I gamle dager var det ikke ordentlig sirkus uten en ”freak” eller to. Noen ble store kjendiser. Her er et lite utvalg.
Jørgen Johannessen, Vi Menn
Sist oppdatert
Robert Huddleston (1895-1970) kunne ikke stå oppreist, men hadde ikke noe ønske om å gjemme seg bort av den grunn. Han jobbet som bonde og jeger før han ble hentet til sirkuslivet. Der ble han i 36 år, favorittnummeret var å kaste det høyre beinet over skulderen. Robert brukte treklosser for å beskytte håndflatene og var kjent som en usedvanlig sterk mann med jernhelse.
Er det greit å bli glodd på? ble Frieda Pushkin, kjent som "et arm- og benløse vidunderet", en gang spurt. - Så lenge de betaler, ja, svarte hun. Og det gjorde de.
På verdensutstillingen i Chicago i 1933 løste to millioner mennesker billett til "Ripleys Tro det eller ei"- utstilling, der Frieda var en av attraksjonene. Også et barn med fire bein og tre armer ble vist fram.
Smakløst og nedverdigende, sier vi i dag. Men i tidligere, mindre opplyste tider tenkte man ikke slik. Nysgjerrigheten lå godt foran anstendigheten. Det var lov å glo.
Sirkusene sloss om de som var skapt annerledes. Albinoer, siamesiske tvillinger, de med sjeldne hudsyndromer, de med for mange bein og de med for få bein. Den berømte sirkuseieren P.T. Barnum var tidlig ute med disse "freak"- showene. Mye var juks.
¿Lionel ¿ gutten med løveansiktet¿ og ¿JoJo ¿ gutten med hundeansiktet¿ (over) led av hypertrikose, gjerne kalt varulvsyndrom. JoJo het egentlig Fjodor Jevtisjev (1869-1904). Han ble oppdaget av Barnum-sirkusets mange agenter i Europa, hentet til USA og først vist fram for pressen. De reagerte med et felles gisp og spørsmål som ¿biter han?¿. JoJo bjeffet og lekte hund på forestillingene, men utenfor scenen var han en kunnskapsrik mann som snakket fem språk og likte å lese. ¿Lionel¿ var polsk, het Stefan Bibrowski (1890-1932) og var livredd for branner. ¿Uten håret er jeg bare en vanlig mann¿, skal han ha sagt.
Frieda Pushnik (1923-2000) kunne ¿sy, skrive og pusle¿, som det het på reklameplakatene, og var trekkplaster på verdensutstillingen i 1933. Hun opptrådte fram til rundt 1955, da showene begynte å bli politisk ukorrekt og forbudt ved lov. Hun tjente nok penger til en rolig pensjonisttilværelse der hun viet seg til oljemaling.
Like standard som sterke menn og fete damer. Bildet viser Madame Devere (1842- 1912) som kunne vise fram et skjegg som målte 35 centimeter, det lengste kvinneskjegget verden har sett. Jane, som hun het til fornavn, giftet seg med en sirkuseier og var en allsidig dame. Hun bidro nemlig også som akrobat og slangetemmer i forestillingene.
Myrtle Corbin (1868-1928) var meget populær, reiste rundt med en rekke av tidens store sirkus og tjente så mye som 450 dollar i uka. Hun ble presentert som ¿den firbeinte jenta¿, men det ene beinparet hørte til en ikke utviklet tvilling. Myrtle giftet seg med en lege og fikk fem barn. Ifølge legenden hadde hun to forplantningssystemer og fødte barn fra begge.
Charles Stratton (til h., 1838¿83) var en av sin tids store kjendiser, enda så liten han var. Bare fem år gammel ble han oppdaget av en fjern slektning, nemlig sirkuspioneren P.T. Barnum, som da var i ferd med å finne ut at folks fascinasjon for menneskelige kuriositeter var god butikk. Stratton fikk artistnavnet General ¿Tom Thumb¿, Tommeliten, og la snart ut på sin første turné. Synging og dansing sto på programmet, men størst lykke gjorde hans imitasjoner av Napoleon Bonaparte. I 1856 gikk turen til England. Der opptrådte Tommeliten to ganger for dronning Victoria og ble møtt av store folkemengder der han viste seg. I 1863 giftet han seg med jevnstore Lavinia, et bryllup som fikk stor oppmerksomhet. På bildet er også hans kortvokste forlover, Kommandør Nutt (til v.), en annen Barnum-artist. Generalen ble en meget velstående mann, men døde bare 45 år gammel.
Schlitzie (1901-71) var en knøttliten, tilbakestående mann som ofte ble fremstilt som ¿Den siste azteker¿ eller ¿Missing link¿. Han hadde også en rolle i den omstridte spillefilmen ¿Freaks¿ fra 1932. Schlitzie elsket sirkuslivet og oppmerksomheten, noe som ble bevist da han en kort periode havnet på en institusjon. Der ble han sittende og se inn i veggen.
Sirkusene krydret forestillingene med fantastiske bakgrunnshistorier, gjerne med litt erotiske undertoner. Kvinner uten armer kunne for eksempel vise mye mer av beina enn hva som var vanlig. Denne plakaten med Susi, jenta med elefanthuden, gir tydelige assosiasjoner til et tidligere liv i jungelen. Selv om hun var født i Berlin.
Allerede i 1835 presenterte han stolt 161 år gamle Joice, som angivelig hadde vært George Washingtons sykepleier. Det var selvsagt bløff, Joice var bare 80.
Tyrkiske haremspiker med eksotiske frisyrer var gjerne løse fugler hentet fra nabolaget og dynket i øl.
Noen av de "siamesiske tvillingene" kunne utvilsomt lett gå hver til sitt etter forestillingen.
Men mye var ekte.
Stakkars djevler, er det lett å tenke når man ser bildene og vet hvilken rolle disse menneskene hadde. Forlystelse for folket, profitt for sirkuset. Men for mange av "freakene" var sirkuslivet en måte å få noe ut av livet.
Tross alt.
Arbeidslivet var stengt for dem. Dette var sjansen.
- Hvor mye penger kan jeg tjene på å sitte på utstilling? var utgangspunktet til de aller fleste av disse artistene. De fikk enorm oppmerksomhet hvor de enn viste seg.
De fikk reise, de fikk møte presidenter og statsoverhoder. Mange tjente en liten formue og trakk seg tilbake til en trygg, økonomisk tilværelse.
"Freakenes" storhetstid varte bare noen tiår før og etter 1900. En stor artikkel i New York Times for nøyaktig 100 år siden forteller om en epoke som går mot slutten.
- Det er tøffe tider for gammeldagse "freaks". Folk blir stadig mer opptatt av musikk og filmer, sier Dvergen Mike" til avisen.
Han fortsetter: - Nå er det bare de beste som tjener nok. Først forsvant de tjukke damene, så de tatoverte, albinoene og de armløse og benløse. Men det er kanskje et sunt tegn at folk ikke lenger er så opptatt av andres ulykke. Hva godt kom ut av å stå og kikke på "Froskegutten?".
