Jockeyene pisker løs på hestene og låser lårene fast for ikke å bli kastet ut av sadelen. De muskuløse dyrene jager gjennom svingen, dampende med vrengte øyne, drevet til det ytterste av det de kan makte.

Rundt banen er det pakket med tilskuere. Stemningen er elektrisk. Her er det hest som gjelder, og ingenting annet.

Det ser profesjonelt ut, som et Grand National i miniatyr. Men omgivelsene er egnet til å forbløffe.

Veddeløpsbanen, rasehestene og de fargerike jockeyene befinner seg midt i et karrig ørkenlandskap. Vi er i den lille landsbyen Billy Goni, midt ute på landsbygda i Tsjad.

Husene er små og enkle, tilskuerne kledd i bøndenes og landarbeiderens tradisjonelle hvite gevanter. Her har Grand Prix-sirkuset nådd den lille landsbyen Billy Goni. Alt bærer preg av nøktern enkelhet - så nær som den prangende galoppbanen. Den bryter mønsteret. Så er den også en del av en nasjonal handlingsplan.

© Frederic NOY /Cosmos/INA

Hesteelskere

Tsjad er et land der hest tradisjonelt betyr mye og opptar mange. 15 prosent av landets befolkning på 11 millioner er daglig i kontakt med en hest. Den brukes i landbruket, skogbruket og i industrien. Men fremfor alt er landets innbyggere preget av en genuin kjærlighet til dette dyret.

Mer enn et middel til forflytning eller arbeid er hesten et symbol på lykke, og derfor til stede ved alle seremonier, bortsett fra begravelser.

Hesten er som et familiemedlem, og dens fremganger oppleves på lik linje med barnas eksamenspapirer. Derfor har den økonomiske, politiske og diplomatiske eliten inne i hovedstaden N'Djamena bestemt seg for å bringe galoppsporten ut til folket.

Det er etablert et årlig mesterskap, bestående av 25 Grand Prix-ritt, som starter i desember og slutter i juni. Dette arrangeres over store deler av landet hver søndag. Det er dagen da folk har fri og kan ta del i folkefesten.

Det er investert betydelige summer. Det er opprettet galoppforbund og jockeyforbund, finansiert staller og ikke minst baner. Restaurering av eksisterende baner og bygging av nye.

I de store byene, men fremfor alt ute i provinsen. Som i Billy Goni. Hele landet skal ta del i dette. Galoppsirkuset reiser rundt, fra region til region, for å bidra til å skape en følelse av deltagelse og fellesskap.

Den nasjonale fellesskapsfølelsen er viktig i et land som siden uavhengigheten i 1960 har vært preget av stammemotsetninger og borgerkrig.

Hippodrome de N'Djamena, Grand Prix de la B.E.A.C. (Banque des Etats de l'Afrique Centrale). Dernière ligne droite du Gargash, la dernière course de toute réunion, réservée aux chevaux les plus côtés et récompensés. De gauche à droite : Celltell Tchad (un opérateur téléphonique) monté par Hissein Tahir, Annabella monté par Moussa Idriss, Amon-Raa monté par Adoum Idriss, Soimex monté par Mahamat Tahir 2, Casino monté par Ali Idriss. Dans ce final, trois frères Idriss s'opposent. Les Idriss, famille de jockeys, depuis trois générations ont 5 garçons engagés dans des écuries différentes : Adoum, Moussa, Ali, Djibrim et Mahamat. L'association des jockeys compte une vingtaine de licenciés. En plus de la prise en charge des frais de logement et de nourriture par leur patron, les jockeys touchent un salaire mensuel oscillant entre 100 000 à 150 000 CFA (150 à 225 Euros), dans un pays où selon la Banque Mondiale, 55% de la population vit sous le seuil de pauvreté. Une carrière dure en moyenne de 11 à 12 ans. Le jeune retraité compte alors sur ses seules économies et le bon usage qu'il en a fait durant ses années de courses. En cas de victoire, la prime est partagée entre le lad et le jockey. Une partie peut néanmoins servir à acheter du mil pour nourrir le cheval. Le propriétaire du cheval ne gagne rien si ce n'est l'estime de ses pairs. Il débourse mensuellement de 150 000 à 250 000 CFA (240 à 400 Euros), pour entretenir une monture, palefrenier, soins et nourriture compris. Racecourse of N'Djamena, in February, Grand Prix of the B.E.A.C. (Bank of the States of the Central Africa). Final straight line of the Gargash, from left to right: Celltell Tchad (a phone operator in Chad) mounted by Hissein Tahir, Annabella mounted by Moussa Idriss, Amon-Raa mounted by Adoum Idriss, Soimex mounted by Mahamat Tahir 2, Casino mounted by Ali Idriss. In this final, three brothers Idriss are battling for victory, all running for a different team. Idriss, family of jockeys, since three generations have 5 committed boys, at the moment in the equestrian season, all in different teams: Adoum, Foamed, Ali, Djibrim and Mahamat. The association of jockeys numbers about twenty persons, including a brotherhood of four who do not run for the same owner. Added to lodging and food cost paid by the boss, the jockeys get a wage fluctuating between 100.000 to 150.000 CFA (150 à 225 Euros), in a country where, according to the World Bank, 55% of the population live under the poverty line. An average career lasts 11 to 12 years. Then, the young retired relies only on his savings and the investment he may have done during his racing years. In case of victory, the bonus is shared between the lad and the jockey. A part may be used to buy millet to feed the horse. The owner does not get anything except the esteem of his peers. On a monthly base, he pays out 150.000 to 250.000 CFA (240 to 400 Euros), to maintain a steed, lad, food and care included.=

