=

Winston Churchill i 1895 ¿ 21 år gammel. 13 år senere fikk han seg endelig dame.

Da Ethel Barrymore (grandtante til Drew Barrymore) i 1901 entret scenen i London og spilte i Broadway-komedien Captain Jinks of the Horse Marines, satt Winston Leonard Spencer Churchill (27) i salen.

Det unge parlamentsmedlemmet ble straks og øyeblikkelig betatt og over øreflippene forelsket. Det var ikke første gang.

Han var ikke plaget av skralt selvbilde og fikk det umiddelbart for seg at denne unge og forbløffende vakre damen på scenen, ikledd kort kjole, bare måtte bli den fremtidige lady Churchill - uten fnugg av tvil.

Men selv om Winston Churchill kom til verden på Blenheim Palace i Oxfordshire og faren var selveste Randolph Churchill og bestefar var 7. hertug av Marlborough, hadde han ikke gunstig plassering i beundrerkøen foran den absolutt bedårende og meget omsvermede Barrymore.

Hun var dessuten gjest i landet og dro tilbake til USA - før unge Winston fikk anledning til å sette ut i livet sine sjekketriks. Men i april 1903 var hun tilbake i London. Hun skulle igjen på scenen og Winston var klar. Han skulle bestråle henne med britisk overklassesjarm og ambisjoner om lysende politisk fremtid.

Churchill var ikke pundsterk, men han kjøpte roser og insisterte på å spise middag med henne hver bidige dag på Claridge's i Mayfair (fasjonabelt hotell i London) - uten at det fjernet plaggene fra hennes velskapte legeme.

=

Ethel Barrymore.

Dandy i silketruser

Ikke lett å forestille seg Winston Churchill som ung og jentegærn. Vi er vant til å tenke på ham som bulldogbister britisk statsminister heldagsbeskjeftiget med å bekjempe Hitler og til slutt gørrbanking av nazistene.

Unge Churchill er tidligere ansett som tilbaketrukket og usikker hva gjelder kvinner, men Michael Sheldens bok, Young Titan - The Making of Winston Churchill, forteller en stikk motsatt historie:

Winston Churchill var omtrent 20 år, liberal og kadett ved Royal Military College Sandhurst da han holdt sin første offentlige tale, midt på Leicester Square, ved Empire Palace, til forsvar for derliggende Empire Promenade og dets ungdommelige innslag av fest og moro og litt prostitusjon i ny og ne.

Empire Promenade og teatret, med livsbejaende underholdning deri lettkledde dansepiker, utgjorde et irritasjonsmoment for de moralsk rettenkende, som gjerne ville rydde opp. Men kadett Churchill likte seg godt på Empire. Han flanerte omkring, ikledd fin frakk, floss og spaserstokk... drakk champagne, røkte sigarer og flørtet med pikene. Og under hadde han silketruse på.

Men det er forskjell på piker, noen hygger man seg med, andre gifter man seg med. Unge Winston ville ha en kone, og hun skulle være et realt støkke.

Pamela Plowden var et sånt støkke. Hun var Winstons første besettelse. Han traff henne i India. Han var kavalerioffiser, og hun offisersdatter. Begge var 21 år. De red på elefanter, spiste middager sammen og samtalte om politikk.

=

Pamela Plowden.

Halvannet år senere var de begge tilbake i England. Winston besluttet å vinne hennes hjerte. Men det var ikke så enkelt, frøken Plowden var litt av en flørt og det var mange menn i verden. Konkurransen var knallhard. Winston var kanskje ikke det lekreste av alle fruktfat i verden, men han hadde trolig mer selvtillit enn alle

fruktfatene til sammen. Ettersom Winston Churchill var en kløpper med ord, prøvde han å skrive seg innunder skjørtet hennes. Han pepret frøken Plowden med kjærlighetsbrev i to år. Da det ikke ga resultater, overrakte han henne manuskriptet til sin første og siste roman, Savrola (utgitt i 1899).

Denne gaven gjorde ei heller tilstrekkelig inntrykk på Pamela Plowden. Etter noen måneder pågrep Winston en fjærpenn og skrev:

«Gift deg med meg, og jeg vil erobre verden og legge den for dine føtter.»

Den unge, vakre piken tok nok dette som symptom på søt, men litt overspent forelskelse... og hun kunne ikke vite at Winston nesten 50 år senere skulle være med på å gjenerobre verden.

Men hun avviste ham ikke helt. Og da Churchill i 1899 dro til Sør-Afrika for å delta i Boerkrigen, hadde han tre bilder av henne i bagasjen. I kampen mot boerne ble Churchill tatt til fange, men han greide å rømme. Han tilbakela 480 kilometer og kom seg i sikkerhet.

