Jeg har vært sammen med fiskere og skøyteskippere fra Nord-Norge mange ganger. Det er umulig for meg å finne likhetstrekk med disse tre. De minner om krigsfanger slik vi kjenner dem fra okkupasjonstiden her hjemme.

Slik beskriver Aftenpostens journalist sitt møte med de tre mennene fra Senja, som endelig har vendt hjem fra arbeidsleir i Sibir.

Det er blitt juni 1946. Det er over tre år siden mannskapet på sju fra skøyta «Skreien» ble bortført på fiskegrunnen utenfor Senja. Over tre år siden skipper Jens Karlsen har sett kona og barna.

De tre mennene sier ikke stort, men Aftenpostens mann er iherdig.

Litt etter litt kommer historien fram. Om livet i sovjetisk fangenskap. Sykdom og sult og død. Om de tre karene fra «Skreien» som ikke kommer hjem sammen med dem.

De tre som døde i Stalins leire og ikke får se Gryllefjord igjen.

- Det har vært en lang og tung tid, sier skipperen.

Det begynte med et uforståelig overfall.

Les også:

Nytt utstyr til norske soldater

Roald Amundsens polarskute "Maud" skal hjem

=

Et bilde av «Skreien», angivelig tatt fra ubåten etter at mannskapet ble bortført. I loggboka til ubåtkaptein Lunin ble fartøyene omtalt som «motorbåter under fascistisk flagg», altså fisking i tysk tjeneste.

De vergesløse

Svensgrunnen er en av de beste fiskeplassene i Troms. 12. april 1943 lå et tjuetalls skøyter og dro liner, spredt utover det store fiskefeltet. Inn i dette området kom den sovjetiske ubåten K-21. Ettersom Norge og Sovjet hadde samme fiende, burde den vært vennlig-sinnet. Og fredelige fiskere burde vært helt uten interesse.

Burde. Men ubåtkaptein Nikolaj Lunin hadde, av grunner som fortsatt er en gåte den dag i dag, onde hensikter.

Lengst øst i fiskeflåten lå «Havegga» og «Baren». Det var disse som først oppdaget ubåten. Og at den skjøt på dem.

Først trodde fiskerne at det var varselskudd, og var raske med å heise det norske flagget. Men ubåten fortsatte å skyte. «Havegga» ble truffet av flere granater fra kanonen. Da skuta forsøkte å komme seg unna, fulgte ubåten bare etter og skjøt med maskingevær. Tre mann ble drept, tre såret, deriblant skipper Alfred Alver, som var truffet i ansiktet.

Ubåten kom helt opp på siden av «Havegga».

- Dere får holde opp med denne skytinga, så vi i det minste får gå i land med dauinga, skriker den blodige og fortvilte Alver - og utrolig nok: Ubåten forsvinner. Den sender av gårde en granat mot «Baren», uten å treffe.

Skøytene lengre unna har ikke fått med seg dramatikken. I den grove sjøen har de fullt opp med fisket. Mannskapet på «Øistein» er de neste som oppdager «stålkolossen som kom sigende, med flere menn i tårnet».

Ubåten legger seg til 100 meter unna. Karene på «Øistein» er usikre. Hva er det de vil? Noen holder opp fisk. Så begynner kanontårnet å svinge.

=

Siste offer

Skuddene fra kloss hold tok livet av fem av fiskerne på «Øistein», før ubåten fortsatte sin tilfeldige jakt på sivile.

Nå lå «Skreien» nærmest.

- Ubåten dukket opp av intet og praiet oss. Det sto folk og pekte på oss med våpen og gjorde bevegelser, så vi skjønte at de ville ha oss om bord. Vi ble ført nedenunder, alle sju. Snart hørte vi to kanonskudd, og jeg gikk ut fra at «Skreien» var senket. Det var den andre «Skreien», og var bare ett år gammel. Den første ble senket på havna i Narvik i 1940, fortalte skipper Jens Karlsen i intervjuet med Aftenposten noen år senere.

Men skuddene de hørte, var senkingen av skuta «Frøy», som ble det siste offeret for ugjerningene på Svensgrunnen. Angrepet kostet to av mennene på «Frøy» livet. Resten ble berget av mannskapet på «Gyda», som heltemodig kom til unnsetning like før «Frøy» sank i havet.

Fangen i sjøen

Utover kvelden 12. april begynte omfanget av tragedien å bli kjent. Da kom skøytene inn til Gryllefjord, nærmeste havn og hjemstedet til mange av fiskerne. De omkomne - ektemenn, sønner og fedre - ble lagt under hvite laken på kaia. I fortvilelsen og sorgen var spørsmålene mange.

Hvem var det som skjøt? Hvorfor? Ville de stanse fisket?

At det var en sovjetisk ubåt, kom for dagen da det ble kjent at «Baren» hadde plukket opp en marinegast som hadde falt i sjøen under angrepet. (Gutten, som het Alex Labytin, havnet i tysk fangenskap, men overlevde krigen).

Også spørsmålet om hvor det var blitt av «Skreien», ble besvart. Skøyta ble funnet forlatt og drivende noen dager senere.

Men ingen kunne svare på et svært nærliggende spørsmål. Hva i all verden skulle den sovjetiske krigsmakten med sju vanlige fiskere fra Senja?

=

I loggboka hevder ubåtkaptein Nikolaj Lunin (bildet) på K-21 at det ble skutt mot fiskebåtene etter at besetningene var gitt anledning til å gå i lettbåtene. Ingen av fiskerne oppfattet noen ordre om å forlate fartøyene. Lunin hadde heltestatus i hjemlandet og avsluttet karrieren som admiral i 1962.