I Tsjad er befolkningen oppvokst med nærhet til hester. De rir fra de er små. Jockeyene kan sitt fag. © Frederic NOY /Cosmos/INA

De retour des pâturages de Goz Aïche, à l'Est de N'Djamena, les poulinières de Amir Artine, traversent le fleuve Chari près du village de Raf, guidées par des piroguiers et des lads. Laissées au vert 4 mois et demi, elles regagnent la ferme proche de la capitale, pour être laissées en liberté plusieurs semaines, sur l'île de Gore, une langue de terre herbeuse au milieu du fleuve. Amir Artine, un grand propriétaire, possédant une cinquantaine de chevaux dont deux écuries de course d'une douzaine de montures chacune, réserve ses poulinières pour la reproduction et l'amélioration de la race. Dans les années 70, six étalons importés du Haras National de Pompadour en France permirent l'amélioration de la race chevaline tchadienne. Depuis, les croisements se font avec les anglo-arabes soudanais, réputés plus fragile que les chevaux de selle français. Au grand dam des propriétaires, des tendinites à répétition interrompent la brève carrière (4 à 5 ans) des coursiers. Retraités, ils entament une seconde carrière au Cameroun ou au Nigeria. Alors qu'au Cameroun, les chevaux les moins performants se vendent à perte, le nigérian amateur de polo et de courses, a les moyens d'arracher les meilleurs étalons tchadiens, en offrant jusqu'à 5 Millions de CFA (7 500 Euros). « Les uns ont nos rebuts et les autres nous arrachent nos champions ! » concède un grand propriétaire goguenard. Ainsi Aliko Dangote, le plus riche entrepreneur d'Afrique tenta vainement d'acheter à Amir Artine, une jument pour 10 Millions de CFA (15 000 Euros). « C'était un cadeau. Je ne pouvais la lui vendre... » Back from the pastures of Goz Aïche, east from N'Djamena, the broodmares of Amir Artine, cross the Chari river, close to the village of Raf, guided by lads and dugout pilots. Out in the country for four months and a half, they are led back to the farm close to the capital, to be on the loose several weeks, on Gore island, a spit of grassy land in the middle of the river. Amir Artine, a big owner, possessing about fifty horses, including two racing teams of a dozen steeds each, keeps his broodmares for reproduction and race enhancement. In the 70's, six steeds imported from the National Hara of Pompadour in France helped the Chadian race to be enhanced. Since then, the crossbreeding are made with the Sudanese anglo-arab, known to be more fragile than French saddle horse. To owner's great displeasure, frequent tendonitis interrupt the short career (4 to 5 years) of steeds. Retired, the horses start a second career in Cameroon or Nigeria. While in Cameroon, the less performing horses are sold at a loss, the Nigerian, fan of polo and of horse-races, has the money to snatch the best Chadian steeds, by offering up to 5 millions CFA (7.500 Euros). _Some get our dregs while the other snatch our champions !_ concedes a quietly ironic big owner. Thus Aliko Dangote, the richest african businessman tried in vain to buy a mare to Amir Artine, proposing 10 Millions CFA (15.000 Euros). _This horse was a gift, I could not sell it..._=

