II-Birkenau, med plass til 100 000 fanger ble bygget i nærheten.

Kommandant Höss protesterte underveis.

- Det er mangel på vann og mat. Det er for mange fanger. De sanitære forholdene er elendige, klaget han i et møte med Himmler.

- Improvisér! Det er krig, svarte Himmler kjølig.

Våren 1941 ble Höss kjent med nazitoppenes «endelige løsning på jødeproblemet». De skulle utslettes. Höss fikk fire uker på seg til å lage en plan for hvordan millioner av jøder kunne mottas og drepes i Auschwitz.

- Det var en grufull og uvanlig ordre, men argumentene virket riktige. Jeg tenkte ikke mer på det. Det var ikke opp til meg å avgjøre om det var nødvendig å utrydde jødene, sa Höss etter krigen.

Opptil 4000 mennesker ble drept i gasskamrene hver dag fra våren 1942. Höss overvåket selv prosessen.

- Jeg måtte se mødre gå i døden med leende barn og med gråtende barn, og jeg måtte fremstå som kald og hjerteløs. Det var et viktig signal til mine menn, fortalte Rudolf Höss.

- Det hendte jeg ble overveldet av tanker når jeg kom hjem om kvelden. Da måtte jeg ri en tur for å rømme fra bildene.

Men Rudolf Höss viste aldri tegn på anger. I vitneforklaringer etter krigen fortalte han stolt om sitt «pionérarbeid».

- Det var et effektivt system, som en fabrikk, sa Höss.

=

Britene, mange av dem jødiske flyktninger, ga ham en blodig nese under arrestasjonen. Han ser unektelig spak ut.

På flukt

På grunn av korrupsjonsanklager mot SS-styrkene i leiren, ble Höss en periode overflyttet til sentraladministrasjonen i Sachsenhausen (det ble aldri avslørt at Höss hadde et seksuelt forhold med en kvinnelig fange fra Jehovas Vitner). Men i mai 1944 var han tilbake i Auschwitz for å forberede ankomsten av en halv million ungarske jøder.

I januar 1945 ble han sendt til Auschwitz for siste gang. Men Den røde armé kom først. Höss møtte kolonnene av utsultede fanger som SS-vaktene hadde tvunget ut på flukt i den dype snøen.

- De gående døde, kalte Höss dem. Hver fjerde fange omkom under denne dødsmarsjen, resten, rundt 45 000, ble sendt videre til Belsen.

Som så mange andre nazitopper og deres familier, rømte Rudolf Höss nordover mot den danske grensen da Adolf Hitler hadde tatt livet av seg og nederlagets time var kommet.

På øya Sylt skilte Höss lag med familien og ved en marineforlegning skaffet han seg id-papirene til en død matros, Franz Lang. Da mannskapene overga seg til britene, slapp kommandanten fra Auschwitz unna med sin falske identitet.

Höss havnet i landsbyen Gott-rupel. Der fikk han jobb på en gård. Han fikk lov til å sove på låven.

=

Höss utleveres til Polen etter sitt rystende vitnemål i Nürnberg.

Møte med grusomhetene

Jøden Hanns Alexander, han som hadde flyktet fra Berlin i 1936, ble en god britisk soldat. Han tok offiserutdannelse og deltok blant annet på D-dagen i Normandie.

I april 1945 ble han nazijeger.

Alexander ble hentet inn, opprinnelig som tolk, til britenes første gruppe med krigsforbryter-

etterforskere. Han kom til Belsen - og kom aldri over synet som møtte ham. Det var stabler med lik og levende som så ut som skjeletter.

Alexander var selv med og la døde i massegraver, og han ga seg selv et løfte:

- Dette skal ingen slippe unna.

I forbindelse med Belsen-rettergangen avhørte Alexander flere tiltalte som hadde vært vakter i Auschwitz. De pekte ut Rudolf Höss som den ansvarlige.

Men djevelen var fortsatt på frifot. Jakten på Höss ble en besettelse for Hanns Alexander.

Han lette også på fritiden, reiste rundt og snakket med soldater og sivile. Gjennombruddet kom i januar 1946. Britisk etterretning hadde funnet fram til Hedwig Höss og de fem barna, som bodde hos familiemedlemmer i en liten landsby i Schleswig-Holstein.

All post ble åpnet. Og en dag hadde Hedwig fått brev fra ektemannen.

Hanns Alexander dro på besøk.

Hedwig nektet å snakke. Hun svarte bare:

- Jeg vet ikke hvor han er. Eller: - Han er død.

Hun ble satt i varetekt, og Alexander oppsøkte barna. De var også tause.

- Jeg dreper moren deres hvis dere ikke snakker! brølte Alexander.

De to eldste svarte bare at de ikke visste hvor faren var. 13-årige Birgitte løp ut og gråt under et tre.

Men ingen røpet noe. Eldstemann Klaus (16) ble arrestert og plassert i celle sammen med moren. En stund senere kom Hanns Alexander inn. Han henvendte seg til Hedwig.

- Hører du motorlyden? Det står en bil utenfor. Den skal frakte sønnen din til toget som skal ta ham til Sibir. Du ser ham aldri igjen.

Så rakte Alexander fram penn og papir. - Siste sjanse. Navn og adresse.

=

FØRSTEMANN SOM TILSTO: Vitnemålet til Rudolf Höss i Nürnberg sjokkerte verden. For første gang erkjente en nazitopp at han visste om jødeutryddelsen. Her lytter han til opplesningen av sin egen vitneforklaring.

Jødens hevn

Bare noen timer senere banket det på låvedøra i Gottrupel.

Rudolf Höss, alias Franz Lang, ble arrestert av en britisk spesialstyrke like før midnatt 13. mars 1946.

Han ble banket helseløs, båret ut av låven og overlevert naken til militære myndigheter.

I avhør erkjente han alt og da han vitnet i Nürnberg, ble han omtalt som verdens verste drapsmann. Han ble selv stilt for retten i Polen våren 1947. Innrømmelsene til tross, også han prøvde å forsvare seg på samme måte som andre naziforbrytere.

- Jeg utførte bare ordre. Jeg drepte aldri en fange selv.

Heller ikke siste linje i memoarene han skrev ned i fengselscella, bærer bud om selvransakelse:

- Alle vil tenke på kommandanten i Auschwitz som en ond sadist, en blodtørstig villmann. Ingen vil forstå at også jeg hadde et hjerte.

Hanns Alexander vendte hjem til England og stiftet familie. Han var bestyrer i en synagoge i London, levde et stille og rolig liv og døde som en gammel mann.

Han snakket aldri om tiden som hevner.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!