Den 23. august 1973: En spenstig kar går med lange skritt mot Kreditbankens hovedkontor på Norrmalmstorg i Stockholm sentrum. Han piler inn i en stor aviskiosk like ved, bruker toalettet til å sette på seg en parykk og smøre inn ansiktet med brunkrem.

Deretter på med hansker og mørke solbriller. Klokken tre minutter over ti går mannen ut og videre mot bankens inngang. Over høyrearmen en sammenbrettet jakke, under den en maskinpistol.

I venstrehånden en veske inneholdende ammunisjon, dynamittladninger, tennhetter, tau, en morakniv, ullstrømper, to walkietalkier og en transistorradio.

Det er Janne Olsson (32), en tredjerangs butikktyv og skapsprenger på rømmen. Har vært kriminell siden han gikk i knebukser. Han er drittnervøs idet han entrer banken.

Først holder han opp døra for en gammel dame som skal ut. Han stiller seg i en kø, setter ned veska på gulvet, tar fram maskinpistolen og brenner av en øredøvende salve mot taket.

For ikke å avsløre seg skriker han på engelsk: «The party starts!» Janne plukker ut tre kvinnelige funksjonærer som gisler. Så en telefon til politiet: Kompisen Clark Olofsson, som soner seks år for bankran, skal løslates fra fengselet i Norrköping og føres til banken.

Dessuten skal politiet ha med seg tre millioner kroner, to pistoler, skuddsikre vester, hjelmer og en rask bil. Sjefen for voldsavsnittet sender kravene videre til statsminister Olof Palme og justisminister Lennart Geijer.

Svaret lyder: Olofsson kan bli hentet fra fengselet, men gjerningsmannen får på ingen vilkår forlate banken med gislene.

Så starter et seks døgn langt - og etter hvert uvirkelig - drama. Olofsson oppdager en funksjonær til, som har gjemt seg i hvelvet. Nå er det fire livredde gisler og to desperate yrkesforbrytere.

Sakte, men sikkert begynner de seks i hvelvet å bli forvandlet til et team. Gislene får sympati for kidnapperne, og stoler mer på dem enn politiet utenfor. Begrepet «Stockholmsyndromet» er født.

Plutselig tirsdag kveld klokken 21.05 er det over. Politiet har begynt å sende inn tåregass. Da skriker Olofsson og Olsson i kor: «Stopp, for faen, vi gir oss!»

Tingretten dømmer Olofsson til 6,5 års fengsel for å ha stilt seg på Janne Olssons side inne i hvelvet, men han blir helt frikjent i lagmannsretten.

Men myten om denne intelligente, veltalende, reflekterte og sjarmerende erkeskurken er skapt. Og kvinner trekkes til ham som insekter til fluepapir.

Les også:

Ser du hva denne bilen er laget av?

Denne husken tar deg 400 meter over bakken

=

I moteriktig dress går Clark inn i tinghuset i Nyköping, lenket til en politimann. Med den andre hånda leier han kjæresten. De forlovet seg i fengselet. Men Clark rømte til Tyskland ¿ og en annen jente.

Drap på politimann

I dag soner Olofsson, som byttet navn til Daniel Demuynck i 1991 og er blitt belgisk statsborger, en lengre dom i sikkerhetsavdelingen på Kumlaanstalten i Sverige for grov narkotikaforbrytelse.

66-åringen har sittet over halve livet sitt i fengsler. I juli krevde han å bli overflyttet til en «pensjonistavdeling » for å kunne ta imot besøk av sin blivende kone og sin yngste sønn, som bare er tre år gammel.

Men kriminalomsorgen har avslått hans begjæring. Begrunnelsen: Det store kriminelle nettverket, den store risikoen for tilbakefall samt høy risiko for rømninger eller fritakning. Når han løslates tidligst i 2015, vil han bli utvist.

Clark Oderth Olofsson vokste opp i et alkoholisert hjem i Trollhättan. Han skulle senere beskrive barneårene som «kommunikasjonsløs » og med en far som drakk, slo og stakk hjemmefra.

Clark og hans to yngre søstre måtte innom et fosterhjem da moren kollapset, men familien ble samlet igjen i Göteborg.

Da Clark fylte 15 år, dro han til sjøs. Han reiste jorden rundt på lasteskip og kom hjem med det beste musikkanlegget i bydelen. En misunnelig pøbelgjeng brøt seg inn i familien Olofssons hjem og slo i stykker anlegget med en øks.