I Tsjad er det hesten som er menneskets beste venn. De er alltid sammen. © Frederic NOY /Cosmos/INA

En route pour N'Djamena, des palefreniers, ramenant des chevaux d'hivernage, partagent un repas au bivouac. Depuis le départ de Billy Goni, le groupe a parcouru 110 kilomètres, par étape de 50 kilomètres par jour : 30 le matin, 20 l'après-midi. Près de Massaguet, ville à 75 kilomètres au nord de N'Djamena, dans la nuit noire, ils ont fait boire leurs montures et ont creusé un trou pour enfoncer le piquet auquel ils ont attaché une patte de leur monture. En route to N'Djamena, lads escorting horses, after the wintering in north, share a meal at the camp. Since the departure from Billy Goni, the group has covered 110 kilometres, riding 50 kilometres stage per day : 30 in the morning, 20 in the afternoon. Close to Massaguet, a town located 75 kilometres north from N'Djamena, in the dark night, they watered their horses and dug a hole to push in a peg to tie the leg of their mount.=

Eldgamle skikker lever videre i Tsjad. Kvelden før det store løpet i Billy Goni, påkalles høyere makter. © Frederic NOY /Cosmos/INA

Demper opprørstrangen

Som så mange andre land i Afrika, er Tsjad rikt på ressurser, men den vedvarende uroen har vært en bremsekloss mot utvikling. Særlig landsbygda er blitt hengende etter.

Men når galoppsirkuset kommer, er dette glemt. Det demper opprørstrangen og gjør livet lettere å leve. Galoppforbundet inne i N'Djamena har laget et genialt opplegg, tilpasset landets hestetradisjoner.

Rittene foregår i stor grad ute i bushen, tett inn på lokalbefolkningen der den lever. Bønder og landarbeidere kan plutselig oppleve dramatikken på nært hold, der de bor og der de jobber.

Det gir dem en mektig stimulans i det daglige strevet, en følelse av å bety noe og være verdsatt. Samtidig skal rittene representere dynamikk og fremtidstro. Derfor foregår avslutningen og oppløpet inne på den moderne arenaen.

Denne gangen er det siste rittet, avslutningen og selve høydepunktet, lagt til banen i Billy Goni. Her kåres vinneren,her deles trofeet ut og her fordeles pengepremiene. Det er en enorm ære for landsbyen og regionen.

Rittet foregår hovedsakelig ute i ørkenen, før det avsluttes inne på banen. Ryktene øker etter hvert som hestene nærmer seg stadionportene. Publikum jubler når feltet raser forbi, det er over på sekunder. Knapt dukker de opp, før de forsvinner i støv og halvmørke.

I løpet av de 25 Grand Prixrittene i det offisielle mesterskapet, deltar over 1000 hester for æren og gleden. Penger er ikke en motivasjon. Prissummen er lavere enn kostnadene ved å bygge opp og holde en stall ved like.

Det dreier seg først og fremst om ære. Stoltheten ved å vinne er hoveddrivkraften.

Publikum er tallrikt og de konkurrerende kommer fra hele landet. Og i et land der hest betyr så mye som her, kaster et godt resultat glans over familien, landsbyen, regionen og stammen.

Hippodrome de N'Djamena, spectateurs venus assister au Grand prix de la Financial Bank. Pas de femmes dans les gradins. Racecourse of N'Djamena, spectators watching the Grand Prix of Financial Bank. No women in terraces.=

Tsjad er et land der hest betyr mye og opptar mange. Derfor har myndighetene bestemt seg for å bringe galoppsporten ut til folket. Her har Grand Prixsirkuset nådd den lille landsbyen Billy Goni. © Frederic NOY /Cosmos/INA

Les hele saken
Les alt om:

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!