Det var da merkelig, tenker lokfører Jack Mills (57). Signalet ved Sears Crossing, omtrent halvveis mellom de små stasjonene Leighton Buzzard og Cheddington, lyser rødt mot ham.

Han bremser. Posttoget fra Glasgow stanser.

Det er rundt seks mil igjen ned til London.

- Merkelig, tenker han igjen.

Toget står på en lang rettstrekning. Han ser en rekke signaler lengre fram i nattemørket. Alle lyser grønt. Bortsett fra dette.

- Du får gå ut og sjekke, sier Mills til sin yngre «annenfører».

David Whitby (26) hopper ut. En ny overraskelse følger. Ledningen til nødtelefonen er kuttet. Whitby kikker forvirret rundt seg. Hva i all verden er dette?

Svaret kommer i form av to menn som målbevisst går mot Whitby og legger ham i bakken.

- Rop, og jeg skyter, sier en av angriperne.

Flere menn dukker opp fra mørket. De er militært kledd og har finlandshetter over hodet. En av dem klatrer opp i førerhuset, der den forfjamsede Jack Mills forsøker å skyve ham ut igjen.

Det blir et basketak. En annen angriper kommer bakfra - og slår den modige lokføreren i bakhodet med et brekkjern.

Les også:

Nytt utstyr til norske soldater

Roald Amundsens polarskute "Maud" skal hjem

=

Her, ved lille Bridego Bridge i Buckinghamshire, skjedde det myteomspunne togrøveriet. Bildet er tatt på et senere tidspunkt, med et annet tog på broen. Det «ekte» toget sees ved Cheddington stasjon på det lille bildet.

=

Lokfører Jack Mills måtte sy 14 sting i hodet etter overfallet. Han kom aldri tilbake i jobben.

Fristelse på skinner

Det kongelige britiske postvesen hadde i 125 år kjørt sine nattlige posttog uten et eneste større uhell. Det hadde kanskje lullet postvesenet inn i en falsk trygghet.

I hvert fall kjørte disse reisende postkontorene, som de ble kalt, hver eneste natt uten en eneste sikkerhetsvakt om bord. Rundt 80 ansatte fordelt på 12 vogner sorterte post i en hastighet av 2000 brev i timen, i henhold til kravet.

Én av vognene - alltid den samme, den andre - var forbeholdt verdifull post.

Toget som ble stanset ved Sears Crossing natten til torsdag 8. august 1963, hadde hatt sju stopp underveis og hadde 128 hvite postsekker i vogn nummer to. De inneholdt i alt 636 pakker med sedler - penger sendt fra ulike bankfilialer til sine hovedkvarter i London.

Pakke på pakke med brukte sedler, ingen med større verdi enn fem pund. To millioner fem hundre og nittisju tusen ni hundre og nittisju pund. £ 2 597 997. På et ubevoktet tog. Det hadde kanskje gått bra i 125 år. Men det måtte jo bare gå galt til slutt.

Det perfekte kupp

Fristelsen ble for stor for en jernbaneansatt (tipseren er aldri avslørt) som på forsommeren 1963 møtte lederne i en kriminell London- gjeng som hadde spesialisert seg på ran av verditransporter.

Buster Edwards (32), Gordon Goody (33) og Bruce Reynolds (32) satte deretter i gang med planleggingen av det store kuppet. De kjørte den aktuelle togruten en rekke ganger for å finne det rette stedet å slå til.

De merket seg en liten togovergang over en smal, landsens vei i Buckinghamshire og reiste dit for å studere nærmere. Ingen gårder i nærheten. Ingen trafikk om natten.

Bæringen av tunge postsekker ville gå greit ned fra jernbanefyllingen.

- Dette er stedet.

Det eneste ørlille problemet de kunne se, var at nærmeste lyssignal lå en kilometer unna, mot nord. Altså måtte toget kjøres ned til den lille jernbaneovergangen, kalt Bridego Bridge, etter at det først var blitt stanset.

Ingen i gjengen på 14 som var plukket ut, kunne føre et tog. I siste liten ble derfor en tidligere lokfører, «Pop», hentet inn, via en bekjent av Reynolds: Ronnie Biggs.

Biggs selv ble den 16. og siste raneren.

=

John Daly (til h.) var den eneste raneren som ble frikjent. Her sammen med en av de andre ransmennene, Bruce Reynolds, som var gift med søsteren til Dalys kone.

