Salvador Brasil=

Salvador er de store kontrasters by, både når det gjelder farger og de store forskjellene på fattig og rik. © Bjørn Moholdt

Salvador Brasil=

Selv de minste barna følger rytmen med imponerende presisjon. © Bjørn Moholdt

Lyden av trommer dundrer mellom husveggene. Jeg følger den oppover brosteinen, inn i labyrinten av de gamle kolonihusene i Pelourinho, dypt inne i Salvadors historiske sentrum.

Nymalte bygninger i skinnende gult og rødt står vegg i vegg med falleferdige, falmede husfasader, som et bilde på Brasils enorme kontraster.

Vi er i hjertet av Brasils mest multikulturelle by, og når gaten vider seg ut i et avlangt torg, er trommelyden redusert til en rumling i det fjerne. Som et tordenvær på vei bort. Det er hett, og luften så tett av fukt at du nesten kan bade i den.

På torget står en gruppe unge menn kledd i hvitt, avventende og spente.De søker blikkontakt med turistene som siger inn over plassen, som er omkranset av en kirke, restauranter, kafeer, iskremsjapper og flere gallerier.

En enslig tromme gjør et forsøk på å få folk til å stoppe opp, men de fleste trekker inn i skyggene bortenfor, unna den stekende solen. På trygg avstand fra gjengen av veltrente, unge menn, som tøyer forsiktig ut i skyggen av et stort tre.

Plutselig, som på signal, er to menn i «kamp» med hverandre. I flytende, koreograferte bevegelser jager de hverandre inne i sirkelen av mennesker som plutselig har samlet seg rundt de to.

Et raskt utfall tas imot med en unnamanøver så kjapp og samtidig så grasiøs og innstudert at det går et gisp gjennom tilskuerne. Jeg blir stående som fjetret.

Trommene kaller

Capoeira kombinerer ballettens klassiske bevegelser med kampsportens mer improviserte utfall. Den tar opp i seg både det brutale og grasiøse, som et bilde på det flerkulturelle Brasil, i spennet mellom bunnløs fattigdom og uvirkelig overflod.

Dansingen på torget tiltar. Nye utøvere supplerer de som startet oppvisningen, sparkene blir høyere og dristigere, og akkompagnementet heftigere for hver nye utøver.

Det ligger i capoeiraens natur å utfordre, ikke ydmyke, men snarere anerkjenne styrke, hurtighet og eleganse i den enkeltes utførelse, inntil «taperen» resignerer og trekker inn i sirkelen.

Publikum spiller med, klapper og hisser opp utøverne, som lar seg friste til å satse enda dristigere. Svetten siler i den stekende solen, muskelspillet og utholdenheten imponerer, inntil kreftene tar slutt og dansen slakker ut og rytmen blir til en svak risling over trommeskinnet.

Da hører jeg trommingen fra det fjerne igjen, den samme som tidligere, og jeg følger lyden nedover smugene fra der jeg kom tidligere, til jeg befinner meg nederst i en av sidegatene.

Der står et knippe barn og hamrer løs som om det gjaldt livet, mens en myndig dirigent - om enn noe åndsfraværende - vifter takten. Rytmesansen er upåklagelig.

Selv den yngste av dem - knapt større enn trommen han slår på - følger rytmen med imponerende presisjon, inntil dirigenten markerer stopp.

- La oss ta det forfra igjen, det begynner å bli bra, tror jeg hun synger ut, for barna smiler bredt og gjør seg klare igjen. Karnevalet er bare noen uker unna, og da skal disse små skinne.

Salvador Brasil=

Salvadors gamleby Pelourinho er på UNESCOs verdensarvliste og rustes nå opp for betydelige summer. © Bjørn Moholdt

Salvador Brasil=

Salvador Brasil © Bjørn Moholdt

Falmet skjønnhet

Mer enn 90 prosent av befolkningen i Bahia, delstaten der Salvador ligger og som på kartet ligner en tykk pekefinger mot øst, har aner fra Afrika. I denne tropiske Edens hage kom de som slaver, og levde fram til slutten av 1800-tallet på sine eieres nåde.

Men i tillegg til sin arbeidskraft tok afrikanerne med seg sin kultur, som de gradvis blandet inn i det samfunnet som møtte dem. Den gjensidige påvirkningen er i dag en helt sentral del av delstatens kultur.

Den store attraksjonen, så å si. Religion og slaveri er fremdeles uløselig knyttet sammen. Førstnevnte dyrkes minst like intenst som da slaveriet var hverdag, sistnevnte er mest et minne uttrykt i ulike sammenhenger.

