Skal vi bryte håndbak? spør Aksel Remøe (95).

Lillebror Fritjof (92) rister på hodet. Ler litt oppgitt.

- Nå begynner han med skrytet sitt igjen. Tenk om noe går i stykker!

Aksel later som om det er noe feil med høreapparatet. Tar meg i klypa. Klemmer til.

- Ta i, da! sier Aksel.

Så jeg tar i. Sitter ved stuebordet til en 95-åring og bryter håndbak. Og må virkelig ta i. Ikke bare for å være høflig. Men for at det ikke skal gjøre vondt.

Men så har da også brødrene brutt håndbak før, mot langt mer formidable motstandere: Både mot tyskere og vinterstormene i Nord-Atlanteren.

Senvinteren 1943 ville krigens gang ha det til at brødrene samtidig seilte i konvoi i hver sin retning over havet. Fritjof på Ingria. Aksel på Bonneville. Med tre ukers mellomrom ble de angrepet og senket av tyske ubåter.

Ennå husker de alle detaljene. Fritjof, som sto til rors og ble slynget over rattet. Aksel, som holdt ut i sju timer mens de iskalde brottsjøene fosset over livbåten og sakte klemte livet ut av de tre andre i båten.

Brødrene har aldri glemt, og de skal ta oss med tilbake dit. Men først skal vi hjem til Herøy. Til Remøya ved Runde.

Les også:

Ser du hva denne bilen er laget av?

Denne husken tar deg 400 meter over bakken

Høvik 15092013 Krigsseilere for Vi Menn=

Fritjof Remøe stakk i krigen på en sildekutter, broren Aksel stjal losskøyta på Runde. I handelsflåten opplevde begge torpederinger. Aksel var eneste overlevende i sin livbåt. De andre frøs i hjel. © Egil Nordlien HM Foto

Sju søsken i krigen

- Jeg pakket en koffert med litt klær og ei blodpølse. Så firte jeg den ned fra vinduet i andre etasje og snek meg ut.

Fritjof Remøe forteller om natten da han stakk av fra barndomshjemmet. Han etterlot seg bare en papirlapp til foreldrene. Det var november 1940. Han var 19.

I dag vet han ikke hvor gjennomtenkt det var.

- Det var moderne å dra til England. Alle skulle over dit. Vi var sju mann. Vi stjal sildekutteren Brattholm, brøt opp låsen til et driv-stofflager og forsvant i all stillhet.

Han kjente havet godt allerede. 19 år gammel var han som en veteran å regne fra vinterfiske etter sild og fangst etter sel og hvalross i isen ved Grønland. Akkurat som storebrødrene før ham.

- Du ble konfirmert. Og så mønstret du på. Slik var det med den saken, sier Fritjof.

Barneflokken til fisker, fangstmann og småbruker Sigvald Remøe og hans Sara talte seks gutter og fire jenter. En av guttene døde ung. De fem andre dro til sjøs.

Alle seilte ute under krigen.

Ikke nok med det: En datter, Lydia (som nå er 101), dro til England og meldte seg til tjeneste i Røde Kors. En annen, Mimi, var involvert i illegal virksomhet i Oslo.

Sju barn i krigen. Et nærliggende spørsmål:

- Hvordan hadde foreldrene deres det?

- Det var nok vanskelig å forestille seg opplevelsene våre og hvor farlig det var. Sverre ble sendt til Remøya for å sette opp en radiostasjon, og var hjemme en kort periode. Men ellers var det lite mor og far visste om hvor vi befant oss, sier Fritjof.

=

En sjømann på dekk et sted i den frådende Nord-Atlanteren. Tyske ubåter var aldri langt unna.

Dødsdommen

Fritjof og guttene på Brattholm havnet først på Island, der båten og mannskapet ble leid inn til transportoppdrag for den britiske krigsmakten.

Høsten 1942, to år etter at han stakk hjemmefra, mønstret han av Brattholm og dro til London.

- Der ble man raskt huka, sier Fritjof. Også den tre år eldre Aksel var nå på plass i de alliertes tjeneste. Han hadde vært hardt rammet av tuberkulose.

- Store hull i begge lungene. Åtte måneder på Glittre sanatorium. Jeg fikk vite at jeg skulle dø. Men det godtok jeg ikke, sier Aksel.

Våren 1941 ble han derfor bedre. Han dro hjem, men fikk ikke lov å arbeide. I stedet tok han handelsskolen pr. korrespondanse.

Men først og fremst kjente han hvordan havet lokket. I september klarte han ikke mer.

- Jeg firte ikke kofferter med blodpølser ut av vinduet og slikt, men jeg synes det var på tide å dra. Det var kommet en stor gruppe flyktninger fra Østlandet. Disse trengte en stor båt på ferden over til Shetland. Den fant vi i havna på Runde: Losskøyta. Min søster Lydia var med på turen over, som tok to dager, minnes Aksel.

