Etter syv timers balansering og klatring over store kampesteiner, ankommer vi Sherpani Col base camp (5686 m).

Rett bak oss troner enorme Makalu (8463 m), samtidig som vi er omringet av høyreiste, snøkledde tinder. Det er også noe helt spesielt med lufta på slike høyder.

Den er skarpere og klarere, og selvsagt har den mindre oksygen. Alt vi foretar oss blir tyngre, men den hindrer ikke eventyrlysten.

En grotteinngang smiler mot meg ved foten av isbreen hvor vi camper. Straks jeg har slurpet i meg en kopp varm te, jobber jeg meg gjennom den dype snøen fram til grotta.

Store, kraftige istapper gjør et fåfengt forsøk på å holde en nysgjerrig nordmann ute, men jeg smetter inn. Straks er jeg i en annen verden. Borte er den ekstremt skarpe sola og lufta virker tørrere og kaldere.

Store steiner, som har frosset fast i isbreen, tapetserer taket og veggene. Gulvet består også av is, men er dekket av et tynt lag med fin sand... men hva er det?

Hvis jeg legger godsiden til, kan hva jeg beskuer faktisk tolkes som tre fotavtrykk i sanden. Hadde dette vært en Hollywood-produksjon, ville Indiana Jones garantert sagt: - Se, fotspor av et ukjent vesen.

Vel, vår eldste porter, Lhakpa, «vet» sannheten.

- Det er i dette området yetien - den avskyelige snømannen - lever, hevder han når jeg kommer tilbake til campen. Men han nekter plent å bli med opp til grotta for å se.

- Yetien er ikke ond, men hvis du absolutt må pirke borti den, er det ikke høyden og kulda du skal bekymre deg for i disse fjellene...

Eventyr i Himalaya Sherpani Col=

Eventyr i Himalaya Sherpani Col © johnny haglund

Eventyr i Himalaya Sherpani Col=

Eventyr i Himalaya Sherpani Col © johnny haglund

Tilfredsstillelse

Samme kveld legger vi oss tidlig. I natt skal det skje, det jeg har gledet og gruet meg til helt siden jeg begynte å planlegge denne turen.

Klokken 01.30 står vi opp til 20 minusgrader og en stjernehimmel uten like. Vi slurper i oss glovarm suppe før vi pakker sammen telt og sovepose. Så trær vi på oss

stegjern og ferden mot Sherpani Col begynner.

Få timer senere begynner det å lysne i øst. Vi har jobbet oss oppover en enorm isbre, og pulsen slår som et stempel selv når jeg står stille. Men dette var jeg forberedt på. Det er bare å bite tennene sammen og fortsette.

Høydemåleren viser 6100 m idet sola kaster sine første stråler over oss.

En etter en klatrer vi i stillhet opp de siste 40-50 høydemeterne til Sherpani Col (6146 m). Brått står vi på en egg, med stup ned på begge sider. Under meg ligger planeten jorda.

Jeg vet at hva vi nå har foretatt oss neppe ligger mer enn rundt midt på treet i forhold til hva menneskekroppen orker og klarer. Men jeg er ikke her for å bevise noe som helst, jeg er her fordi jeg har en enorm appetitt for eventyr, og i dette øyeblikk opplever jeg tilfredsstillelse.

Eventyr i Himalaya Sherpani Col=

Eventyr i Himalaya Sherpani Col © johnny haglund

Nepals farligste

Det tar en time for alle porterne å rappellere ned til Baruntse-isbreen på den andre siden av passet. Men så skal vi lirke ned utstyret, og da skjer det mye rart. Noe ramler ned i en bunnløs bresprekk, mens andre ting faller ut og blir knust mot fjellet.

Vi samler sammen løse deler, før vi begynner å krysse isbreen. Neste post er fjellpasset West Col (6143 m), rundt fire kilometer unna.

Så langt har vi vært heldige med været. Selv om sola svir i stykker alle usmurte hudfliker, kunne det vært verre.

- For et par år siden ble en gruppe portere overrasket av dårlig vær her, forteller Tenba, og innrømmer at han har vært litt engstelig foran denne delen av turen.