Skjønte ingenting

Men ransnatten viste det seg at gamle «Pop» ikke løste noe problem i det hele tatt. Han fikk ikke diesellokomotivet av flekken. To av ranerne hadde oppgaven med å koble fra de bakerste vognene, men i prosessen var bremsene blitt låst.

Loket og pengevogna sto bom fast, en kilometer unna broen. Og «Pop» ante ikke hvorfor.

- Kom igjen! Skynd deg! ropte Gordon Goody mens «Pop» fiklet med de for ham uvante kontrollene. Sekundene tikket.

Nede ved Bridego Bridge ventet Bruce Reynolds og halve gjengen. Reynolds kikket på klokka. En halv time skulle de bruke på jobben. Ikke ett sekund mer. Og klokka gikk.

- Nå må dere komme, hveser han.

I førerhuset stabler overfallsmennene den skamslåtte Jack Mills på beina. Han kjenner toget, og vet hva som må til. Halvt i ørska og livredd gjør han det han blir bedt om.

Loket beveger seg fremover. Det drar med seg to vogner. En ubemannet bremsevogn - og pengevogna. De øvrige vognene blir stående igjen. Og utrolig nok: Ingen av de postansatte oppfatter at noe er feil.

Et par av dem kikker riktignok ut og ser at de fremste vognene forsvinner.

- Vi var litt forvirret, men trodde ikke det var noe alvorlig galt. Vi trodde det var noe teknisk, uttalte postbetjent Stan Hall.

=

Småkjeltringen som stjal showet

Ronald Biggs rømte fra fengselet og ble med årene den mest berømte av alle togranerne - men han ble innlemmet ved en tilfeldighet og spilte en ubetydelig rolle under selve ranet.

I 1963 var Biggs en nygift småkjeltring som dyrt og hellig hadde lovet sin unge kone å holde seg til ærlig arbeid. Han hadde startet et lite malerfirma, men strevde med å få endene til å møtes.

Derfor tok han kontakt med Bruce Reynolds, som han hadde kjent siden de satt sammen i fengsel i ungdomsårene.

Biggs ringte for å be om et lån. I forbifarten nevnte han jobben.

- For tiden restaurerer jeg huset til en gammel lokfører, sa Biggs.

En lokfører var akkurat det Reynolds manglet i ransgjengen, og slik ble også Biggs involvert. Biggs var den tredje raneren som ble tatt, og han ble i likhet med de andre dømt til 30 års fengsel.

Men i juli 1965 klatret han, med hjelp utenfra, over muren i Wandsworth-fengselet sammen med tre andre fanger - og forsvant. Biggs ble smuglet ut med båt til Antwerpen og kjørt til Paris, hvor han gjennomgikk plastisk kirurgi.

I romjula 1965 fløy han til Australia med kona og parets to små sønner. Da politiet kom på sporet av ham i 1970, dro han alene videre til Brasil, som ikke hadde utleveringsavtale med Storbritannia.

Der stiftet han ny familie og ble nærmest en celebritet, som levde av å fortelle sin historie til turister og alle som ville høre.

Da helsen begynte å svikte, dro han tilbake til England, mest fordi han etter eget utsagn ville «gå inn på en pub og bestille seg en øl som engelskmann igjen».

Han sonet åtte år av den gamle dommen før han ble løslatt av helsemessige årsaker i 2009.

Raid i natten

Ved Bridego Bridge ser Bruce Reynolds at toget endelig nærmer seg, med flere av ranerne hengende på utsiden av loket, og han tenker at et mer fantastisk syn kommer han aldri til å få se.

Klokka er blitt kvart over tre. Nå handles det kjapt. Charlie Wilson smadrer et vindu i pengevogna med ei hakke og klatrer inn. Andre følger etter.

- Det er et raid! er alt postinspektør Thomas Kett rekker å rope før han blir slått og lagt i bakken, sammen med de fire kollegaene.

Ranerne starter umiddelbart med å lempe postsekkene ut av vogna, ned fyllingen og opp på lastebilen nede på veien.

Jack Mills og kollega Whitby, sammenlenket med håndjern, ble føyset ut av loket under lossingen. De fikk et lite glimt av den uvirkelige scenen.

- Det var som en militæroperasjon. Ingen ordrer ble gitt. Alle hadde sine oppgaver og visste hva de skulle gjøre, fortalte han senere til The Times.

Nøyaktig klokka halv fire ropte Reynolds ut en beskjed. - Avbryt!

Et par av mennene klatret inn i lastebilen, de andre fordelte seg på to Landrovere. Kjøretøyene forsvant. Bare sju postsekker lå igjen i pengevogna.

