Krigsdrama på banen:
Spillerne ble straffet med døden
Året er 1942, og Europa herjes av krig. Samtidig, utenfor slagmarken, spilles en myteomspunnet fotballkamp i Kiev.
Dynamo Kiev var trolig det beste klubblaget i Europa på 1930-tallet, laget spilte en teknisk eminent fotball og hadde en moderne spillestil. Så kom krigen. I 1941 iverksatte Hitler operasjon Barbarossa, der tyske styrker fosset østover med ubeskrivelig brutalitet. Ukraina ble raskt okkupert, og Kievs befolkning utsatt for store lidelser.
Blant dem som sto opp og forsvarte byen, var flere av spillerne til Dynamo Kiev. De levde under vanskelige forhold, inntil en mann ved navn Iosif Kordik fikk det for seg at han ville redde dem ut av uføret.
Kordik, en pragmatiker som sørget for å holde seg inne med den tyske okkupasjonsmakten, drev et stort bakeri i byen. Det var ikke noe bakeri i tradisjonell forstand, men snarere en brødfabrikk, ment å skulle brødfø de fremadstormende tyske styrkene.
Før krigen hadde Kordik vært en svoren tilhenger av det store Dynamo Kiev-laget. Ved en tilfeldighet møtte han Dynamos keeperfantom Nikolaj Trusevitsj på gaten. Trusevitsj levde fra hånd til munn og så ikke bra ut, Kordik tilbød ham øyeblikkelig en fulltidsjobb i bakeriet.
Les også:
- Amerikanere vet ikke hva en ball er
Bakerlaget
Med Trusevitsj på plass fikk han ideen om å bygge opp et fotballag i bakeriet.
Trusevitsj tok kontakt med sien gamle lagkamerater, blant dem stjernespillere Makar Gontsjarenko, Ivan Kuzmenko, Aleksej Klimenko og Mikail Sviridovskij. Alle fikk jobb i Kordiks bakeri.
På kveldstid, etter lange arbeidsdager, spilte de fotball. For å fylle opp laget, hentet de også inn noen spillere fra byrivalen Lokomtotiv. Men kjernen i laget var fra Dynamo.
Våren 1942 forsøkte tyskerne å overbevise folket i Ukraina, og spesielt i Kiev, om at livet under Hitler i hvert fall var bedre enn livet under Stalin. Idrett var et viktig virkemiddel, særlig fotball.
Mannen som fikk ansvaret for å få fotballen til å rulle i Kiev, var kollaboratøren Georgij Sjvetsov. Han prøvde å rekruttere spillerne fra bakeriet til sitt nye Quisling-lag, som han kalte "Rukh", men lyktes ikke.
Det var allerede et imponerende samhold blant "bakerne".
Kordik bestemte seg for å kalle bakerilaget sitt for "FK Start". Den første offisielle kampen gikk mellom Start og Rukh den 7. juni 1942.
Selv om spillerne på Quislinglaget Rukh var mye mer velfødde og hadde mye bedre treningsforhold, hadde de ingen sjanse mot Start. De møttes flere ganger og gutta fra bakeriet vant hver gang.
Kampene fikk etter hvert en klar politisk undertone. - Vi har ingen våpen, men vi har våre røde drakter, fargen i vårt flagg, sa keeperkjempen Trusevitsj.
Start spilte også kamper mot lag fra andre beseirede territorier, og slo dem ettertrykkelig. Okkupasjonsmakten brydde seg ikke om det. Men når Start begynte å utklasse tyske garnisjonslag også, var det ikke så morsomt lenger.
Start var i ferd med å bli et fenomen. Støtten til laget vokste i lokalbefolkningen. Tyskerne opprettholdt sin forestilling om at de ikke skulle blande idrett og politikk, men det var ingen tvil om at de håpet at Start skulle vise tegn til svakhet og snart tape en kamp.
Etter hvert ble det en uttalt målsetning at det måtte settes en stopper for Starts gryende potensial som samlingspunkt for Kievs innbyggere. Den enkleste løsningen - å kaste spillerne i fengsel eller skyte dem - ville bare føre til martyrdyrkelse. De måtte ydmyke dem på fotballbanen.
Fascisme mot bolsjevisme
Til slutt mobiliserte tyskerne sitt aller beste lag bestående av topptrente spillere fra Lutwaffe. Laget ble kalt Flakelf. Men Start-spillerne var kjappere og teknisk overlegne, bedre til å spille fotball, rett og slett. Muskelbergene fra Luftwaffe ble slått med 5-1.