=

Idyllen brutt

- Den viktigste grunnen til at sivile nordmenn ble kidnappet, var trolig behovet for informasjon og lokalkunnskap om tyske stillinger og bevegelser, forklarer Ane Ringheim Eriksen, forfatter av boka «Stalins norske fanger».

Den første perioden i fangenskap handlet derfor stort sett alltid om avhør, avhør og atter avhør. De sivile nordmennene som ble bortført, opplevde dessuten stadig mer pågående oppfordringer om å gå inn i sovjetisk tjeneste.

Slik gikk det også med skipper Jens Karlsen og mannskapet på «Skreien», som etter fem dagers ferd i ubåten ble satt i land i Murmansk. Yngstemann, den 17-årige kokken, ga etter for presset og tok opplæring i radiotelegrafi. Han skulle bli den første som vendte hjem til Norge etter krigen.

De seks andre hadde det ganske godt i ett års tid. De bodde på en avsidesliggende gård. En løytnant og en vaktsoldat passet på. Nordmennene ble innimellom brukt som mannskap på ferja mellom marinebasen Poljarnoje og Murmansk. Ellers levde de litt som de ville.

Men 4. april 1944 ble de satt på toget. Retning østover. Fiskerne fra Senja ble brått behandlet på lik linje med krigsfanger fra Tyskland. Første stopp var en leir et sted mellom Leningrad og Moskva. Seks uker senere gikk ferden videre, dypt inn i dagens Kasakhstan, til Karaganda i Vest-Sibir, til leir nr. 99 i det beryktede sovjetiske systemet. (GULag for fiender av staten, GUPVI for krigsfanger og sivile internerte, som nordmennene)

Men da var de seks blitt til fire. Olaf Olsen, gift firebarnsfar, og Sigurd Andreassen, ble igjen på lasarettet. Ifølge registreringskortene som i dag er tilgjengelige i russiske arkiv, døde begge noen måneder senere i leiren i Tsjerepovets. Olsen av dysenteri, Andreassen av dystrofi - avmagring.

=

FAKSIMILE: SENJENS BLAD.

=

Et brev fra Jens Karlsen, gjengitt i boka «Ukjent ubåt», (Aschehoug, 1968)

Brød og kålsuppe

I leiren i Karaganda handlet alt om overlevelse.

- Maten var dårlig. Brød og kålsuppe. Vi var slappe og utsultede. Brakkene hadde leirvegger og jordgolv og en ovn i ene enden. Første sommeren var det 58 varmegrader på det verste. Om vinteren kunne det være 50 minus. Vi ble syke nesten alle sammen. Selv lå jeg vel ti måneder på sykehuset, fortalte Jens Karlsen til Aftenposten.

«Brødet er mørkt og surt, og så vått at man klaske det i veggen så det henger fast som våt leire», heter det

i en annen beskrivelse.

Hver måned ble fangene fremstilt for en kommisjon som delte dem i fem kategorier - fra de sterkeste til de uføre. De svakeste fikk minst arbeid, men også minst mat.

I desember 1945 mistet fiskerne enda en kamerat. Fridtjof Brox, som var plukket ut til å være med på vinterfiske på en innsjø, pådro seg lungebetennelse og døde.

=

Allerede på 1920-tallet vokste tvangsarbeids-leirene fram i stort antall i Sovjet.

Den lange reisen hjem

Da hadde krigen vært slutt i et halvt år, og Norge hadde begynt gynt å presse på for å få sine fanger - spesielt de sivile - tilbake. Like før jul samme år fikk skipper Karlsen vite at det forelå planer om å sende de tre gjenværende «Skreien»-karene hjem. Reisen ble utsatt i fire lange måneder, men i april 1946 kunne trioen endelig gå ut av den innhegnede forlegningen i Karaganda. Det ble først et opphold i en samleleir ved Leningrad. Så tog gjennom Finland, båt til Stockholm og tog igjen gjennom Sverige.

Og så kom de til Norge, der Aftenpostens mann møtte dem i Oslo.

- Trøyen er en tysk leirjakke, buksen av noe grått, sekkeaktig stoff, skoene vonde. Jeg føler meg hensatt til en ond og hård tid, beskrev reporteren.

- Bare tanken om en gang å få komme hjem, holdt livsmotet vårt oppe. Først da jeg kom til Finland, skjønte jeg at jeg ville få se Gryllefjord igjen, fortalte Jens Karlsen.

Den siste etappen hjem til Senja er beskrevet av Paul Einar Vatne i boka «Ukjent ubåt».

«Skøyta stoppet i Sifjord og satte i land Jens Andreassen. De to andre ble med til Gryllefjord. Etter over tre års fravær var de hjemme. Folk hadde møtt mannjevnt opp for å ta imot dem. Musikkorpset spilte til velkomst. Da skøyta klappet til kaia, la Magnus Torgersen en hånd på rekka og svingte seg over som om han bare skulle vært en snartur i Harstad. Det ble ikke sagt mye. De to hjemvendte var tause og beveget, og ville lite snakke om sitt opphold i Sovjetunionen. De andre forsto og lot dem være i fred.»

Ingen av de tre hjemvendte skulle bli gamle. Sibir hadde krevd for mye. Tappet kroppene for krefter. Skipper Jens Karlsen døde sist av dem, i 1955.

Kilder: Angrepet på Svensgrunnen er blant annet skildret av Ivar Enoksen i «Ytterst i vest, bygdebok for Berg og Torsken», i boka «Ukjent ubåt» av Paul Einar Vatne (Aschehoug, 1968) og en artikkelserie av nå pensjonert kommandørkaptein Marcus E. Osen i Troms Folkeblad i 1996.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!