=

Det ble mye fisk på de 27 dagene. Bildet er ikke fra den fangende slangemakrellen.

Til tross for god vind og godt seilvær blir etappen fra Galápagos til øygruppen Marquesas den lengste for Terje Dahl under hele det fire år lange eventyret på havet.

Som vanlig under seilasen har han fiskesnøre på slep for å holde seg med fersk fisk. En dag får han en merkelig skapning på kroken. Det er en slangemakrell på nærmere en meter og tynn som en ål.

Terje kjenner den igjen fra bilder i Kon-Tiki-boken. Han forteller at Heyerdahl og mannskapet trodde de hadde kommet over en verdenssensasjon, men innen Terje fisker opp sin, vet han at de fleste jordomseilerne opplever å få en slangemakrell eller to på kroken.

I løpet av den 32 dager lange overfarten leser han Thor Heyerdahls bok om øya «Fatu Hiva» om igjen. Fatu Hiva er en av øyene i Marquesas-arkipelaget som han nå nærmer seg og et av stedene hvor Heyerdahl prøvde å slå seg ned for å vende tilbake til naturen sammen med kona Liv i 1935.

Terje ser fram til å tråkke i sin berømte landsmanns fotspor. Han ser den samme skjønne naturen som Heyerdahl beskriver, den samme rullesteinstranden omkranset av palmer og høye basaltklipper ved innseilingen, de samme frodige åssidene.

Men selv om naturen er den samme som i Thor Heyerdahls ungdom, finner Terje at mye annet har forandret seg mellom 1935 og 1984. Det industrielle samfunnet har gjort sitt inntog.

Heyerdahls uberørte øy har innen Terje kommer fått elektrisk lys, utriggerkanoene har fått påhengsmotorer, i samfunnshuset vises filmer og på havnen ligger besøkende seilbåter tett i tett.

Etter noen dager drar Terje til dalføret hvor Heyerdahl hadde bodd, men finner ingen spor etter eventyreren bortsett fra klokkeren Tioti, en av personene omtalt i boken hans.

Klokkeren er en skrøpelig gammel krok nå, men fortsatt i live. Og Terje treffer på en tysker i en landhandel i dalføret. Tyskeren har bodd her en stund og råder en noe overrasket Terje til ikke å flagge at han er nordmann.

For her hadde ingen likt Thor Heyerdahl.

=

For anker i Bora Boras krystallklare lagune.

=

Det er viktig med sekstant og kikkert når du er på sjøen.

«Transportetappene»

Terje Dahls eventyrlige ferd starter et snaut år før han tråkker i berømte Thor Heyerdahls fotspor på Fatu Hiva. 2. juli 1983 forlater 32-åringen Rådhuskaia i Oslo i syv meter korte «Coco Loco» for å finne sitt sydhavsparadis i Stillehavet.

«Coco Loco» er da den minste norske båten som noen gang har dratt på jordomseiling. Pågangsmotet veier opp for noe av den manglende seilkunnskapen til tekstforfatteren og bordtennisfantasten.

Han prøver og feiler fra start, men takler Atlanterhavet og gjør unna de 2536 nautiske milene mellom Kanariøyene og Barbados i Det karibiske hav på 27 dager.

Hele tiden holder han stø kurs vestover mot tropeøyene i Stillehavet. Gjennom Panamakanalen deler «Coco Loco» slusene med et norsk lasteskip som manøvrerer pinlig forsiktig for at den lille seilbåten ikke skal få problemer med kjølvannet fra propellene.

Deretter åpner Stillehavet seg med uvær og vindstille om en annen, med først Galápagos og forbløffede tilskuere: deretter Marquesas-arkipelaget på horisonten. Og eventyreren oppdager at Tahiti med sin støvete, dekadente hovedstad slett ikke er det sydhavsparadiset han drømmer om.

Selskapsøyene med blant annet Bora Bora skriver han at han for «skams skyld» må se før han forlater det han kaller «jordomseilernes melkerute».

Så følger i tur og uorden Cookøyene, et skuffende Amerikansk Samoa, et Vest-Samoa hvor innbyggerne viser sin antipati for hvite, hvor unger kaster stein og tyver hjemsøker båten.

Men også Tuvalu, hvor han finner sitt sydhavsparadis, en gyllen sandstrand som buer seg mot horisonten og en skokk med unger som flokker seg rundt ham uten å kaste stein eller kalle ham drittsekk.

