Skytteren som havet ikke ville ha

Første juledag i 1942 la «Ingerfem» ut fra konvoihavna Loch Ewe på Skottlands vestkyst. «Ingerfem» gikk i ballast og hadde ordre for Halifax på Nova Scotia. På tross av omfattende reparasjoner under oppholdet i England klarte ikke den 30 år gamle maskinen påkjenningen da de kom ut i Atlanteren.

Den ene kjelen sprang lekk, og «Ingerfem» ble forlatt av konvoien ca. tre døgn vest av Irland. Et av eskorteflyene fikk i oppdrag å melde fra om havariet, men før noen hjelp kunne nå fram, hadde løytnant Kruger på den tyske ubåten U-631 peilet inn det hjelpeløse skipet. Dermed var «Ingerfem»s skjebne beseglet.

En torpedo gikk tvers gjennom skroget midtskips, og noen minutter senere brakk skipet i to og forsvant i den grove sjøen. Tre av mannskapet, deriblant skipperen, gikk ned med båten. De øvrige kom seg om bord i to livbåter. Den ene, med ca. 30 mann om bord, forsvant i vinternatten og ble aldri mer sett.

Av de åtte som hadde kommet seg om bord i den andre båten, var det bare én som overlevde, den unge skytteren Ole Johan Næss fra Larvik.

Dette er hans historie:

«Oppunder jul var «Ingerfem» klar til å settes inn i Atlanterhavsfart igjen. Eskorten vår besto av to destroyere og fire korvetter Straks vi kom ut i Atlanteren, møtte vi skikkelig ruskevær, som reduserte farten til fem-seks knop.

Selv dette holdt imidlertid hardt for gamle «Ingerfem», og da den ene stamkjelen sprang lekk, sakket vi hjelpeløst akterut. Da det grydde av dag 29. desember, kunne vi så vidt se røyken fra konvoien mot vesthimmelen.

Krigens lov

Det var ingen av oss som fant på å bebreide konvoien for å seile fra oss. Slik var sjøkrigens lov. En konvoi som la bi og ga seg til å vente på etternølerne, ville være den perfekte blink for de tyske ubåtene som lurte i dypet.

To Sandringham flybåter hadde imidlertid fått beskjed om å ta kontakt med oss. På dette tidspunktet hadde vi så vidt styrefart og fikk beskjed fra flygerne om å holde oss i samme posisjon inntil vi hørte nærmere fra dem.

Det sørget imidlertid Oberleutnant Kruger på den tyske ubåten U-631 for at vi ikke skulle få. Ved 22.30-tiden sendte han en av sine torpedoer mot «Ingerfem» der den ensom og forlatt lå og red på sjøene.

Da jeg som sistemann kom meg på dekk, var styrbord livbåt allerede satt på vannet og overfylt med folk. I siste liten greide vi gjenværende å få babord livbåt på vannet. Med et voldsomt plask tok båten sjøen, men den holdt seg på rett kjøl.

En etter en hoppet vi ut i fallet og firte oss ned. Vi var åtte mann i livbåten vår, førstestyrmann, en maskinist, donkeymannen, en fyrbøter, to matroser en skotsk messegutt og meg selv.

Bare én av oss var kommet til skade. Det var den unge skotten. Han hadde stått på topprista da torpedoen skar inn i skutesida, og ramlet ned og brakk lårbeinet.

Sjøen gikk grov og krapp, og vi ble stadig oversprøytet av sjøvann som slo innover båten. Det var bitterlig kaldt, og våte som vi var, rystet vi av kulde.

Vi tok fatt på å sette opp mast og seil, men det var ingen enkel oppgave i den opprørte sjøen. Ved å støtte hverandre fikk vi til slutt rigget det til. Styrmann stakk ut kursen for England - kart og kompass fantes om bord - og dermed var vi under fart.

Med kjølen i været

Livbåten var utstyrt med mat og vann til mange flere enn oss åtte som hadde kommet om bord i den. Beholderne under toftene var fulle av hermetikk, kjeks og sjokolade, og vanntankene var fylt til randen.

Vi ble fort enige om et vaktsystem med to mann på hver vakt til å dele ror og seil og utkikk. Frivakta tok opphold under presenningen. Hele dagen satt vi tett inntil hverandre for å holde varmen, men frøs gjorde vi likevel.

Dagen etter fikk vi plutselig en svær sjø i baugen. Livbåten reiste seg faktisk helt på ende og gikk rundt. Alle ble slengt ut i sjøen, og selv havnet jeg et godt stykke fra båten.

Da jeg kom opp til overflaten igjen, lå den og fløt med kjølen i været. Jeg hadde slukt adskillig sjøvann, og med redningsvest og to regnfrakker på var det ikke lett å komme seg bort til båten i den opprørte sjøen.

En av kameratene hadde allerede kommet seg opp på hvelvet, og han rakte meg en hjelpende hånd der jeg kom baksende. Etter hvert dukket også de andre opp, og vi klamret oss alle til hvelvet så godt vi kunne.

Ved å bruke alle våre krefter fikk vi vippet båten rundt på rett kjøl igjen og kravlet om bord. Livbåten var nå full av vann, og det var bare flytetankene som holdt den oppe. Det var ingenting igjen i båten som vi kunne øse med - selv årene var gått over bord.

Det samme gjaldt presenningen vi hadde stuet oss sammen under, pluss lommelykt, kart og kompass. Alt hadde havet tatt. Det eneste unntaket var vanntankene og proviant-beholderne, som var festet solid under toftene.