Ingen steder feires karnevalet så intenst som her. I Rio de Janeiro er det kanskje mer spektakulært, men i Salvador langt morsommere. Der Rio føles mer som et gigantisk fesjå myntet på besøkende, har Salvador beholdt det opprinnelige ved karnevalet, en feiring før fasten i skjæringspunktet mellom katolsk askese, afrikansk livsglede og hedensk avgudsdyrkelse.

- Vi er et blandingsfolk, og stolt av det, som guiden min David forklarer etterpå.

Han blir ekstra rak i ryggen når han forteller om den unike kulturen som har oppstått i denne mest fargerike delen av Brasil.

- Alle er vi på sett og vis innflyttere. Ingen føler seg bedre enn andre på grunn av hudfarge eller opphav,hevder han med stor kraft.

En sannhet med store modifikasjoner, for det er få samfunn hvor forskjellen mellom fattig og rik er så stor som i Brasil. Og skillet går gjerne nettopp på hudfarge og herkomst.

«Gamlebyen» i Pelourinho er således et spennende sted å begynne om du skal bli kjent med Salvadors unike kultur. Siden bydelen havnet på UNESCOs verdensarvliste, har Pelourinho opplevd en voldsom renessanse.

Mange av husene er pusset opp, nye kafeer, butikker og restauranter har åpnet i kjølvannet av turismens inntog, uten at det så langt ser ut til å ha påvirket bydelens opprinnelige sjarm.

Salvador Brasil=

Salvador Brasil © Bjørn Moholdt

Salvador Brasil=

På hvert gatehjørnet er det plass til trommer,rytmer og dans. © Bjørn Moholdt

Samba i kjøpesenteret

Det er mer enn 300 kirker i Salvador, «en for hver dag». Parallelt er den tidligere forbudte folkereligionen candomblé utbredt. Candomblé er som en latinamerikansk versjon av voodoo, importert fra Afrika, men tilpasset Brasils katolske kultur.

For å kunne praktisere candomblé ble utøvelsen av den knyttet opp mot mange av katolisismens ritualer og høytider, ikke ulikt hvordan kristendommen ble innført i Norge.

Slik ble candomblé snikinnført i landet, og bidro samtidig til at slavene beholdt mye av sin opprinnelige kultur. Den sterke afrikanske påvirkningen på Salvador har gitt den merkelapper som «Roma Negra» («Svarte Roma»), og «den mest afrikanske byen utenfor Afrika».

- Uten candomblé hadde Brasil vært et kulturelt langt fattigere land, hevder David, når vi senere på dagen beveger oss mot havet forbi det gamle slavemarkedet.

Den karakteristiske Lacerdaheisen frakter oss ned fra høyden der Pelourinho ligger, ned til stranda og Mercado Modelo - Brasils største marked for kunsthåndverk.

Her skuer vi ut over havet sør- og vestover, innover landets største naturlige havn, som var sentral i den omfattende og grusomme slavehandelen. Slaveriet ble offisielt opphevet mot slutten av 1800-tallet, men noen hevder det i deler av det enorme landet aldri tok slutt.

Salvador Brasil=

Høye spark og grasiøse bevegelser er viktige elementer i capoeira. © Bjørn Moholdt

Som i rus

På veien til flyplassen noen dager senere tar guiden oss med på en liten avstikker, til et enkelt bygningskompleks i utkanten av byen. I helgene gjøres det noe rufsete, lille kjøpesenteret om til et festlokale.

Et sambaorkester fyrer opp under den løsslupne stemningen, som når nye høyder når den kvinnelige vokalisten jamrer seg hes over hjertespreng og brusten kjærlighet. Gammel som ung kaster seg inn i dansen, lukker øynene og lar seg rive med i sambaen.

For en stakket stund har festdeltagerne satt hverdagen på vent, og vi kan ikke annet enn å danse med. Som i rus svinger vi oss inn i kvelden, og glemmer at vi skal av gårde, bort fra denne livsgleden som menneskene her bærer utenpå som tykke skjold.

I Salvador - som ellers i Brasil - er utfordringene fremdeles mange, men ingen kan som innbyggerne her la problemene fare for en stakket stund og hengi seg. En tur på kjøpesenteret kan faktisk være alt som skal til.

Salvador Brasil=

Her er et oversiktsbilde av byen © Bjørn Moholdt

Les hele saken
Les alt om:

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!