Trege i oppfattelsen

De 16 ranerne kjørte gjennom natten. Målet var «basen», den avsidesliggende gården Leatherslade Farm, en time unna.

Gjengen hadde brukt en advokat, som yrkesvalget til tross ikke var så nøye på rett og galt, til å gjennomføre kjøpet av gården.

Advokaten på sin side hadde hyret inn en mellommann som nå sto som eier. Mens de var på vei dit, lyttet de spent til politiradioen. Ingenting. Ikke et ord.

Borte ved Bridego Bridge hadde nemlig ting tatt tid. To postmenn hadde tatt seg til nærmeste gård for å varsle, men der var telefonen i ustand og en av mennene hoppet på sykkelen for å ta seg til nærmeste landsby.

Stasjonsvaktene var litt kjappere, men ikke mye. De var blitt advart om at noe var galt allerede da ranerne fjernet pæra i det grønne lyssignalet, noe som utløste alarmen for signalfeil.

Men først tre kvarter etter at ranerne forlot broen, hadde de skaffet seg såpass oversikt at de ringte jernbanens hovedkontor i London.

Til slutt, rundt klokka halv fem, kunne ranerne høre en melding over politiradioen.

- Dere kommer ikke til å tro det. De har stjålet et tog!

Før politiet en gang hadde rukket å si «veisperring», var gjengen fremme på Leatherslade Farm. Der skulle de ligge lavt. Hvile ut. Vente på den rette anledningen til å komme seg hjem til London.

Aller først skulle de telle penger.

=

Ranerne hadde planlagt et langt opphold på gården, men rømte i panikk og frykt. Her er litt av maten de etterlot.

Panikken slår til

De telte småsedler i timevis uover torsdagsformiddagen, og havnet på 2,6 millioner pund. Tilsvarende 42 millioner pund i dag, sånn omtrent. Nesten en halv milliard kroner. Det ble et sted rundt 140 000 pund på hver.

I disse timene må gjengen, som uten unntak hadde fattig arbeiderklassebakgrunn, følt seg som verdens rikeste. Følt at drømmen om en ny tilværelse var nærmere enn noensinne.

I ett døgn må ranerne ha følt seg som konger. Så kom panikken og ødela alt - på grunn av en misforståelse.

- Vi leter innenfor en radius av 30 miles (48 kilometer), røpet distriktets politisjef i et radiointervju. Det stemte ikke. Han sa feil.

Politiet konsentrerte letingen etter et mulig gjemmested til steder som lå opp til 30 minutter unna ransstedet.

Leatherslade Farm lå 28 miles, en times kjøring, unna Bridego Bridge. Gjengmedlemmene fikk et kollektivt anfall av nervøsitet. Plutselig ville alle vekk.

Men det fremgikk også av radiosendingene at politiet visste hva slags kjøretøy ranerne hadde brukt. Det hadde vært en gedigen tabbe å føre lokførerne Mills og Whitby ut under ranet. De hadde selvsagt sett bilene.

Det eneste andre fremkomstmiddelet på gården var en sykkel. Litt lite på 16 mann. Andre løsninger måtte til. Medhjelpere og familiemedlemmer ble oppringt og tilkalt.

Et par av ranerne kjøpte biler og betalte med fempundsedler. I løpet av fredag - mindre enn 48 timer etter ranet - ble gården forlatt. Ligge lavt-fasen var allerede over.

Nå var alle på rømmen, hver for seg. Gjengen hadde ikke engang tatt seg tid til å rydde opp. De tomme postsekkene lå igjen i kjelleren, bilene sto i garasjen. Og det var fingeravtrykk overalt. Om selve ranet hadde virket proft, var flukten bare amatørmessig.

=

Postsekkene som ble funnet i kjelleren på gården, knyttet stedet til ranet. Det er en gåte hvorfor ranerne ikke kvittet seg med «søpla» før de dro. Alle fingeravtrykkene i huset ble brukt som fellende bevis.

På sporet

Politiet hadde ikke hatt den beste starten på etterforskningen, men kom raskt til hektene. I London jobbet Scotland Yards berømte «Flying Squad» intenst med sine informanter i underverden.

Ut fra tips og rykter satte etterforskerne opp navnelister med mistenkte. Én liste som er bevart, ble satt opp av sjefen for «Flying Squad», Tommy Butler, åtte dager etter ranet. Sju av ranerne står på den listen.

Politiet gikk også ut med navn og bilde på noen av de etterlyste. Trynene til Bruce Reynolds, Buster Edwards og Charlie Wilson havnet på forsiden av Evening Standard.

