VERDENS HØYESTE GRAVPLASS

Mount Everest er verdens høyeste hvilested for døde mennesker. Det finnes ikke noe nøyaktig antall dødsfall på Everest, men det antas at tallet er omlag 235, hvorav drøyt 200 ligger der ennå.

Alt i 1922 gikk det galt.

George Mallory var medlem av den første britiske Everest-ekspedisjonen som hadde topptur som mål. 7. juni besluttet han å gjøre tredje forsøk på å nå toppen. Sju sherpaer ble tatt av et ras og omkom. De var Everests første ofre.

Mount Everest var den tredje pol og viktig for britene (alle husket Scotts tragiske sydpolsekspedisjon). I 1924 var britene tilbake igjen, hvorav Mallory som 8. juni ville gjøre et nytt forsøk.

Med seg hadde han den yngre og mindre erfarne Andrew Irvine. De gikk mot toppen og kom aldri ned igjen.

I løpet av to år hadde Everest tatt ni liv. Mallorys dypfryste legeme ble funnet i 1999. Man vet ikke om Mallory/Irvine gikk til topps. Det kan tenkes, og det kan meget vel ikke tenkes. Ingenting kunne dokumenteres.

I 1934 fikk en ganske eksentrisk brite en ganske spesiell idé. Hans navn var Maurie Wilson og han ville til toppen av Everest, og det skulle han gjøre på egen hånd. Han hadde ikke klatreerfaring, men pytt.

Etter noen flytimer gjorde han en helt ulovlig flytur - fra England til India. Han haiket videre til Tibet og fant noen sherpaer.

Wilson hadde ikke noe klatre-utstyr, han regnet med å nå toppen kun ved spirituell støtte. Og når han kom til toppen, ville han signalisere suksessen ved reflektere sollys med et lommespeil. Wilson kom ganske høyt, ca. 6500 meter. Han kom aldri ned igjen. Han ble funnet av en britisk ekspedisjon året etter. Han ligger der ennå, men han er ikke så godt bevart. Middeltemperaturen på East Rongbuk Glacier er ikke lav nok.

Men enn 3000 mennesker har nådd toppen av Everest siden Norgay og Hillary var der. Sammenholdt med dødstallet betyr det

- rundt regnet - at hver 10. bestigning etterlater ett lik i fjellet.

Klokken 04.00 våkner Edmund Hillary og Tenzing Norgay - i et telt 8503 meter over havet, camp 9... 345 meter under toppen av verdens høyeste fjell. De har sovet dårlig - sittende... teltplass på en hylle i berget. Grisekaldt. Hillary bruker to timer på å varme opp støvlene sine.

29. mai 1953. Denne dagen kan bli historisk. Hvis de greier biffen, vil disse karene for evig og alltid ha heltestatus - første eksemplarer av avansert liv på jordklodens høyeste punkt.

De er alene, men ikke forlatt. De er en del av en stor britisk Everest-ekspedisjon, ofte kalt Hunt-ekspedisjonen, ettersom den er ledet av oberst John Hunt. Ekspedisjonen inkluderer over 400 mennesker, herav 362 bærere og 20 sherpaguider. Utstyr og bagasje: 13 tonn.

Dagen før hadde Hillary og Tenzing forlatt camp 8 og klatret oppover. Med seg som støtte hadde de Alfred Gregory, Ang Nyima og Hillarys gode venn, George Lowe.

Da camp 9 var etablert, returnerte støttegruppen og de to ble overlatt til seg selv og verdens høyeste fjelltopp. Vil de klare det? Ja da, vi vet at de klarte det, men de var ikke først til å få sjansen:

26. mai strammer Thomas Duncan Bourdillon og Robert Charles Evans seg opp og gjør seg klare til å effektuere ekspedisjonsleder Hunts ordre: Bourdillon og Evans til topps.

De to når South Summit (Sørtoppen) - 8750 m o.h. Bare 98 høydemeter igjen. Da går oksygenutstyret til Evans i ball. De må snu og gå ned igjen.

«Jeg har aldri sett mer slitne menn. De ga alt. De hadde tilbakelagt 900 meter og var snaut 100 meter under toppen. Men hadde de prøvd seg på toppen, ville de omkommet», sa Hunt.

=

Norgay til venstre og Hillary i camp 4, fire dager før de står på Everest. De er klare for action. Hillary sjekker oksygenutstyret til Norgay, som har montert flagg på isøksa si.

Små skritt

06.30 begynner Norgay og Hillary å gå. Oksygenbeholdningen er tre liter/minutt. Klokken 09.00 er de på South Summit. Så er det bare å gå på den siste ryggen opp til toppen. Den er skavlet opp med snø og bratt på begge sider.

Hillary og Norgay går med små skritt, men det går fremover uten nevneverdig stans. Men så: En 12 meters vertikal vegg. Hillary finner en sprekk, med vegger av is og stein (fra da av kalt The Hillary step). De to åler og aker seg

opp-over, spenner ut rumpe og bryst. Gnukk og gni, gnukk og gni. Bryst og rumpe, bryst og rumpe. Minuttviserne flyter mot 11.30.

Så er de der. En liten konisk snøhaug danner toppen av toppen. De er på 8848 meter og

kommer ikke høyere her i verden. Tenzing Norgay slår labbene rundt Hillary i ekstatisk glede.

«Vi dunket hverandre i ryggen og nøt øyeblikket. Everest er perfekt, man kan se ned på alt», sa Hillary senere.

Når man er på toppen av Mount Everest, vil man gjerne fotodokumentere seg litt, men for Hillary betydde det ikke så mye. Han knipset Norgay med isøks og flagg, men han var ikke så nøye på selv å bli fotografert - dessuten var ikke Norgay særlig tess med fotoapparater.

«Jeg spurte ikke Tenzing om han kunne fotografere meg. Han hadde aldri brukt et kamera før, og toppen av Everest er ikke stedet for innføring i fotografering.»

=

George Lowe tok dette bildet. Hillary (venstre) og Norgay når base 9. Her finner de teltplass, sover over og våkner til dagen de aldri glemte.

15 minutter

Været var godt. Stabil bris og blå himmel. En perfekt dag på Everest. Hillary gikk omkring og samlet sammen noen steiner som suvenirer.

Norgay tenkte på gudene der oppe og ville gi gaver. Han la igjen en sjokoladeplate, en pakke kjeks og litt sukkertøy.

Hillary la igjen et lite kors, som ekspedisjonsleder Hunt hadde bedt ham bringe til topps. De tos trosretninger var ikke sammenfallende, men her på toppen av Everest var de forent - i respekt for fjellet.

Etter 15 minutter på verdenstoppen, startet de på turen ned.

Den første de møtte på retretten, var George Lowe, som kom dem i møte med varm suppe. Hillarys første ord til Lowe var: «Well George, we knocked the bastard off.»

Den store nyheten nådde London 3. juni 1953, samme dag som kroningen av Elisabeth II. Noe av det første hun gjorde som dronning, var å tildele Edmund Hillary og John Hunt ordenen Knight Commander of the British Empire (KBE).

=

30. mai 1953. Everest er erobret og alle hjerter gleder seg. Fra venstre: John Hunt, Ed Hillary, Tenzing Norgay, An Nyima, Alfred Gregory og George Lowe.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!