Menneskeapenes hender er nesten skremmende lik våre. © Heidi og Hans-Jürgen Koch/animal-affairs/INA

Et rødhåret lite bustetroll med sjenerte øyne klorer seg fast på magen til den eldre. I det ene øyeblikket søker babyen kroppsvarme og smyger seg kjælent inntil mamma. I det neste finner den på all slags sprell en ugagnskråke verdig.

Mamma Lea lar alt skje med stoisk ro uten at hun slipper den lille av syne et øyeblikk. Innimellom styrker babyen seg på mammas brystmelk mens den får noen kjærtegn over hodet og ryggen.

- Den lille orangtutangungen Changi kom til verden her hos oss for ti måneder siden, forteller dyrepasser Klaus Reymer ved Krefelder Zoo i Niederrhein helt vest i Tyskland.

- I de ti månedene har de to vært uatskillelige. De er blitt dyreparkens store trekkplaster. Ingen dyr på jorden er så lik oss som de store menneskeapene. Og det gjelder ikke bare utseendet.

Sjimpanser, orangutanger og gorillaer overrasker stadig vekk primatforskere med sin intelligens, sitt kompliserte sosiale liv og sitt følelsesliv.

Les også:

Halve Egypt strømmer til strendene

Savner noen å sove med

Etter en særdeles aktiv og strevsom dag er det like godt med en blund for en menneskeape som for dens pelsløse slektning. © Heidi og Hans-Jürgen Koch/animal-affairs/INA

Kompliserte vesener

De store menneskeapene er så kompliserte vesener at det ikke er noen selvfølge at en mor i fangenskap vil oppfostre sin baby. Det vet dyrepasser Reymer.

Da Changis mamma kom til verden for 17 år siden, ble hun avvist av moren. Hun fikk likevel vokse opp fordi hun fikk flaskemelk av Reymer.

- Hver kveld i åtte måneder tok jeg lille Lea med meg hjem fra parken og tilbake igjen neste morgen, forteller dyrepasseren som i over 30 år har viet livet sitt til menneskeaper.

I dag fungerer han nærmest som en bestefar for flere kull orangutanger, gorillaer og sjimpanser.

- Jeg elsker dem alle, bedyrer han. Og forteller at han fremdeles lar seg forbløffe nesten daglig over primatenes ømhet, lidenskap, luner, villskap og samspill med hverandre.

Orangutangen har 32 tenner som oss mennesker. Men hjørnetennene er kanskje litt mer fryktinngytende. © Heidi og Hans-Jürgen Koch/animal-affairs/INA

Det store spørsmålet

På samme måte som publikum og personale i dyrehagen lar seg begeistre over menneskeapene, på samme måte blir også vitenskapsfolkene som hypnotiserte av likhetene mellom oss og dem.

Generasjoner av apeforskere har gjennom tester og observasjoner studert slektskapet mellom mennesker og menneskeaper både i fangenskap og i fri natur.

De har sett hvordan gorillaen som ikke kan svømme, sjekke vanndybden i en elv eller bakevje med en stokk for ikke å drukne når de skal krysse, de har sett orangutangen lage seg redskaper til fiske og fangst og de har sett sjimpansen lage seg verktøy til å hamre med på samme måte som oss.

For all denne fascinasjonen handler selvsagt ikke bare om disse apene, men først og fremst om deres likhet med oss. Vi pelsløse tobente tilhører jo også stammen menneskeaper.

Det som driver forskerne, er håpet om gjennom å studere orangutangen, sjimpansen og gorillaen å forstå hvorfor vi mennesker fikk en slik særstilling som menneskeape.

Les også:

20 håpløse oppfinnelser

Sikkerhetsstyrkene forårsaket massakren

Jødeutryddingen i Stavanger

Les hele saken
Les alt om:

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!