Vrak til besvær
Denne bryteren kostet 239 millioner kroner
Vraket av krysseren Murmansk avga like lite radioaktivitet som et armbåndsur. Det var nok til å sette i gang Norgeshistoriens dyreste vrakfjerningsoperasjon.
I august 2008 sprang bomben: Vraket av den utrangerte russiske krysseren Murmansk inneholdt radioaktivt materiale.
Skipet slet seg i en vinterstorm under sleping fra den russiske nordflåtens hovedkvarter i Murmansk til opphugging i India.
1. juledag 1994 våknet de 80 innbyggerne i Sørvær på Finnmarkskysten opp til et syn de har måttet leve med siden. Et 211 meter langt slagskip fra Den kalde krigen strandet midt i innseilingen med kanonene pekende innover mot fiskeværet.
En manglende vilje blant politikerne til å bevilge penger gjorde at vrakfjerningen ble utsatt på ubestemt tid. Bortsett fra at det var stygt å se på, utgjorde det ingen akutt forurensningsfare.
Så sent som i 2006 kom Murmansk langt ned på Kystverkets liste over de 30 mest miljøfarlige vrakene langs norskekysten, til lokalbefolkningens og ordfører Eva Husbys store frustrasjon.
Vraket var for lengst blitt et symbol på politisk unnfallenhet og myndighetenes ansvarsfraskrivelse.
Les også:
Alarmen går
Sommeren 2007 setter en tilfeldig oppdagelse hjulene i sving.
Statens strålevern blir varslet av Miljøfabrikken i Bærum om at et apparat hentet fra Murmansk avgir radioaktiv stråling.
Mengden på 4 mikrosievert/time er ubetydelig, men likevel nok til å klassifisere gjenstanden som spesialavfall.
Strålevernet hadde gjort sine første vurderinger av havaristen allerede romjulen 1994 på bakgrunn av opplysninger fra Forsvarets overkommando.
Hovedspørsmålet den gangen var om vraket inneholdt atomvåpen eller brukt radioaktivt brensel. Konklusjonen ble at det var svært liten sannsynlighet for at havaristen inneholdt radioaktive stoffer som kunne forurense nærmiljøet.
Atomvrak
I august 2008 går alarmen i media om det radioaktive funnet.
Myndighetene får et troverdighetsproblem blant befolkningen i Finnmark. Spekulasjonene går om at det høye antallet krefttilfeller i bygda skyldes atomvraket.
Daværende fiskeriminister Helga Pedersen blir dratt på banen og lover at vraket skal fjernes for enhver pris dersom det er praktisk mulig.
Firmaet AF Decom får oppgaven med "miljøprosjekt Murmansk". Prislappen på 239 millioner kroner før moms gjenspeiler størrelsen på prosjektet.
En spuntvegg innenfor en beskyttende molo skal anlegges rundt vraket før man pumper ut vannet til det ligger tørt på havbunnen. Så skal det skjæres i småbiter, transporteres vekk og miljøsorteres.
Farlig som en klokke
På Statens stråleverns egne nettsider finner vi bildet av den mest radioaktive kilden som ble funnet: Et rustent bryterpanel i kanontårnet på det lavest tilgjengelige dekket.
Seniorrådgiver Inger Margrethe Eikelmann var selv om bord i vraket for å gjøre nye målinger i etterkant av mediestormen. Målingene ble tatt i den delen av overbygningen som befinner seg over vann.
På grunn av den lave bakgrunnsstrålingen fra sjøen var det mulig å ta svært nøyaktige målinger. Den høyeste doserateverdien på 4 mikrosievert/time ble funnet på to rustne ventilbrytere.
Hun forklarer målingen med at de ofte finner svak radioaktivitet i selvlysende maling og displayer på gamle skip. - Betyr dette at strålingen tilsvarer den du får fra selvlysende armbåndsur? - Ja, svarer Eikelmann. Dosen er liten og helt ufarlig fordi den reduseres sterkt med avstanden til kilden.
Den tilsvarer også strålingen du utsettes for fra verdensrommet når du sitter på marsjhøyde i et rutefly.