=

På avstand så havnen i Pago Pago idyllisk ut, skriver Terje i «Coco Loco». Men skinnet bedro. «Den moderne tid» hadde gjort sitt inntog.

Coco=

Forfatteren av «Coco Loco», Terje Dahl forskriftsmessig antrukket i lavalava, øyboerne i Stillehavets karakteristiske klesdrakt. © Fri flyt

Fra tollere til kakerlakker

Terje tar seg innimellom i å være møkka lei seilingen, alle våkenettene ute på det åpne havet for å holde styr på båten gjennom vind og uvær. Andre ganger forelsker han seg enten i enkeltindivider eller samfunn og finner det både tungt og vemodig å bryte opp når oppholdstillatelsen ender.

For toll og immigrasjonsregler slipper han heller ikke unna her ute i Stillehavet. Mer velkommen om bord ved ankomst i diverse havner enn byråkratene er de statlige fumigatorene som kommer og sprayer båtene for å hindre import av skadeinsekter.

Og Terje får stadig digre kakerlakker, biller og edderkopper med som blindpassasjerer under jordomseilingen. Det oppleves alltid som en deilig renselsesprosess hver gang han blir påtvunget en fumigator som sprayer til alle insektene ligger halvdøde på dekk og spreller med beina.

«Jeg visste jo at jeg hadde dyrene om bord, men ante ikke at jeg hadde hatt flere passasjerer enn et middels stort cruiseskip,» skriver han om en gang han kom om bord i skipet og så hva som lå på gulvteppet etter at fumigatoren hadde gjort jobben sin.

=

Før Terje seiler fra øya Kiribati, danser han solo for 700 elleville innfødte. «Folk brølte av latter,» minnes han i boken.

«Big Foot»

Siden Terje har lest Erich von Dänikens bok «Reisen til Kiribati», hvor forfatteren beskriver fotavtrykk etter kjemper hvor alle har seks tær, må han innom der. Han finner fotavtrykkene - de største halvannen meter lange - midt i skolegården til en nybygd skole.

Før den modige nordmannen seiler videre, danser han solo for 700 elleville innfødte.

«Folk brølte av latter,» minnes han i boken.

Et siste opphold på Truk i Mikronesia og Terje er på vei til sine drømmeøyer, de isolerte atollene mellom Truk og Yap. Oppholdet på Truk oppleves som et lite helvete.

Terje ankommer blakk. Pengene som for lengst skulle vært overført fra Norge, er ikke kommet. Immigrasjonsmyndighetene anser besøkende seilere som forbrytere inntil det motsatte er bevist og oppfører seg deretter.

Og da pengene endelig ankommer, feirer han på en lokal pub og blir overfalt av en guttegjeng utenfor puben da han skal tilbake til båten etter stengetid.

=

Terje ved Nan Madols ruvende murer. Kan de være bygd av desertører fra Alexander den stores flåte?

=

Sydhavsparadis

Så ankommer han sydhavsparadiset Puluwat, en atoll med cirka 600 innbyggere, jevnt fordelt på to landsbyer, en katolsk, en protestant. Forskjellen er høyst synlig, skriver Terje i boken. Kvinnene og jentene i den katolske landsbyen går i et lendeklede kjent som lavalava og toppløs overkropp, mens de protestantiske jentene er dekket til med lange kjoler.

Han må innimellom klype seg i armen når han er på vei inn til atollen etter en dag på fiske med de lokale mannfolkene: Sitter jeg virkelig i en kano uthult av en trestamme på vei tilbake til en sydhavsatoll hvor gutta går i lende-klede og jentene toppløse? spør han seg.

Etter en fantastisk måned på drømmeatollen Puluwat, seiler Terje derfra også. På øya Ifalik blir han regelrett frosset ut, blant øyer og atoller i Papua Ny-Guinea opplever han fire eventyrlige uker på Hermitøyene, før han blir nektet visum til Papua Ny-Guinea.

Han får syv dager til å pelle seg vekk,men opplever før han kommer seg av gårde at ubudne gjester tar seg om bord i «Coco Loco» og rundstjeler ham.

Borte for godt er radiopeiler, gitar, stereo, kikkert og mye annet nyttig løsøre. På havnen i Honiara,hovedstaden på Salomonøyene, braser et stort skip inn i «Coco Loco», som ligger for anker.

Den lille seilbåten som har kommet så langt, blir klemt mellom skipet og bryggen. «Coco Loco» blir aldri sjødyktig igjen. Etter fire år som seilende fant er et kapittel i Terje Dahls liv brått avsluttet.

