=

Joachim Rønneberg var en av heltene fra Telemark. Han ble selv instruktør i SOE og lærte å bruke den spesielle nærkampdolken (over), utviklet av William Fairbarn og Eric Sykes.

I 1941 ble Joachim Rønneberg vervet av Martin Linge. Det han ikke visste, var at han samtidig ble agent i organisasjonen SOE.

Den skulle utføre britenes «skitne krig» over hele Europa.

«SOE - ministeriet for ikkegentlemannsaktig krigføring,» kalte Winston Churchill denne organisasjonen.

Allerede det første kurset kaller Rønneberg «rått og brutalt.» Siden ble det verre.

Rekruttene ble flyttet fra den ene treningsleiren til den andre.

Mye av treningen foregikk i Skottland, på hemmelige steder som gikk under betegnelsen S.T.S 26.

Hele tiden lærte de at det viktigste var å vinne, uansett midler.

Rønneberg sier det slik: - Det var ikke så nøye om man fulgte reglene, bare man vant.

Rekruttene skulle lære å ta livet av folk, med eller uten kniv.

Bare fantasien satte grense for hva som kunne brukes som våpen.

Les også:

Dette bør du få med deg

Her er porten til Helvete

=

Eric Sykes var skarpskytter under 1. verdenskrig. Senere ble han politimann i Shanghai. Skyt alltid to ganger når du skal drepe, var en av hans læresetninger. © Utlånt av Jørn-Kr. Jørgensen

Likvidasjoner

En del av kursene handlet om å foreta likvidasjoner, helst stille. Men om de brukte Colt eller Stengun, skulle de alltid fyre av to skudd i offeret.

En av instruktørene het Eric Sykes, ekspert i «silent killing.» Han hadde, sammen med William Fairbairn, funnet opp den spesielle, britiske kommandokniven med tosidig blad.

Men spesialiteten hans var å skyte fra hoften uten å sikte. En enda mer populær instruktør var en ire de bare kalte Tom Mix, etter en av datidens filmhelter.

Han var en tøff, mager og senesterk mann med arr i ansiktet. Ennå i dag kjenner ikke de tidligere SOE-agentene hans virkelige navn.

Historikeren Ragnar Ulstein skriver i verket sitt om Kompani Linge: «Han ville gjerne ha dem til å tro at det var en nytelse å se en tysker ligge og vri seg i dødskamp med en kule i magen. Derfor rådde han dem til å sikte lavt; et skudd i magen ga motstanderen 12 hele og fæle timer å dø på».

Det var nå de norske guttene fikk lære jiu-jitsu og andre former for nærkamp uten våpen. Tom Mix var fryktet og hatet.

=

Gunnar Sønsteby ble regnet som en av de beste agentene SOE hadde. «Han var alltid kald og rolig», heter det i en rapport.

Spyttet blod

En annen elev ved SOE-kursene var den svært udisiplinerte Max Manus, som hadde dette å si om mannen:

- Vi hadde alle tiders største naut som instruktør. Han ble kalt Tom Mix. Han hadde selv vært armémester i boksing, og når han var i ringen, lot han alltid motstanderen slå seg på nesen først, så suget han blodet ned i munnen, og når han hadde fått munnen full, spyttet han det i øynene på motstanderen og blindet ham med det.

Så gjøv han på og slo ham ut. Senere oppdaget både Max Manus, Joachim Rønneberg og Gunnar Sønsteby at denne brutale treningen ikke var bortkastet. Tvert bidro den til å redde dem fra Gestapo.

Men ingen av de fremtidige agentene visste hvem som egentlig hadde utviklet og sto bak den brutale treningen.

Den sentrale hjernen bak nærkamptreningen i SOE var William Ewart Fairbairn, født like utenfor London i 1885. Han hadde utviklet teknikken mens han var politimann i Shanghai, hele 65 år før SOE ble opprettet.

=

William Fairbarn ble ekspert på ulike typer asiatiske nærkampteknikker som han tok med seg som instruktør i SOE. Sammen med Sykes skrev han lærebok om nærkamp. © Utlånt av Jørn-Kr. Jørgensen

Slått helseløs

Han hadde vervet seg til den eldste britiske spesialstyrken The Royal Marines. Der ble han ekspert på bajonettfekting, og konkurrerte mot japanere i Korea.

I 1907 gikk han over til bypolitiet i Shanghai, hvor noe av det første han opplevde var å bli slått nesten helseløs av en kriminell bande.

Da bestemte han seg for å bli spesialist i nærkamp, og lærte seg ulike typer nærkampteknikker som Kodokan Judo og Kung Fu. Han ble snart ansett som en av de beste utøverne.

I løpet av denne tiden utviklet han sin egen spesielle nærkampteknikk som han kalte Defendu. Han skrev en lærebok om metoden, som ble trykt i utallige opplag og benyttet av politikorps verden over.

Det var på denne tiden han trolig møtte den norske politimannen Haakon Schønning, som introduserte Defendu i Norge.

Filosofien bak metoden er bruk av enkle og tøffe metoder, i stedet for de innviklede knepene som ofte gjorde politifolk ineffektive mot veltrente forbrytere.

Drepte Heydrich

Han utviklet nye typer kniver og batonger, skuddsikre vester og skjold. Han ble en sjef i beredskapsavdelingen, og steg i gradene til han ble nestsjef for hele politistyrken i Shanghai. Så kom krigen og japanerne erobret byen.

Både han og hans gode venn Eric Sykes vendte tilbake til England, hvor de ble kapteiner i Seksjon D, forløper til SOE.

