Det anerkjente tyske nyhetsmagasinet Stern sendte 22. april 1983 ut en pressemelding om at bladet satt på den viktigste historiske begivenheten på flere tiår: Adolf Hitlers ukjente dagbøker for perioden 1932-45.

Mediehus i hele verden sto i kø for å kjøpe rettighetene. Journalister, historikere og folk med spesiell interesse for 2. verdenskrig ventet i spenning på hva dagbøkene kunne avsløre om Føreren. Men også skeptikere kom på banen og mente dagbøkene ikke kunne være ekte fordi Hitler ikke førte dagbok.

Som vi i dag vet, fikk skeptikerne rett. Snaut to uker etter den første pressemeldingen sendte tyske etterforskere ved Bundesarkivet ut en pressemelding hvor de fordømte dagbøkene som grov forfalskning.

Nyheten om falskneriet ble like sensasjonell som oppdagelsen. Karrierer ble knust og folk havnet i fengsel. Alle redaktørene og forlagssjefene som hadde noe med saken å gjøre, fikk sparken.

De falske dagbøkene har i tillegg gått inn i historien som ett av tidenes dyreste bedragerier. Man antar fiaskoen kostet magasinet Stern rundt 50 millioner 1983-kroner.

Her følger historien slik den forløp.

Les også:

Nytt utstyr til norske soldater

Roald Amundsens polarskute "Maud" skal hjem

=

En auksjonarius i Berlin viser fram et eksemplar av Hitlers falske dagbok som ble solgt for 6500 euro under en auksjon i 2004.

Oppdagelsen

Stern-journalist Gerd Heidemann (67) ble hovedpersonen i skandalen. Veteranreporteren - som hadde jobbet for Stern siden 1955 - ble av kollegene sett på som ivrig og entusiastisk, men noe godtroende.

Det som var vanskeligst å svelge for mange rundt ham, var hans fascinasjon for nazismen og hans samlemani når det gjaldt nazieffekter. Kronjuvelen i samlingen hans var båten Carin II som hadde tilhørt Hermann Göring.

Heidemann kjøpte den i 1973. Etter syv år hadde han ikke lenger råd til å beholde båten og prøvde å finne en kjøper. Det var under denne prosessen at han snublet over Hitlers falske dagbøker.

I januar 1980 oppsøkte han nemlig Fritz Steifel i Stuttgart. Han var styrtrik og en like lidenskapelig samler av nazieffekter som Stern-reporteren. Heidemann håpet å få solgt Görings gamle båt til ham. Steifel var ikke interessert i båten, men viste ham isteden Hitlers dagbok for perioden januar til juni, 1935.

Heidemann holdt på å falle av stolen. Verken han eller noen andre trodde at Hitler hadde ført dagbok. Steifel fortalte at dagboken var blitt funnet av en østtysk offiser blant vrakrestene etter et fly som styrtet i slutten av krigen.

Steifel fortalte videre at dagboken var blitt smuglet over grensen til Stuttgart i Vest-Tyskland, hvor offiserens bror drev et antik-variat. Og at det fantes 26 lignende dagbøker som alle dekket seks måneder av Førerens liv.

Heidemann var hektet. Som journalist visste han at oppdagelsen av Hitlers dagbøker ville bli århundrets skup. Han presset på for å få navnet på broren, men Steifel trodde på dette tidspunktet også at dagbøkene var ekte og torde ikke avsløre identiteten hans. Han var redd noe ville tilstøte antikvitetshandleren.

Heidemann hastet tilbake til redaksjonen sin og fortalte om oppdagelsen. Men der ble han til sin store skuffelse møtt med uinteresserte skuldertrekk. Redaktøren beordret ham til å glemme hele greia. Bare en kollega fattet interesse, Tomas Walde. Han var avdelings-leder i researchavdelingen.

Sammen bestemte de to seg for å lokke fram den mystiske antikvitetshandleren med et tilbud han ikke kunne avslå. Heidemann plantet et rykte i nazisamlermiljøet om at Stern var villig til å betale to millioner tyske mark for dagbøkene, rundt fem millioner kroner, og samtidig garantere full anonymitet til eieren.

=

Konrad Kujau lo hele veien til banken inntil han oppdaget at journalisten, som fungerte som mellommann, beholdt mesteparten av pengene selv.

Svindelen

Antikvitetshandleren i Stuttgart var den småkriminelle Konrad Kujau. Hans spesialitet var ikke overraskende forfalskninger. På 1970-tallet tjente han gode penger på å selge falske nazieffekter til samlere av typen Heidemann.

