Drapsmenn og samvittighet

– Jeg kunne ikke la en uskyldig bli dømt

Mars 1999: Narkolangeren Marius slås til døde. En kvinne påstår at hun har sett gjerningsmannen. Politiet er overbevist om at de arresterer den skyldige. Snart tror Stein Inge det selv også.

Sist oppdatert

Hele rommet lyner av faenskap. Den store skikkelsen til Marius er surrete og aggressiv. Brøler om stæling av heroin. Truer med å kaste Runar ut av vinduet dersom ikke de fem grammene kommer på bordet.

Hadde Runar visst at kompisen hadde fått i seg noe flunipam, som booster heroinrusen noe aldeles jævlig, ville han ha stukket for lengst. Nå er det for sent.

Det gamle vennskapet er på sitt skjøreste. Gutta vokste opp sammen, har vært nære kompiser i mange år og delt samme tunge skjebne i lang tid.

Runar (36) har vinglet på skråplanet helt siden han gikk på barneskolen. Men til tross for et omfattende rusmisbruk, har han vært noenlunde stødig i tømreryrket.

Marius (34) begynte å bygge muskler i tenårene og ble raskt hektet på anabole steroider. Han likte å skape frykt rundt seg. Endret seg plutselig fra å være en god venn til å bli et «uberegnelig monster ».

Jobben som dørvakt mistet han på grunn av voldsbruk. NM-tittelen i kroppsbygging ble strøket da han ble tatt for doping.

Denne søndagen er Runar blitt satt til å dele opp fem gram heroin i brukerdoser, «kvartinger». Marius forlanger at Runar skal være med ned i sentrum og selge dopet. I løpet av en time er alt heroinet solgt, og de drar tilbake til Konows gate i Gamlebyen.

Begge gutta er levende apoteker. Etter at Marius har gjort opp med naboen, heroinen var kjøpt på krita, setter de gamle kameratene seg ned og fyller på med dop. Plutselig er det sceneskifte. Marius blir oppfarende. Husker ingenting av heroinsalget, beskylder Runar for å ha rappet posen.

Marius åpner et vindu. Det er fire etasjer og tolv meter ned. Marius begynner å sette tidsfrister. Fram med dopet, for helvete! Runar vil ut av leiligheten, men Marius har låst utgangsdøra. Til og med sikkerhetslåsen. Det nytter ikke å stikke av uten å bli fakket.

Truslene fortsetter å hagle, time etter time. Marius henter en hammer fra en verktøykasse, slår håndtaket opp i haka på Runar så det skrangler i tenner. Omsider legger Marius seg ned på sofaen, men tviholder på hammeren. Siste tidsfrist er snart ute.

Han glipper med øynene, gir fra seg et lite snork. «Nå eller aldri,» tenker Runar og hopper mot kompisen, river hammeren ut av hånda hans og kliner den i hodet på Marius. Er han bevisstløs?

Men før Runar har kommet seg vekk, kjenner han et grep rundt hofta. Han snur seg og slår den halvt oppreiste Marius en gang til i skallen. Redselen og sinnet er ute av kontroll. Runar hever hammeren igjen og igjen, og stopper ikke før kameraten har trukket sitt siste pust. Han legger masse klær over ham og piler ut av leiligheten.

Nøkkelknippet puttes i en kum i Oslogate, hammeren og et blodig askebeger kastes i Akerselva.

Les også:

Verdens største krigsskip

- Amerikanere vet ikke hva en ball er

Morderen hadde forsprang

En herjet Stein Inge Johannessen da han ble arrestert.
En herjet Stein Inge Johannessen da han ble arrestert.

«Det lukter for jævlig av naboleiligheten! » Det var meldingen som politiet mottok onsdag 24. mars ved nitiden på kvelden. Da de rykket ut til toppleiligheten i Konows gate 8, fant de en låst dør.

På sofaen lå en grovbygd mann med masse klær over seg. Forråtnelsen hadde startet, ergo hadde døden inntrådt for flere dager siden. Liket hadde store skader i hoderegionen. Hvem bodde der?

Ah, kroppsbyggeren som ble kriminell og levde av tyverier og omsetning av narko og dopingmidler. Hele leiligheten bar preg av omsetningsvirksomhet. Alle de utallige andre menneskene som hadde gått ut og inn av leiligheten, var jo også folk med problemer. Og de husker som regel lite av dager eller detaljer.

Gransking av offerets mobiler ga en klar indikasjon på at drapsmannen hadde tre dagers forsprang. Obduksjonen røpet at offeret hadde mottatt 15-20 slag mot den ene siden av hodet. At offeret kjente sin bøddel, var det ingen tvil om.

Morderen hadde jo låst etter seg. Hele påsken reiste politiet rundt og snakket med folk i Oslos narkomiljø. Noen pratet, mange holdt kjeft.

Også en kjent knarker ved navn Tore ble trukket inn i saken på grunn av fingeravtrykk på en plastpose som lå i en kjøkkenskuff i leiligheten. Han ble også tatt i løgn om at han hadde vært på byen med Marius drapsdagen. Men det hadde også mange andre narkomane feilaktig påstått.

Var vitnet troverdig?

Ingen gjerningsmann i kikkerten. Og månedene gikk. Imens florerte ryktene. Var det et mafiadrap? Et narkotikaoppgjør? Ble han tatt av dage fordi han nylig hadde betalt heroin for 50 000 kroner med falske tusenlapper?