En gråtende Clark skal der og da ha bestemt seg for å gå inn i gjengen og bli den tøffeste av alle. En fortelling som gjør seg best med en klype salt. Men det som er uomtvistelig, er at han etter dette begynner en rundgang mellom ungdomsanstalter, rømninger og stadige tyverier av Opel Rekord'er.

Hans voksne forbryterbane begynner en augustnatt i 1965. Clark og to kompiser smyger seg inn i hagen til statsminister Tage Erlander på Harpsund.

Clark er 18 år, på rømmen fra en anstalt,og en versting før ordet er oppfunnet. De tre ungdommene rasker med seg vindruer, agurker og tomater fra veksthuset - før de må ta beina fatt da vaktmesteren dukker opp.

Det verdensomspennende ungdomsopprøret lå i lufta. For Clark skal opprøret bli bankran og evig utenforskap. Tre måneder etter innbruddet hos statsministeren mishandlet han en politimann.

Den 4. februar 1966 dømtes han til tre års fengsel, hans tredje dom, og den første ordentlige fengselsdommen. Men da våren kom, rømte han fra et fengsel. For første gang, men ikke siste.

Fredag 29. juli 1966 var Clark fortsatt på flukt. To politimenn hørte bråk inne i en sykkelbutikk i Nyköping. Det var innbrudd. Plutselig kom to ungdommer rusende ut på gårdsplassen.

En av politimennene, Ragnar Sandahl, løp etter dem. Snart hørtes en skuddsalve og et skrik. Sandahl var skutt til døde. Morderen het Gunnar Norgren. Den andre innbruddstyven het Clark Olofsson.

Det første store mediedramaet med Clark i hovedrollen var begynt. Jakten på morderen og hans kompanjong ble rene folkefornøyelsen. Norgren ble pågrepet etter få dager. Clark klarte å holde seg på rømmen i en måned.

=

På flukt fra det belgiske politiet traff Clark rikmannsdatteren Marijke Demauynck på et tog. De giftet seg i fengselet, fikk etter hvert tre barn og bosatte seg i en kjempevilla. Hun godtok alt han gjorde.

Elsket av media

En vakker sommerkveld i Västra Frölunda hadde politiet rigget til en felle. De hadde regnet med at Clark ikke klarte å la være å ringe sin 20-årige kjæreste, og avlyttet telefonen hennes.

Det unge paret skulle møtes i Grimmaredsskogen. To politimenn forkledd som orienteringsløpere kom stadig nærmere. En av dem hoppet på den etterlyste og tok strupetak, men var så svett at han ramlet på baken.

Da dro Clark opp en pistol fra bukselinningen og skjøt to skudd. Den andre politimannen ble truffet i skulderen. Clark dømtes først til ti år bak lås og slå, i lagmannsretten ble dommen redusert til åtte år.

Året etter forlovet han seg i fengselet med overklassepiken Madiorie Britmer, og det ble tegnet et bilde av et ungt par som skulle gifte seg, spare til felles bolig og skape en lys fremtid. Men fengselsidyllen varte ikke så lenge.

4. februar 1969 gikk den første riksalarmen om en Clark Olofsson-rømning. Han flyktet til Kanariøyene, men ble tatt senere i Frankfurt, i en leilighet med en jente.

5. august stakk han fra en åpen anstalt i Bohuslän. På begynnelsen av 70-tallet utviklet det seg et mediesirkus rundt Olofsson. Han er et idol, en overbegavet bankraner som aldri har drept noen.

2. februar 1973 ble Clark arrestert på et hotell i Ulricehamn. Da hadde han vært på rømmen i sju måneder og utført minst ett bankran. Seks nye år ventet i Kalmar- fengselet.

Fire måneder senere ble murene skaket av en eksplosjon. Det var Janne Olsson som ville hjelpe sin gode venn ut i friheten igjen, men flere fangevoktere klarte å stanse fangen før han kom seg over gjerdet. Men Olsson skulle gjøre et forsøk til - på Norrmalmstorg.

Da alt oppstyret rundt dramaet på Norrmalmstorg hadde lagt seg, er det på tide å rømme igjen.

I februar 1975 stikker Clark fra fengselet i Norrköping. Pressen rapporterer at han ikke holder ut med avslaget på sin søknad om å få studere jus. Ikke mange ukene senere går han inn i en bank i København med en pistol i hver hånd, skyter et skremmeskudd og river med seg 194 000 kroner.

=

Olofsson føres ut av rettssalen i danske Frederikssund. Dommen på 14 års fengsel for hasjsmugling ble et sjokk selv for den hardkokte gangsteren.