Kujau hadde ikke særlig tro på at falske dagbøker ville slå så veldig an, men prøvde seg på én og opplevde at Steifel nærmest rev den ut av hendene hans. To år senere dukket så det svimlende tilbudet fra Stern opp. Kujau var forbløffet, men svarte straks at han var kjempeinteressert.

Svindleren stilte tre krav: Absolutt anonymitet, at han bare skulle forhandle med Heidemann og at han måtte få romslig med tid. Det med tid bortforklarte han med at hver og en av dagbøkene måtte smugles over grensen fra Øst-Tyskland. Sannheten var selvsagt at han trengte tid til å skrive dem.

Til bakgrunnsmateriale brukte han boken «Hitlers taler og erklæringer» av historikeren Max Domarus. Han skrev for hånd og brukte en gammel skrifttype få kunne tolke og dynket deretter sidene med te, for at de skulle se gamle og frynsete ut.

Siden Walde og Heidemann verken hadde den nødvendige pengesummen eller redaksjonsledelsens støtte, gikk de til forlagssjefene og fortalte historien. De gikk også på limpinnen.

De neste par årene fraktet Heidemann kofferter fulle av cash til Kujau og fikk nyskrevne dagbøker med seg tilbake. Da svindleren så hvor lettlurt Stern var, fortalte han at flere dagbøker var blitt oppdaget og at de ville koste enda mer. Stern punget ut.

Journalisten bak tidenes skup ville også ha sin del av kaka. Han overtalte Stern til å gi ham en lukrativ kontrakt for å ha skaffet Hitlers dagbøker til magasinet. Som nyrik gikk han berserk, dro på luksuriøse cruiseferier, kjøpte seg nye biler, leiligheter og en haug med nazieffekter. De fleste falske. Han lot seg lure også her.

Heidemann prøvde til og med å kjøpe barndomshjemmet til Hitler i Østerrike. Pengebruken gjorde noen av kollegene mistenksomme, men ledelsen ville ikke høre et vondt ord om stjernereporteren sin.

=

Hans Booms, sjefen for daværende Vest-Tysklands statsarkiver, annonserer for hele verden at Hitlers dagbøker er falske fra ende til annen.

Stern holdt ekspertene unna

Innen våren 1983 hadde Stern til sammen brukt bortimot 50 millioner kroner på prosjektet. Av frykt for lekkasjer om innholdet i dagbøkene lot Stern ingen eksperter, som kunne ha avslørt svindelen, få se dem.

Da det nærmet seg tid for å sette sensasjonen på trykk, gikk Sterns advokater i forhandlinger med utenlandske medier for å selge syndikasjonsrettigheter.

Interessen var enorm. Rupert Murdoch la alene en million dollar på bordet for å få være med.

25. april, tre dager etter den triumferende pressemeldingen om dagbøkene, kom Stern ut med et 48 siders bilag med dagbøkene. Det var den største satsingen i ukebladets historie. Newsweek fulgte opp med en 13 siders reportasje om sensasjonen, like prestisjetunge New York Times hadde forsidesak på dagbøkene fire dager i strekk.

Men så begynte alt å gå skeis. På utgiverdagen holdt Stern nok en pressekonferanse, for å hylle seg selv, og for å bli hyllet. Det motsatte skjedde. Istedenfor å gratulere Stern med tidenes skup, viste det seg at det fremmøtte pressekorpset var svært skeptisk til dagbøkenes ekthet.

For å feie all tvil til side lot Stern derfor eksperter ved Bundesarkivet studere noen av originalene.

Dommen derfra var nedslående. Ekspertene konkluderte med at dagbøkene var keitete, nesten amatørmessige forfalskninger og at historikeren Domarus var kilden til alt materialet.

Avsløringen om at Hitlers dagbøker var falske ble en like stor verdensnyhet som at de fantes. Heidemann sto fram med historien sin og sa han hadde handlet i god tro. Svindleren Kujau flyktet med millionene sine til Australia.

Men da han leste i pressen at Stern hadde betalt minst 25 millioner kroner for dagbøkene, ble han rasende og meldte seg for politiet, for å hevne seg på Heidemann.

Reporteren hadde nemlig bare betalt ham fem millioner og beholdt resten selv.

26. mai - en måned etter at dagbøkene sto på trykk i Stern - tilsto Kujau. For å bevise at han snakket sant ga han eksempler på sin håndskrift i vitners nærvær. Han påsto også at Heidemann hele tiden visste at dagbøkene var

falske.

I august 1984 sto rettssaken mot de to uvennene Gerd Heidemann og Konrad Kaju. Begge ble funnet skyldig i svindel, og dømt til fire års fengsel.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!