Den gamle mafiabossen

Den mørke jungelnatten er langt fra over idet Manuel Laulate (66) kommer ruslende ut av huset sitt. Han er utstyrt med en svær machete, øks og spett.

- Nå skal det tjenes penger, snerrer han og ber meg følge etter...

- Hvis du orker da... byrotte. Han smiler når han sier det, men jeg er ikke helt overbevist om han tuller eller ei, for det er noe særegent over denne gamle kroken.

Jeg har tilbrakt to dager med gubben, og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg aldri i hele mitt liv har møtt en mer macho mann enn Manuel.

Alt han foretar seg, gjøres med en egen «Dirty Harry»-stil. Rambo og Rocky Balboa fremstår som skolejenter i forhold til denne mannen. Og han lirer av seg historier hele tiden.

Fortellinger om hvordan han knakk armen til to politimenn, om da han beordret sine underordnede å banke opp hele den mannlige befolkningen i en landsby, og ikke minst da han alene reddet fem kvinner og deres barn fra drukningsdøden.

Les også:

Nå kan du besøke Mars

Bakken var i veien

Seig

- I dag skal jeg bære ut en 100 kilo tung saltblokk fra saltgruva, og jeg gleder meg, hevder han mens han stormer gjennom jungelen. At mannen er seig som en krokodille, er det ingen tvil om, for i går dro han med seg en 50 kilos saltblokk på ryggen - uten å vise det minste tegn til utmattelse.

Og skulle han i dag klare å bære 100 kilo salt hele veien hjem igjen, skal jeg ta av meg hatten. For selv om han snakker med store ord, er han ikke svære karen. Tipper han veier 60 kilo med slagstøvler. Og det er godt og vel en time å gå - uten bagasje.

Men selv om Manuel tøffer seg, innrømmer han til tider at livet i dag ikke er like hyggelig som for 20 år siden. Men hver gang jeg spør om årsaken, kommer noe sånt som: - Det skal du, din bleike byrotte, ikke tenke på... for hvis jeg forteller deg det, blir jeg nødt til å drepe deg etterpå...

Men han sier det på en måte som gjør at jeg ikke føler meg truet. For gubben avslutter alltid en slik frase med latter og et vennlig klapp på skulderen min, samtidig som sjåføren min, James, som har kjent Manuel i flere år, bare smiler og rister på hodet.

Men i dag møter vi to andre karer i saltbruddet, og da får jeg brått opplysninger, som ifølge Manuel, altså kan koste meg livet...

Kokamafiaen

- Manuel var engang håndlanger for kokainmafiaen... og senere, i en kort periode før militæret kom og avsluttet all kokaproduksjon i området, var han også en av bossene, forteller den ene karen mens kameraten nikker bekreftende.

Victor, som han heter, fortsetter med et smil: - Jeg var jo bare guttungen den gang, men du vet at under president Alan Garcia på 80-tallet, blomstret jo terrororganisasjonen Sendero Luminoso (Lysende Sti).

- De ga Manuel mange problemer, og de drepte flere av hans familiemedlemmer. Manuel svarte med å begynne å arbeide for kokainmafiaen i jungelen, for på den måten å skaffe seg mektige venner. Senere ble jo Sendero Luminoso og kokainmafiagutta kamerater, men ikke den gang.

- Og Manuel gjorde det veldig bra, han var tøff og kompromissløs, samtidig som han arbeidet hardt med å skaffe en av kokainproduksjonens ingredienser: Kalkstein, som ble brent til ulesket kalk.

- Og dette fant han akkurat her, i saltbruddet vårt, forteller Victor med et smil.

Men så forsvinner smilet når han begynner å fortelle om Manuels ugjerninger.

- Ja, han var nok ikke så tøff som han selv skal ha det til, men han har liv på samvittigheten, innrømmer Victor og roper på Manuel.

Jeg blir litt forundret, for dette er vel en hemmelighet...?

Victor ler høylytt. - Vår venn, som går under kallenavnet «Ikke et skritt tilbake », prøver å virke hemmelighetsfull, men innerst inne ønsker han at hele verden skal få vite hans historie, forklarer Victor, og har tydeligvis rett.

Manuel kommer og straks han får vite at jeg vet «alt», blir han veldig opptatt av å tilføre korrekt informasjon.