Han hadde startet på radiotelegrafi-utdanning før krigen, før han ble sjuk. Da han kom til London, fullførte han skolen. Så ble også han huka til oppdrag på skipene som dro i konvoi over Atlanterhavet. Først på Loke - en gammel holk med «en tulling til kaptein», som Aksel sier det

- deretter på 8000-tonneren Bonneville.

23. februar 1943 forlater Aksel og Bonneville havna i New York for å slutte seg til konvoien SC-121. Skipet er fullastet med krigsforsyninger - landgangsfartøyer, flykropper og tusen tonn TNT. Målet er Liverpool.

Samtidig, et sted sør for Grønland, er Fritjof på vei i motsatt retning på Ingria for å hente forsyninger. Det er hans første tur.

Reddet av været

Morgenen etter blir skipet truffet av en torpedo fra en tysk ubåt.

- Vi hadde gått ut fra Hull og møtte konvoien nord for Skottland. Snart møtte vi stormen også, sier Fritjof.

Vinterstormene var ustanselige. Det blåste storm i 100 dager i strekk, har Fritjof lest. Med ett unntak:

- Akkurat den morgenen var det stille sjø. Jeg sto til rors, ble kastet over rattet og fikk meg en trøkk i brystkassa. Et par av maskinistene var skadet. Men alle mann kom seg i livbåtene. Vi ble plukket opp av et av redningsskipene som fulgte konvoien, forteller Fritjof.

Ingria ble truffet av en ny torpedo og forsvant i dypet en halvtime etter det første treffet. Fritjof får det nesten til å høres udramatisk ut.

- Det var tørt og fint og jeg var jo godt vant til å hoppe i småbåt under snurpefiske.

Han vet godt at det kunne gått annerledes. Tyske ubåter senket 14 av konvoiens 49 skip. To av skipene gikk ned med alle mann om bord. I alt mistet mer enn 250 sjømenn livet.

Fritjof hadde overlevd spissrotgangen. Snart var det Aksels tur. Det blåste opp til ny storm.

=

Brødrene Remøe under oppveksten på Remøya.

Håndbak med døden

- Det var kraftige saker, med dønninger på 20-25 meter. Vi gikk langt nord. Bonneville var kommandørskip for konvoien, så vi hadde commodoren, Harry Birnie, og sju av hans folk om bord, sier Aksel Remøe.

Det ordinære mannskapet besto av kaptein Finn Tessem,

radiooperatør Aksel Remøe og 29 andre norske gutter, byssegutten José fra Cuba og tre britiske messegutter og andretelegrafisten Lewis. De var 43 mann, i alt.

6. mars begynte rapportene å komme. De tyske ubåtene, kjent som «ulveflokken», samlet seg om byttet.

- De neste dagene tok de den ene båten etter den andre, sier Aksel.

Og klokka ti om kvelden 9. mars hørte Aksel selv den fryktede lyden av en fulltreffer fra en torpedo. Akterut, ved luke fem. Det er over 70 år siden nå, men Aksel har aldri glemt.

- Det bare smalt. Lyset gikk. Alt var bekmørkt. Motoren stoppet. Jeg løp opp til broen, der jeg hadde lugaren min. Radioen var ute av drift, Lewis var på vakt. Få på deg gummidrakten og kom deg i livbåten! sa jeg. Det gjorde han ikke. Det var mange som ikke tok på drakt, sier Aksel.

Selv tok han seg tid.

- Jeg hadde jo hastverk, men jeg visste at jeg ikke ville overleve uten drakten.

Aksel gikk med hjemmestrikket ullundertøy fra mor og ei lusekofte han hadde fått av ei jente på Remøya. Utenpå dette dro han livbeltet. Så hoppet han kjapt i den heldekkende redningsdrakten og gikk for å se etter livbåt.

- Ellers blir det for seint...

Aksel har aldri glemt hvordan livbåten var låret i nøyaktig passe høyde da han kom fram.

- Jeg bare skrevet rett oppi. Men noe gikk galt. Båten ble hengende etter en talje og vi ramlet i sjøen. Jeg ble slått i svime mot skipssiden.

Forvirret kom han til seg selv igjen - på dekk.

- En brottsjø må ha kastet meg inn igjen. Livbåten var nå løs. Den kom drivende forbi rekka. Jeg skrevet uti på nytt, men drakta var full av vann og jeg trengte dyttehjelp av en ny brottsjø for å komme meg oppi.

Aksel har aldri glemt hvordan roret og propellen reiste seg over livbåten og deiset ned. Hvordan skipet lå og drev en kort stund før det sank med akterskipet først.

Aksel har aldri glemt. Fordi det finnes ting det ikke går an å glemme.

- Jeg så de røde lysene fra redningsdraktene og hørte ropene om hjelp. Jeg hørte andrestyrmannens stemme. «Nå må dere komme, ellers blir det for seint!». Han var en god venn. Men livbåten var full av vann, og den første brottsjøen rev årene ut av hendene våre. Det var ingenting vi kunne gjøre. Ropene ble borte. De røde lysene ble borte, sier Aksel.

Det ble for seint for andrestyrmannen, for seint for nesten alle. 36 mann fra Bonneville omkom den kvelden og natten.