Det var ikke lett å være på flukt. Det ble ikke bedre av at skadelidende forsikringsselskap og banker utlovet en belønning på 260 000 pund for opplysninger som ville føre til pågripelser.

Hele England ringte politiet. De fleste tipsene var meningsløse, av typen «nabobonden graver ned noe på jordet, han har tydeligvis noe å skjule». Dette «noe» var da som oftest temmelig uskyldige saker, i ett tilfelle en død sau.

Men ett tips førte til det store gjennombruddet i etterforskningen. 13. august ble skjulestedet, Leatherslade Farm, oppdaget av to konstabler.

Postsekkene i kjelleren og lastebilen, som noen hadde malt gul i et desperat kamufleringsforsøk, etterlot ingen tvil om hvem som hadde holdt til der.

Scotland Yards eksperter kunne boltre seg i fingeravtrykk og tekniske bevis som kunne nagle ranerne i retten. Så fort de ble funnet og tatt.

=

Også ransdømte Charlie Wilson (til v.) rømte fra fengselet. I fire år levde han og familien under falskt navn utenfor Montreal i Canada. I 1968 ble han tatt på ny. Her lenket sammen med Scotland Yards etterforskningsleder Tommy Butler under hjemturen.

Ketchupbevis

Med informanter overalt, var det vanskelig å holde seg skjult. Én etter én ble ranerne plukket opp og tatt inn til avhør, et par kom sågar frivillig, kanskje med et håp om å snakke seg ut av mistanken.

Men alibiene var av det tynne slaget, og det var ikke lett å snakke seg ut av anklager som «Ronald Biggs, fingeravtrykkene dine er funnet på en ketchupflaske på Leatherslade Farm» eller «Gordon Goody, hvordan forklarer du at gulmalingen under støvlene dine er den samme som på lastebilen?»

Innen året var omme, var halvparten av ranerne tatt. Pågripelsene var av det udramatiske slaget, med ett unntak: Roy James hoppet fra tak til tak med ei veske med 12 000 pund i, før han ble innhentet.

Av ranerne vi i dag kjenner identiteten til, var bare Buster Edwards, Bruce Reynolds og Jimmy White stadig på frifot.

På hver sin kant holdt de seg i bevegelse og flyttet fra leilighet til leilighet - alle med sine koner på slep. White hadde også med seg barna og familiens puddel, og bodde en periode på en campingplass. Så en bondegård. Så et hus ved kysten.

Rastløshet. Grubling over valget de hadde. Leve resten av livet på flukt - eller gi opp? Da dommene fra rettssaken ble kjent, ga svaret seg selv. De var knallharde. 30 års fengsel!? Uaktuelt.

- Vi må ut av landet, sa Reynolds og Edwards. De kom seg etter hvert til Mexico, fortsatt ed konene ved sin side.

Dommene var sjokkerende strenge, ifølge alle som uttalte seg i pressen. Strengere enn voldtekt og drap. Det hadde ligget et nesten romantisk skjær over ranet i beskrivelsene i media.

Et perfekt utført vågestykke, utvilsomt planlagt av en mesterhjerne. Slik var bildet som hadde dannet seg. Det ble knust i retten.

- En djevelsk forbrytelse. Et angrep rett i nasjonens hjerte. Dere er griske menn som kommer til å bli borte i ekstremt lang tid, sa dommeren.

Da de dømte ranerne ble ført bort, var første kapittel i sagaen om «Århundrets forbrytelse» avsluttet. Men det ble skrevet flere. To av ranerne rømte. Og det meste av pengene, over to millioner pund, kom aldri til rette.

Brukt opp eller gjemt? Ingen vet sikkert. I april 1966 ringte politiet på hos Jimmy White, som de endelig hadde sporet opp ute ved kysten.

- Jeg er glad det er over, sa White.

Både Buster Edwards og kona gikk lei av Mexico. Han reiste hjem og overga seg i 1966.

Bruce Reynolds holdt ut litt lenger, men hjemlengselen ble for stor. Han var tilbake i England i 1968. I november ble han arrestert.

- C'est la vie, sa Reynolds.

Det sørgeligste kapittelet er det om lokfører Jack Mills. Han fikk riktignok 25 guineas i belønning fra British Railways for utvist mot, men hans hodeskader var mer alvorlige enn folk ante. Han ble aldri i stand til å føre tog igjen. Høyrehånda skalv ukontrollert resten av livet - som ikke ble særlig langt.

Mills døde i 1970, sju år etter at han stanset på rødt ved Sears Crossing.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!