Det hadde forresten ikke vært stor hjelp i å øse, ettersom sjøene slo inn over rekka alt i ett. Midtskips var det faktisk ingen klaring lenger. Vi plasserte oss med fire mann på forreste tofte og fire på akterste. Det var de høyeste punktene på båten, men selv der ble vi sittende med beina i vannet.

Bataljen med å få båten på rett kjøl igjen hadde tatt de siste kreftene våre, og ingen orket å si noe. I det iskalde vannet varte det ikke lenge før beina begynte å svulme opp. Sjøen gikk fortsatt like høy og tung, og vi måtte klore oss fast for ikke å bli tatt av bølgene.

Den skotske messegutten hadde gitt opp alt håp og tryglet oss om å gjøre slutt på hans lidelser. Han hadde knapt sagt det før en svær sjø slo innover båten i full lengde. Vi lukket øynene og klamret oss fast, og da vi igjen kunne se, oppdaget vi at messegutten var gått over bord.

En grenseløs tomhet

Plutselig så vi at donkeymannen reiste seg. Magen hans var oppsvulmet - antagelig hadde han slukt en mengde sjøvann - og hodet virret hit og dit. Så sank han plutselig sammen og vi forsto at det var slutten.

En god stund - jeg syntes det var en evighet - skvalpet den livløse kroppen fram og tilbake før jeg endelig fikk tatt meg sammen og skjøvet den over rekka. Da det lakket mot kvelden, ble styrmann slått over bord av en styrtsjø. Havet fikk sitt tredje bytte den dagen.

Nå var vi bare fem igjen.

Mot kvelden den sjuende dagen hendte det noe uvirkelig. Båten kom med ett inn i en slags strømvirvel. Den tippet over og gikk rundt sideveis i sjøen flere ganger før den endelig ble liggende stille med bunnen i været.

Vi hadde alle fulgt med på karusellen, og nå lå vi på ny og klamret oss til jernstangen under kjølen. Enda en gang lyktes det oss å få vippet båten rundt og komme oss om bord igjen. Nå hadde både vanntankene og provianten reist sin kos.

Noe inntrykk på meg gjorde det likevel ikke. Alt jeg følte var tomhet, en grenseløs tomhet. Jeg hadde antagelig svimt av der akterut. Hvor lenge jeg var borte, vet jeg ikke. Da jeg kom til meg selv, var jeg imidlertid alene i båten.

Forundret stirret jeg rundt meg og fikk se en hånd som klamret seg fast til ripa bak meg. Det var fyrbøteren, en bergenser, som hang der. Jeg forsøkte å hjelpe ham opp, men ingen av oss hadde noen krefter igjen.

Det siste han sa, var at jeg måtte hilse dersom jeg ble reddet. Så lot han taket gå og drev av sted med hodet begravet i bølgene. Hva som egentlig hendte i dagene som fulgte, er jeg ikke i stand til å gi en sammenhengende fremstilling av.

Dag og natt gikk i ett, og klare øyeblikk vekslet med perioder med bevisstløshet. Antagelig var jeg bevisstløs mesteparten av de seks døgnene jeg var alene i livbåten. Den sjette dagen våknet jeg av at det var noe som tutet.

Det første jeg så, var et skip som ruvet høyt over meg. Jeg rettet meg opp for å vinke til dem, men det ble bare noen ynkelige bevegelser. Mannskapet hadde imidlertid sett meg og kastet ut en line. Til tross for at sjøen hadde lagt seg og båten knapt nok rørte på seg, greide jeg ikke å få fatt i den.

Fingrene ville ikke lystre. En leider ble sendt ned over rekka, og jeg husker at jeg trædde armene inn mellom trinnene. Så ble alt borte.

Koldbrann i begge beina

Da jeg kom til meg selv igjen, lå jeg i en køye. For det meste lå jeg i en døs, men jeg hadde enkelte klare øyeblikk. Jeg fikk vite at jeg ble plukket opp 11. januar, 13 dager etter torpederingen. Båten jeg hadde kommet om bord i, var en amerikansk fruktbåt ved navn «Steemac» på vei til Liverpool.

Det var en lege om bord, og han var stadig nede i lugaren og kikket på beina mine. Da jeg selv fikk se dem, fikk jeg nærmest sjokk. De var tykke som tømmerstokker og hadde de merkeligste kulører. Det ble konstatert koldbrann i begge beina.

Senere fikk jeg vite at ingen av dem hadde hatt noen tro på at han ville overleve. De første ukene på sykehuset er nesten like uklare for meg som de siste dagene i livbåten. Jeg var bevisstløs mesteparten av tiden, og bare smertene står igjen i bevisstheten.

Hele kroppen verket, men jeg husker at jeg tigget legene om ikke å amputere beina mine. Etter en 14 dagers tid kjente jeg at kreftene begynte å vende tilbake, og da den første måneden var gått, ble jeg plassert i en gummiring.

Der satt jeg oppreist med begge beina i været i seks lange måneder. Alt i alt lå jeg på sykehuset i 10 måneder før jeg ble utskrevet 21. oktober 1943».

Høsten 1945 kom Ole Johan Næss hjem til Larvik og giftet seg året etter. Han fikk to barn og gikk siden inn i bygningsfaget. Beina hans fortsatte å plage ham, blant annet måtte et par tær amputeres, men han foretrakk å fortsette i arbeidet så lenge han orket. Han døde i 1984.

Les også:

Brødre i blodet

Dødsmarkene i Kaukasus

Solgte skrot for 600 millioner kroner

Den dødelige professoren

Denne saken ble første gang publisert 16/08 2013, og sist oppdatert 03/05 2017.