Coco loco=

Her er noen av de lokale Terje ble kjent med under sin fantastiske sydhavsseiling. © fri flyt

Retur

Skipperen uten skute flyr hjem til norsk snø og slaps, skriver boken «Coco Loco», men returnerer til sydhavsparadiset sitt så snart manus er ferdig skrevet.

Denne gangen møter han den polynesiske høvdingdatteren Emma Toematagi, gifter seg og bosetter seg på den paddeflate, isolerte koralløya Nukulaelae i hennes hjemland Tuvalu.

Her blir datteren Sonia født, her fisker nordmannen hai, fanger kokosnøttkrabber og lever et liv uten aviser og biler. Men med klimaforandringene stiger vannstanden og orkaner kommer til et område som ikke skal ha dem.

Etter tre orkaner på rad ved juletider og påfølgende bølger som nesten skyller dem på havet, bryter familien Dahl i 1995 opp og flytter til Oslo. Her blir de kalt «verdens første klimaflyktninger ». Under tiden i Oslo kommer også sønnen Olav til verden.

Men det blir for mye vinter for klimaflyktningene i Norge. Familien bosetter seg derfor i Australia.

=

Terje har funnet kjærligheten på koralløya Nukulaelae i Emmas hjemland Tuvalu, hvor de bosatte seg og stiftet familie.

FAKTABOKS:

Terje Dahl (født 12. oktober 1949 i Oslo) er en norsk eventyrer, forfatter og redaktør. Terje var i mange år tekstforfatter i reklamebransjen og leder/trener innen bordtennissporten. I 1983 var han 32 år gammel og lei asfaltjungel og jobb som tekstforfatter og bestemte seg for å kvitte seg med alt og dra på jordomseiling.

Terje Dahl (født 12. oktober 1949 i Oslo) er en norsk eventyrer, forfatter og redaktør.

To år tidligere hadde han vært til Mikronesia med fly - og fått tenning. Han kjøpte seg en 1976-modell Maxi 68, som er en fabrikkbygget glassfiber seilbåt, på cirka syv meter.

Båten var utstyrt med en 6-hesters Yamaha motor, 30 watts solcellepanel til elektrisk strøm, to plastsekstanter til navigering, radiopeiler, kompass. Båten fikk navnet «Coco Loco» som er navnet på en drink i Karibia.

Men siden familien og vennene syntes han var sprø som ga avkall på alt, så han symbolikken i et navn som på norsk ble «Klin Kokos». 2. juli 1983 seilte han alene av gårde i retning Stillehavet, besøkte lite kjente øyer, inntil båten etter mer enn fire år ble ødelagt ved Salomonøyene.

Etter et besøk i Norge returnerte han til Sydhavet. Han giftet seg og slo seg ned på atollen Nukulaelae på Tuvalu, der han bodde fram til 1995, da orkaner tvang dem til å flytte til Norge.

Terje engasjerte seg etter dette i kampen mot klimaendringene, og redigerer i dag sin egen internettavis, KlimaNytt.

Han er også eier og redaktør av internettmagasinet «Sydhav». Terje Dahl har skrevet flere bøker - og også flere artikler om sine sydhavseventyr for Vi Menn - samt andre bøker, artikler og noveller. I 2000 lanserte han nettstedet www.sydhav.no, et internettmagasin med kart, bilder, artikler og musikk.

I dag

Der bor familien Dahl fremdeles. Sonia er blitt 23 og har nettopp gjort besteforeldre av Terje og Emma. Mannen hennes er i likhet med mamma Emma fra Tuvalu. De nybakte foreldrene bor også i Australia.

Sønnen Olav er blitt 15, spiller bordtennis og har representert Norge i sin aldersklasse i Global Circuit juniorkonkurranse i New Zealand. Pappa Terje er trener.

I tillegg driver Terje nettstedet Sydhav.no selv om - som han sier - annonseinntektene gjerne kunne vært bedre. Nettstedet KlimaNytt driver han i tillegg frivillig og vederlagsfritt fordi han føler et ansvar for å informere folk i Norge om hvor alvorlig den menneskeskapte, globale oppvarmingen er.

Det var Thor Heyerdahl som tente miljøverngnisten i ham.

- Han så klimaendringer overalt hvor han dro - og han reiste verden rundt nonstop til han døde, avslutter miljøvernforkjemperen og eventyreren Terje Dahl.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!