Men radioaktivt forurensede apparater skal behandles som spesialavfall og lagres i spesialdeponi, legger hun til. Blant annet på grunn av radonstrålingen i norske hus har Statens strålevern satt en grense på 1 mili- Sievert i året for hva som er trygt å utsette seg for.
Dersom man hadde lagt hånden på bryteren fra Murmansk i ett år, vil man bli utsatt for en strålingsdose på tredjeparten av dette.
Vettskremt
De lave strålingsverdiene var kjent både for lokalpolitikere, befolkning og statsråd da den politiske beslutningen ble tatt om å la Murmansk gå foran køen av miljøfarlige vrak.
I et intervju med VG året etter begrunner tidligere statsråd Helga Pedersen saken slik: "Frykt er en vesentlig grunn til at vraket blir fjernet. Det som var nytt i fjor sommer, var at det ble meldt om funn av radioaktivt materiale samtidig som kreftregisteret meldte om høy forekomst av kreft i området rundt. Selv om ingen eksperter har kunnet påvise at vraket er miljø- eller helsefarlig, har de heller ikke kunnet slå fast det motsatte med 100 % sikkerhet".
Selv om ingen urovekkende verdier av verken radioaktivitet eller andre miljøfarlige stoffer ble funnet rundt vraket, hadde frykten for hva det kan inneholde når det engang sprekker opp, vært utslagsgivende.
- Funnene av radioaktive stoffer skremte vettet av oss, forteller ordfører Eva Husby i dag. - Dessuten har vraket flere plomberte rom som man ikke vet hva inneholder av miljøfarlig materiale.
- I ettertid kan vi prise oss lykkelige over at funnene ikke var større. Omsider tok politikerne oss på alvor, sier Husby. Hun legger til at i etterpåklokskapen var det nølingen med å fjerne vraket som ble dyr.
Mislykket berging
Sommeren 1995 forsøkte Ålesundfirmaet Ødegaard Berging å heve vraket for egen risiko.
Etter tre måneder med reparasjonsarbeider på en 80 meter lang flenge i skroget klarte de så vidt å få skipet til å flyte ved hjelp av iherdig pumpeinnsats. Men selv om skipet kunne fjernes, satte både forsikringsselskapet og daværende miljøvernminister Thorbjørn Berntsen foten ned.
- Skipsskroget var for skadet til at det var forsvarlig å slepe det helt til Bergen for reparasjoner slik forsikringsselskapet krevde for å utbetale erstatning, forteller daværende bergingssjef Per Farstad.
- Alternativet var å slepe vraket ut til havs og la det synke på dypt vann.
Hadde det skjedd, ville Murmansk bare blitt enda et av de 2300 sunkne skipsvrakene langs norskekysten.
Men forsikringsselskapet ville ikke betale prislappen for fjerningen på 15 millioner dersom de ikke kunne få noe igjen for skrapverdien av skipet.
- Miljøvernministeren ville heller ikke pålegge fjerning av skipet, ettersom vraket ifølge ham kun utgjorde visuell forurensing, forteller Farstad. En rask avgjørelse kunne ha spart norske skattebetalere for drøyt 300 millioner kroner.
I skrivende stund sliter AF Decom med å få den provisoriske dokken rundt vraket tett etter at et kraftig uvær forrige vinter ødela deler av spuntveggen.
Oppklippingen av vraket er allerede et år forsinket, og nå nærmer nye vinterstormer seg før man har fått tømt dokken. Da man begynte å tappe ut vannet etter fire måneders tetningsarbeide, viste det seg at det rant olje ut av vraket.
Pumpene ble stanset, men da man startet opp igjen, viste det seg at nye lekkasjer hadde oppstått andre steder. - Det er som å tette et lekk badekar, sier anleggs- og prosjektleder Øyvind Omnes.
Men at vraket skal vekk, er han ikke i tvil om. Koste hva det koste vil.
Les også:
Da politiet gikk fra sans og samling
10 oppfinnelser som aldri tok av
Denne saken ble første gang publisert 23/12 2011, og sist oppdatert 06/05 2017.