- Vi var fire i livbåten. Andremaskinisten, han het Engelsen, hadde bare underbukse på. Han stivnet raskt og forsvant i en brottsjø. Jeg satt på forreste tofte og la meg ned hver gang brottene kom brølende ned. Jeg har aldri opplevd verre vær. Ingen av de to andre hadde drakt. Én holdt bare hodet over vannet, fordi vannet var varmere enn kuldegradene i lufta. Begge døde innen to timer, sier Aksel.

=

Aksel Remøe ble torpedert under 2. verdenskrig.

Ansiktene som forsvant

Da han ble alene, satte Aksel på det røde lyset og håpet på et mirakel. De andre skipene i konvoien hadde passert uten å slå av på farten. Krigsforsyningene var viktigst. Noen hadde passert så tett at Aksel så ansikter og personer. Han hadde vinket. De hadde vinket tilbake.

- Jeg regnet med at jeg ville dø. Rakk å tenke ganske mye på det, men mest tenkte jeg på ikke å gjøre en feil, sier Aksel.

Han klamret seg fast.

Til tofta, til håpet - og til livet.

- Jeg ble plukket opp av et redningsskip i femtiden om morgenen, etter sju timer. Jeg kunne ikke stå, kunne ikke bevege nevene. På et vis fikk jeg surret linen rundt kroppen, slik at de kunne heise meg opp. Jeg sa «Thank you very much» og sovnet. Jeg våknet av at fire mann masserte meg. Jeg drakk en liter te og et glass rom og sovnet igjen, sier Aksel.

Han fikk noen dager ekstra fri i London. Så mønstret han på igjen. Samtidig, i New York, ble Fritjof satt på en buss til Galveston. Nytt skip, ny konvoi.

Noe annet var aldri i tankene.

- Det var jobben vår, sier Fritjof enkelt.

=

Eldstemann Sverre fikk splintskader i knærne under et bombeangrep på havna i Great Yarmouth, og tjenestegjorde senere i den britiske marinen.

Fredens time

Slik tenkte Aksel og Fritjof, og slik tenkte godt over 30 000 andre norske sjømenn.

Hver tiende kom aldri hjem.

Fritjof har aldri glemt dagen da hele mannskapet ble kalt opp på dekk og kapteinen fortalte at krigen var over.

- Vi fikk konjakk og sto der og så ut over havet. Jeg tenkte på alle skipene og alle mannskapene som hadde gått ned. Det var et overveldende øyeblikk, sier Fritjof Remøe.

Skipet hans befant seg i Nord-Atlanteren, Aksel var i India.

- Jeg kom til Sandefjord sommeren 1945. Syrinene duftet så deilig. Jeg hadde bare luktet olje og eksos i mange år, sier Aksel.

Alle brødrene klarte seg. Johan giftet og bosatte seg i USA. Sigbjørn mønstret av i Australia på grunn av sykdom.

- Han kom hjem og sto på hodet og sånt, sier Fritjof.

- Det heter yoga, sier Aksel.

Fritjof kom hjem sommeren 1946. Han hadde ikke sett foreldrene på seks år.

- På Remøya var det nok sjelden folk lot seg rive med. Vi nøyde oss med et håndtrykk. Men det er godt mulig håndtrykkene var litt ekstra lange den dagen, sier Fritjof.

=

Fritjof, Johan og Sigbjørn.

Livet gikk videre

Det ble ikke snakket stort om krigen. Det var bare sånn det var.

- Alle hadde jo vært torpedert eller ute i hardt vær, sier Fritjof.

- Jeg har aldri mistet nattesøvnen. Ubehagelige tanker skyver jeg vekk. Jeg er nok en kald type, sier Aksel.

Han ble værende på sjøen. Ble skipskaptein for et amerikansk rederi og styrte gigantiske tankere rundt på havene.

Fritjof tok ingeniørutdannelse og jobbet resten av yrkeslivet for det som i dag er Hafslund.

Begge stiftet familie, Fritjof bygde hus på Bekkestua utenfor Oslo og bor der den dag i dag. Aksel bor i Sandefjord og liker å by opp til håndbak.

- Jeg løfter 150 kilo i knebøy, også, sier 95-åringen.

- Hør på skrytet! Jaja, det går vel i stykker noe en dag, sier Fritjof.

Aksel har lyst til å skaffe seg seilbåt. Fritjof nøyer seg med å kjøre bil. Praten går. Men ett spørsmål gjør brødrene litt stille. «Kjakan» Sønsteby uttalte mange ganger at krigsseilernes innsats var det eneste, reelle norske bidraget til den allierte seieren.

- Dere er helter?

Brødrene tenker seg om.

- Nei, det har jeg ikke tenkt på, sier Fritjof.

- Er vi det? sier Aksel.

- Nei, jeg vet ikke. Jeg har aldri kalt meg helt. Jeg seilte ute under krigen. Og det er jeg stolt av.

Fritjof og Aksel har aldri glemt.

Nå er det vi som ikke skal glemme. Det har de fortjent.

Les hele saken
Les alt om:

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!