- Jeg tjente 2600 soles (ca. 6000 kroner) for en kilo pasta basica (råmaterialet hvor den rene kokainen blir utvunnet fra), men så kom militæret og ødela alt, snerrer Manuel og hevder de verste kokainbøllene i landet, altså det militæret, stoppet de små, «uskyldige» kokaprodusentene for å selv få en større del av kaka.

- Jeg kan jo minne deg på at i 1998 ble det oppdaget store mengder kokain om bord i Perus presidentfly (dette var under Fujimori), for ikke å snakke om de enorme mengdene som ble funnet om bord i et av den peruanske marinens skip det samme året.

- Nå må jeg risikere livet ved å grave ut salt, og jeg tjener mellom 25 og 30 soles for 50 kilo, beklager han og forsvinner opp i lia med utrykket til en martyr tredd over fjeset.

«Ikke et skritt tilbake»

Under min siste dag sammen med Manuel har han dempet litt på denne «jeg er tøffest i verden»- holdningen. I stedet forteller han om jobben i saltbruddet.

Livsfarlig å arbeide her under monsunen, for da går det jordskred rett som det er, forteller han, men nevner i samme åndedrag at da gir saltet han et annet levebrød:

- Når regnet flommer ned over disse fjellene, drar det med seg så mye salt ut i elvene, at mengder av fisk dør og denne plukker jeg opp og selger, smiler han stolt.

- Men hvordan fikk du navnet «Ikke et skritt tilbake», undrer jeg. Manuel har tydeligvis ventet på dette, for han har et helt foredrag klart. Og selvsagt involverer det flere farlige episoder, hvor Manuel var den eneste som ikke vek tilbake.

- Jeg frontet mine motstandere, problemer og trøbbel uten å vike så mye som en tomme tilbake, skryter han.

Jeg noterer hans svar, så takker jeg for meg og setter kursen mot den lille byen Tres Unidos.

Jeg skal treffe en kamerat av sjåføren min i en helt annen forbindelse, men det viser seg at denne karen, Alfonso Lopez, er en gammel kamerat av Manuel. Og av han får jeg den korrekte årsaken til at Manuel blir kalt «Ikke et skritt tilbake»:

- I 1982 gjorde mange bønder og arbeidere opprør i Peru, forteller Alfonso og fortsetter:

- Manuel var en av våre ledere og han forlangte at under demonstrasjoner, hvor vi ble konfrontert med politiet eller militære, skulle ingen vike så mye som en tomme. Alle skulle stå på sin plass, og Manuel truet de som ikke lystret hans ord med sterke represalier.

- Men dessverre viste det seg, gang på gang, at den første som stakk når det dukket opp slike situasjoner... var jo Manuel selv.

- Han løp av gårde med halen mellom bena, avslutter Alfonso lattermildt og bekrefter nok en gang at gamle helter dessverre ikke varer evig.

Manuels liv

Manuel bor i dag i landsbyen Mischsciaco, som ligger rett ved Tres Unidos. I dette området er det selv i dag ikke lov å selge eller kjøpe parafin (som brukes i fremstillingen av kokain).

Under opptøyene i 1982, drepte politiet to av folkene til Manuel. Ingen ble tiltalt eller straffet for det.

Da Sendero Luminoso herjet som verst på 80- og begynnelsen av 90-tallet, var jungelområdene hvor Manuel bor, kategorisert som en rød sone. Området var infisert av terrororganisasjonen og ble betegnet som ekstremt farlig.

Flere av Manuels familiemedlemmer, deriblant hans svigerbror, ble drept av Sendero Luminoso.

Under president Fujimori ble det gjort et forsøk på å forby utvinning og salg av salt fra saltbrudd lik den Manuel arbeider i. Årsaken var at dette saltet ikke inneholder jod, noe som kan forebygge struma.

Myndighetenes offisielle kamp mot kokainproduksjonen i Peru, startet i 1995. Inntil da arbeidet Manuel med kokamafiaen. Men han har alltid arbeidet i saltbruddet ved siden av.

- Jeg liker å bli fysisk sliten, samtidig som jungelen gir meg fred i sjelen, oppgir han som årsak.

Les også:

Rikinger som sløser

Morderen i sort dress

Det store kunsttyveriet

Denne saken ble første gang publisert 18/10 2012, og sist oppdatert 03/05 2017.