Dette var mer enn tyskerne kunne tåle. Allerede dagen etter ble det annonsert omkamp på hundrevis av plakater i butikkvinduer, på bygninger, gjerder og lyktestolper rundt om i byen.
Start og Flakelf skulle spille igjen, og ingen kunne være i tvil om at denne gangen skulle tyskerne vinne. Dette var mye mer enn en kamp mellom Flakelf mot Start. Det var Tyskland mot Sovjetunionen, fascismen mot bolsjevismen.
Folk gikk mann av huse for å se kampen, stemningen var ladet. Dommeren var SS-mann. Han krevde at Start-spillerne skulle gjøre nazihilsen før kampen, noe de nektet. De hadde fått flere advarsler i dagene før kampen. Av hensyn til seg selv og sin sikkerhet burde de sørge for at de tapte. Men de gamle Dynamo-spillerne hadde ikke til hensikt å legge seg på ryggen for noen.
Det var åpenbart at Falkelf-laget var blitt styrket siden forrige kamp. Flere av de nye spillerne hadde spilt toppfotball i Tyskland før krigen. Start-spilllerne var slitne og utmagrede og hadde ingen innbyttere. Tyskerne var velfødde og veltrente og hadde og et helt ekstra lag sittende på benken.
Tyskerne brukte alle midler uten at dommeren reagerte, de prøvde bevisst å skade Starts nøkkelspillere, keeperen Trusevitsj og vingen Gonsjarenko.
Til å begynne med ble Start-spillerne presset på defensiven, men da Gonsjarenko ga dem ledelsen på en kontring, fikk de selvtillit og fotfeste i kampen. De vant igjen, denne gangen 5-3.
Visste hva som ventet
Det ukrainske publikummet kunne nesten ikke tro det de hadde sett og var i ekstase. Start hadde slått Tysklands stolthet i Ukraina to ganger på tre dager. De hadde satt den tyske militærkommandoen i forlegenhet. Men da Start-spillerne forlot banen, feiret de ikke. De var stille, nesten dystre. De visste hva som ventet.
Gestapofolk i sivil dukket opp på bakeriet. Spillerne ble ropt opp en av gangen over høyttaleranlegget, innkalt på et kontor og beskyldt for oppvigleri. Deretter ble de jaget inn i en ventende bil og kjørt vekk. De ble fengslet og torturert og brakt til en dødsleir ved Babij Jahr.
Om morgenen 24. februar 1943 ble det bestemt at hver tredje mann i leiren skulle skytes, som en gjengjeldelse for en sabotasjeaksjon inne i Kiev. Vaktene beveget seg langs rekkene og telte fangene som ventet i angst. Bortsett fra lyden av skaftestøvlene mot den frosne jorden var det helt stille.
Vaktene begynte å peke ut ofre, skudd smalt. En tredjedel av fangene skulle dø på paradeplassen.
Til slutt stanset en vakt bak Ivan Kuzmenko. På dette stadiet var han en skygge av kjempen som en gang hadde vært en lederskikkelse for Dynamo Kiev og Start, men han ga fremdeles ikke opp så lett. I samme øyeblikk som soldatens skritt stanset bak ham, visste han at han var dødsmerket. Vakten smelte geværkolben inn mellom skulderbladene hans. Han ravet fremover, men falt ikke. Vakten slo ham igjen og igjen. Først etter flere slag gikk han nærmest svimeslått over ende. I det øyeblikk han traff bakken, gikk en annen soldat fram og drepte ham med et enkelt skudd i bakhodet. Samme skjebne rammet Aleksej Klimenko.
Nikolaj Trusevitsj lyttet like intenst og fortvilet som alle andre til skrittene som knirket i snøen. Til slutt stoppet de rett bak ham. Han var forberedt på slaget, men det slo ham likevel over ende. Smidigheten som hadde gjort ham til den største keeperen i Sovjetunionen, fikk ham på beina. I det han sprang opp, ropte han: "Krasnij sport ne umrjot" - "Rød sport vil aldri dø".
Så åpnet den tyske vakten ild. Nikolaj Trusevitsj døde oppreist, iført sin velkjente sorte og røde genser, drakten han hadde stått i mål med og båret med grenseløs stolthet.
Les også:
Denne saken ble første gang publisert 07/05 2012, og sist oppdatert 03/05 2017.