Begge ble instruktører i nærkamp. Snart ble de hovedansvarlige for STS-kursene som de norske agentene gjennomgikk.

Dit kom fremtidige agenter fra hele Europa, som senere utførte de mest halsbrekkende aksjoner, for eksempel likvidasjonen av Gestaposjefen Reinhard Heydrich i Tsjekkoslovakia i 1942.

Fairbairns og Sykes skrev en intern manual for SOE, som var så brutal at den ble holdt hemmelig i over 50 år.

Her er et sitat fra boken: «Drep fangen først. Hvis ikke det er mulig, tving ham til å ligge med ansiktet mot marken, med hendene rett fram. Slå ham bevisstløs med geværkolben, skjeftet på en pistol eller støvelen.»

Om bruk av kniv: «Kniven er et lydløst og dødelig våpen som er lett å skjule. I hendene på en ekspert finnes det ikke noe sikkert forsvar mot kniv - bortsett fra skytevåpen eller å løpe som et helvete.»

Men de advarte samtidig mot de mest skitne knep, som «Japanese Strangle» og «The Chinese rock crusher»

=

SOE-agentene var håndplukkede folk. De fleste norske kom fra Kompani Linge. Utdannelsen var tøff, men nødvendig. Den sparte mange liv, selv om flere nordmenn ble tatt og henrettet av tyskerne i Norge.

Forløper til CIA

Etter at britene hadde mistet det meste av utstyret sitt under evakueringen fra Dunkerque, måtte de brukte det de hadde for hånden, som høygafler, økser og kniver.

Men de brukte kniven de selv hadde utviklet. Den ble kalt «Fairbairn and Sykes Fighting Knife». Denne kniven kan ennå sees i emblemet til Royal Marines: «Who Dares Wins.»

Det skal ha blitt fremstilt fire millioner slike kniver fram til 1975. Milorg laget dem på illegale fabrikker i Oslo.

I 1942 hadde også amerikanerne oppdaget at de trengte spesialstyrker, og Fairbairns ble kalt over Atlanteren, til en leir i Canada som ganske enkelt ble kalt Camp X.

Der ble de første agentene i det som senere ble OSS, den første amerikanske etterretningsorganisasjonen og forløperen til CIA, trent opp av Fairbairns.

Elevene ved treningsleirene i Canada og USA husket senere best hans mest siterte motto: «Jeg misliker ærlig talt alt som smaker av anstendighet i kamp.»

Sykes byttet navn fra Schwabe fordi han syntes det hørtes for tysk ut. Han jobbet først for våpenindustrien, men begynte som ulønnet politi i Shanghai, hvor han innledet vennskapet med Fairbairn.

=

Max Manus gjorde narr av «Tom Mix», den mest kjente av de engelske instruktørene i SOE. Men han innrømmet at han fikk bruk for lærdommen under oppdrag i Norge.

Sjokkert lokalbefolkning

Sykes var skarpskytterekspert og de to skrev sammen læreboken «Shooting to Live.» Begge to ble forfremmet til majorer. Under krigen ble de, ukjent av hvilken grunn, uvenner.

Sykes døde like etter krigen, mens Fairnbairn levde til 1960. Også brødrene Peter og Ian Flemning var involvert i treningen, i tillegg til den berømte skuespilleren David Niven.

Mest oppsiktsvekkende er opplysningen om at den senere storspionen Kim Philby var påtenkt som sjef for Camp X og deltok i utarbeidelsen av en manual.

Joachim Rønneberg ble selv instruktør i SOE, med særlig ansvar for de norske agentene i sprengning og sabotasje.

Denne kunnskapen fikk han selv rikelig anledning til å praktisere i Norge, først og fremst i Operation Fieldfare, som opererte i fjellområdene mellom Sunnmøre og Gudbrandsdalen.

Basen deres i Skottland lå i Cairgormfjellene, hvor de av og til sjokkerte lokalbefolkningen ved å opptre i tyske uniformer. Også Max Manus lærte seg å forstå nytten av opplæringen, basert på Fairbairns og Sykes-metoden.

Han skriver: «Vi lærte hvordan vi skulle binde en mann med en 15 cm's hyssingstump. Vi lærte hvordan en ved å sette en mann inn til en stolpe og presse bein og armer skiftevis rundt stolpen og under ham, slik at tyngden av kroppen hans holdt ham nede, gjorde det umulig for ham å reise seg. Vi lærte hvordan vi ved å bruke det flate kaninslaget på spesielle steder på kroppen kunne drepe en mann.»

Både Max Manus og andre SOE-agenter fikk anledning til å sette treningen ut i praksis under oppdrag i Norge.

Det de kanskje ikke tenkte over, var at alle metodene var uttenkt av William Fairbairn og Eric Sykes på bakgrunn av politiarbeid i Shanghai flere tiår tidligere. Metodene og utstyret de utviklet, ble standard i undervisningen ved flere politiskoler og treningsleire for spesialstyrker etter krigen.

Også i Norge ble de brukt til langt opp i 1970-årene. I dag er de lagt på hyllen. Politifolk gjorde den erfaring at noen av teknikkene kunne sette livet til arrestanten i fare.

Slik tenkte ingen under 2. verdenskrig. Men Aun Andresen, som underviser ved Politihøyskolen, sier at arrestasjonsteknikkene som instruktøren Haakon Schønning introduserte i Norge, gjorde norsk politi til pionerer innen faget.

Han på sin side hadde lært faget av Fairbairns og Sykes.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!