Da drapsmannen fikk vite at en annen skulle i retten, handlet han.
Da drapsmannen fikk vite at en annen skulle i retten, handlet han.

Den drepte hadde dessuten adskillig juling på samvittigheten, og måtte ha en del fiender. I løpet av -99 fikk Voldsavsnittet en rekke andre krevende drapssaker i fanget.

Men så, i februar 2000, kom man på sporet av en kvinne som hadde noe interessant å fortelle. En nabo til den drepte hevdet at hun drapsdagen hadde sett en mann komme ut av leiligheten med hansker på, blodig og fæl. Hun kunne til og med navngi personen. Stein Inge Johannessen. En rusmisbruker og vanekriminell med nær ti dommer bak seg.

Bare kronvitnet selv visste om hennes psykiske problemer - og at hun hadde diktet opp hele observasjonen sin. Få dager senere ble Stein Inge pågrepet og fengslet. Han pratet seg fort inn i saken som en mistenkelig figur. Og det var lite som stemte med hans forklaringer.

Løgn på løgn rullet ut. Omsider: Ok, han kjente Marius. Ja, de hadde drevet med narkotika sammen. Og ja, han visste om bruken av falske sedler. Stein Inge, som blånektet for drap, ble sittende seks måneder i fullstendig isolasjon.

Til slutt begynte han å tro at det virkelig var han som drepte Marius. Saken ble sydd sammen og sendt fra politijurist til statsadvokaten, som reiste drapstiltale etter ordre fra riksadvokaten. 14. oktober 2002 skulle Stein Inge opp til doms.

«Jeg har drept noen»

Men bare fire dager før rettssaken kommer et vendepunkt som skaker opp hele Politihuset. Runar, som bor på et hospits på Sagene, får nyss om at det er en tiltalt i saken. Det er for jævlig.

Han ringer først politiet, som avfeier det som tøys. Da går han ned til resepsjonisten og ber ham ringe politiet. «Jeg har drept noen!» Mannen bak skranken ber Runar gjøre det sjøl. Han eksploderer, tenner på en kurvstol, velter en TV, truer med en skrutrekker. Da kommer politiet.

Stein Inge er driftsoperatør i Bærum kommune og lever et lykkelig familieliv. Her er han på jobb med kollega Aage Halvorsen (bak) Etter politifadesen, dro han på foredragsturné med etterforskerne.
Stein Inge er driftsoperatør i Bærum kommune og lever et lykkelig familieliv. Her er han på jobb med kollega Aage Halvorsen (bak) Etter politifadesen, dro han på foredragsturné med etterforskerne. Foto: Egil Nordlien HM Foto

Da denne rabiate mannen i arresten blir avhørt om detaljer, skjønner politiet at de har morderen foran seg. Staben på Voldsavsnittet er sjokkert. Saken mot Stein Inge kan ikke starte.

- Samvittigheten min nektet meg å la en annen mann bli dømt for noe jeg har gjort. Men jeg hadde ikke dårlig samvittighet for at jeg forsvarte livet mitt mot en krakilsk gorilla. Jeg var 100 prosent sikker på at jeg ville dø. Jeg har vært på stedet senere, og kanskje jeg hadde rukket takrenna hvis jeg var presset ut av vinduet. Men da hadde jeg antagelig fått hammeren i hodet. Jeg hadde reagert på akkurat samme måte igjen, forteller Runar til Vi Menn.

At saken ikke ble oppklart ganske kjapt, er en gåte for Runar. Han hadde fortalt om dramaet til alle han kjente. Men det var vanskelig å bli trodd når han ikke samtidig rappa det Marius hadde av dop. For etter politiets mening vil alle opiatmisbrukere alltid rappe stoff hvis de får sjansen. Runar lot stoffet ligge igjen, derfor kunne det ikke være ham.

- Jeg var inne til avhør i sju av åtte dager i påsken, og jeg var overbevist om at politiet visste alt og hadde oppklart hele saken. Jeg hadde jo til og med tørket av meg blod på håndklær i leiligheten. I avhørene fortalte jeg om alt fram til den siste timen. Men ingen spurte meg om det var jeg som hadde gjort det. Hadde spørsmålet kommet, ville jeg sagt ja. Den åttende dagen ringte jeg og sa fra at jeg ikke orket å komme. Hadde ikke penger til dop, var utafor.

Hva sa politiet? Ok, god bedring! Det var også frykten for abstinenser som stoppet Runar fra å tilstå rett etter drapet. Han sto utenfor politistasjonen med hammeren i en bærepose. Men fordi han var hektet på opiater, var han overbevist om at varetekt ville være jevngodt med selvmord. Kroppen ville ikke tålt å gå tom for stoff.

- Til slutt tok jeg ikke sjansen. Men da jeg meldte meg - samme dag som en kompis fortalte meg om at Stein Inge sto tiltalt - hadde jeg kommet meg på metadonbehandling, og var ikke lenger redd for politiet og ei celle.

Vet du - det er fortsatt noen som spør meg om hvor mye jeg fikk betalt for å ta skylda?

I oktober 2004, fem år og syv måneder etter at drapet ble begått, møtte Runar i Oslo tingrett. Han ble ikke trodd på at han handlet i selvforsvar, noe han er helt uforstående til.

Han ble dømt til seks og et halvt års fengsel.

Les også:

Kvinner som dreper

Verdens verste arbeidsplass

Gullgraverne som frykter Jens

Denne saken ble første gang publisert 07/05 2012, og sist oppdatert 03/05 2017.

Les også