Han gjenvender til de britiske styrkene, blir med på slaget ved Spion Kop og rir i front når britene bryter beleiringen av Ladysmith.

Tilbake i England er han noe i nærheten av en helt. Pamela har fått med seg Winstons handlekraft i krig og fangenskap. Nok til å bløtgjøre hennes hjerte?

Han får en sjanse i oktober 1900. De er begge blant weekendgjestene til grevinnen av Warvick, Daisy Greville. Winston var ferskt parlamentsmedlem og inviterte i løpet av helgen Pamela på rotur på River Avon. På vannet fridde han igjen... og fikk nei.

Winston ga seg ikke. Han fridde igjen i desember. Fikk nei. Winston var frustrert. De traff hverandre på fester og ball. Han prøvde seg igjen. Fikk nei.

I 1902 giftet hun seg med jarlen av Lytton, og Winston pådro seg hjertesorg.

=

Når det løsnet på dame-fronten for Winston, løsnet det skikkelig. Clementine Hozier sa et rungende ja til Winston.

Umulige Muriel

Men han var ikke så hjerteknust at han ikke prøvde seg på skuespilleren fra Amerika en gang til - Ethel Barrymore. I 1904 var hun tilbake i London igjen og Winston klinte til med et nytt frieri. Nei, igjen.

«Jeg var så forelsket i henne, og hun brydde seg ikke om meg i det hele tatt», skrev Churchill 50 år senere.

Ga Winston opp... Nope. Han var 30 år og ville ha kone. Han la seg etter Muriel Thetis Wilson, en rik pike - tre år eldre enn Winston - som hadde avvist en håndfull av Storbritannias kjekkeste og mest velsituerte unge menn og var av amerikansk presse kåret til «Englands vakreste kvinne».

Muriel og Winston hadde kjent hverandre i flere år. Men nå ville han oppjustere vennskapet til romanse. Muriel var sjarmert av Winston og hans pågangangsmot, men ikke så betatt at hun ville gi avkall på livet som rik og singel. Hun avviste Winstons frieri. Hjertebrist igjen. Han tryglet og ba - fånyttes. Selv ikke en tur til Venezia sammen gjorde susen.

I 1906 forsto Winston at slaget om Muriel var tapt.

=

Clemmie avbildet med sin gode, gamle Winston.

=

Violet Asquith var vill etter Winston, men han valgte Clemmie.

Clemmie forever

To år senere - mars 1908 - var Winston Churchill 34 år og kanskje innstilt på aldri å finne drømmedama. Men så løsnet det: Han skulle i middagsselskap hos Lady St. Helier.

Omsider kom han seg på plass og satte seg til bords, tilfeldigvis ved siden av 23 år gamle Clementine Hozier - ubemidlet og nokså ukjent i den britiske fiffen. Men hun var vakker, morsom og søt. Winston skrudde sjarmen på full styrke. Forelsket igjen.

Etter fem måneders het brevskriving, middagsinviterte han henne til Blenheim Palace, 11. august 1908. Winstons mor var til stede. Etter maten gikk de to unge en tur. De ble overrasket av regnvær og måtte søke ly i et gresk replicatempel. Her fridde Winston og fikk et rungende ja.

Noen dager senere skrev Clementine til ham: «Jeg lurer på hvordan jeg har kunnet leve i 23 år uten deg».

Rett i forkant av dette rørende øyeblikket var det tilløp til dramatikk. Winston var jo litt desperat og var kanskje litt «lettbevegelig» hva kvinner angår. Og det er jo i slike situasjoner ting skjer:

Violet Asquith (21), statsminister H. H. Asquiths datter, hadde forelsket seg dønn i Winston Churcill. Moren hennes var redd hun aldri ville finne seg en mann, ikke fordi hun ikke var pen nok, men fordi hun var for glup og hadde interesse for politikk og samfunnsliv. Dessuten var hun under gjennomsnittet interessert

i å gifte seg. Men det var før. Nå ville hun ha mann, og det skulle være Winston, for svingende.

Senere i livet skrev Violet om Winston: «Han skapte sitt eget lys - intenst, direkte og konsentrert».

Winston visste om Violets følelser da han fridde til Clementine. Violet visste ingenting om hans følelser for Clementine. Han kunne rangere og velge. Det ble Clemmie.

På sine eldre dager skrev baronesse Clementine: «Da Violet fikk vite at Winston hadde fridd, besvimte hun».

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!