- Krysningen av Sherpani Col og West Col innebærer en rekke farer, en av dem er været, påpeker han, og forteller at de fem porterne senere ble funnet ihjelfrosset.

For oss ligger den største faren rett foran oss - West Col. Av mange sett på som et av de farligste fjellpassene i Nepal på grunn av rappellen ned mot Hunku-isbreen. Både Tenba og Lhakpa har gått denne ruta før, men det er første gang de opplever at det ikke er is ned West Col. Nå ligger fjellsiden naken og blotter store, løse steiner.

Vi legger ut tau og starter nedturen. Fire nervepirrende timer og en rekke små steinskred senere er vi alle nede.

- Skjer det en ulykke her, er du ferdig, informerte Tenba lavmælt før vi begynte på rappellen. Jeg forstår nå hva han mente... 15 timer etter at vi startet å gå, kan vi endelig slå leir på Hunku- isbreen (5800 m). Totalt utmattede, men heldigvis skadefrie, og snart er vi tilbake i sivilisasjonen. Planen er å krysse fjellpasset Amphulapcha La (5845 m) og deretter ankomme landsbyen Chukhung om to dager.

- Et lite hotell, god mat og ikke minst mobildekning, frister Tenba oss før vi kryper ned i soveposen.

Men det er ikke alltid ting går som planlagt.

Eventyr i Himalaya Sherpani Col=

Eventyr i Himalaya Sherpani Col © johnny haglund

Eventyr i Himalaya Sherpani Col=

Eventyr i Himalaya Sherpani Col © johnny haglund

Eventyr i Himalaya Sherpani Col=

Eventyr i Himalaya Sherpani Col © johnny haglund

Nysnø og tåke

21 minusgrader, 30-40 cm med nysnø og tjukk tåke møter meg når jeg neste morgen stikker et trøtt hode ut av teltet.

- Helvete!

Lufta har gått litt ut av både Roy og meg når vi rådslår med våre nepalske venner om veien videre. Vi blir enige om at Amphulapcha La nå utgjør en altfor stor risiko med tanke på snøskred og tildekkede bresprekker.

- Tryggere å gå et par dager ekstra, innrømmer vi motvillig. For sannheten er at gårsdagens strabaser sitter fortsatt veldig tungt i oss, så egentlig ønsker vi oss en snarvei ut av disse vinterkledde fjellene.

Vi går sørover, langs en smal elv. Omringet av til tider tykk tåke og snødrev, vandrer vi gjennom et snøfylt terreng. Om krysningen av Sherpani Col var hard, er det nå utfordringene kommer.

Det er ikke fysisk veldig krevende, men vi er ikke mentalt innstilt på dette. Vi ser jo knapt fjellene for tåke. Dessuten har vi mistet noe utstyr og en del mat ned i en bresprekk. Menyen vår er derfor ikke særlig inspirerende; chapati - vann og mel - med honning og syltetøy. Og til middag kan vi velge mellom linser og chapati... eller chapati og linser.

Bedre blir det ikke da vi etter Kongme Dingma (4772 m) må krysse Mera La (5415 m) og blir møtt av tåke tjukk som ertesuppe - igjen.

- Livet er et slit, innrømmer Roy og jeg selvmedlidende til oss selv. To dager senere står det nok et pass og venter. Men her skjer det noe underlig. Idet vi sklir i snøen på vei ned fra veldig bratte Zatrwa La (4610 m), kjenner jeg at det vibrerer i sekken.

Det høres underlig ut, men når jeg etter mer enn tre uker uten mobilnett mottar et dusin SMS fra venner og kjente, blir det nesten litt vemodig. For selv om vi har vært en smule negative de siste dagene, har vi gjennomført et fantastisk eventyr. Med mobilkontakt forstår vi at eventyret nærmer seg slutten. Og for en slutt.

Starbucks...?

Samme dag ankommer vi Lukla, en turistifisert by rett ved foten av Himalayas mektigste tinder. Og her blir vi møtt av varm dusj, myk seng og tro det eller ei - Starbucks (riktignok en falsk utgave, men likevel...!)

Vet ikke om jeg liker det eller ei, men å avslutte en 23 dagers fjelltur med kake og kaffe er i alle fall fortjent.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!