=

Den aldrende forbryteren ønsker seg friere soning. Men ingen tror at Clark vil bruke den firheten til noe annet enn å rømme.

Utrolig flukt

Denne gangen blir han lenge på rømmen. Clark drar til den franske rivieraen, kjøper seg en seilbåt og seiler rundt i flere måneder. Først i januar 1976 lykkes politiet å få nærkontakt med ham igjen - i et veikryss i Brussel.

Fullstendig omringet av bevæpnet politi, er situasjonen håpløs. Riktignok sitter han i en sprek sportsbil, men å kjøre fra en liten hær går ikke. Å begynne å skyte er det samme som selvmord. Men Clark gjør begge deler - skyter seg fri og kjører fra politiet.

Tre tjenestemenn blir skadet i skuddvekslingen, men blir antagelig truffet av sine egne kuler. Under den ville flukten kaster han seg på et tog i Tyskland. Der treffer han 19-årige Marijke Demauynck, vakker og steinrik. Hennes far er direktør i Philips. De skal senere gifte seg bak murene, få tre barn, og bosette seg i en 16-roms villa i Belgia.

At Clark fortsetter å begå forbrytelser og åpent forteller om at det er blitt to barn til utenfor ekteskapet, svekker ikke hennes kjærlighet for villbassen.

Bare uker etter at de møttes på toget gjennomfører Clark det hittil største bankranet i svensk kriminalhistorie. Han kommer unna med 930 000 kroner fra Handelsbanken i Göteborg.

24. mars klokken 22.30, ni timer etter ranet, sitter Clark med en drink i hånden på en kro i tettstedet Herrljunga og skravler. Da stormer politiet inn. Under bordet ligger en bag med 230 000 kroner. Resten av pengene er borte. For bankranet dømmes han til nye åtte år i ufrihet.

Men bare tre uker etter dommen, er han på flukt igjen. For så å bli arrestert igjen under en fest på en campingplass. Noen hadde sett pistolen i veska hans og ringt politiet. I 1978 blir fangen Olofsson innrullert på Journalisthøgskolen.

Han har gjort en glimrende opptaksprøve. Men midtsommeraften 1980, mens han har begynt på studiene - og akkurat fått vite at han vil løslates om et år, går det meste til helvete i skjærgården.

Han lar seg provosere og havner i slagsmål med en fisker. Det ender med at Clark planter en kniv i brystet på ham. Fiskeren overlever, men journalistkarrieren er over før den begynte. Og stjernen hans synker som en stein.

Dommen lyder på to og et halvt års fengsel. I april 1984 slippes Clark Olofsson for første gang ut av et fengsel. Alle andre ganger har han rømt.

I de neste sju månedene flyr han på kryss og tvers gjennom Europa og gjør «forretninger ».

Men politiet har klart å koble flere narkobeslag i Sverige til den berømte skurken, og slår til i den belgiske kystbyen Blankenberge. Clark, som hele tiden blånekter, blir dømt til ti års fengsel for å ha smuglet 25 kilo amfetamin fra Nederland til Sverige.

I oktober 1991 kan han tusle ut i gatene igjen. Og bortsett fra da han må reddes av et helikopter midt på natta i full storm i Kattegat i en liten seilbåt i november 1996, er det relativt taust om Olofsson fram til april 1998.

Han vet ikke at han er blitt fotfulgt i månedsvis av svensk, dansk, spansk og belgisk politi, og får en brysk velkomst på flyplassen på Tenerife. Svensken regnes som lederen av en liga som smugler amfetamin og hasj gjennom Europa.

Dommen blir den lengste i Olofssons lange kriminelle løpebane: 14 år. Men allerede i 2005 får han «avskjed» fra fengselet i Danmark. Har alle disse fengselsårene forandret noe som helst i hans holdning til forbrytelser? Et rungende nei.

For mannen som en gang uttalte «Jeg har aldri fattet hvorfor jeg skal kjøre Volkswagen når det finnes Mercedes», er blitt en uforbederlig narkodealer.

I juli 2008 - etter å ha spanet på ham i åtte måneder - pågriper politiet Olofsson nok en gang for en grov narkotikaforbrytelse, i Varberg. Denne gangen dreier det seg om flere hundre kilo amfetamin og cannabis.

Om et par år - da er han 68 - blir han kastet ut av hjemlandet. Men ingen tror at han noen gang kommer til å nøye seg med en Volkswagen...

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!