Høgg-gærne søstre
Marthe (20) og Silje (25) Røsnæs er yngst i en bilopphuggerfamile. Hvert år sender de 1800 bilvrak i pressen.
En bil er verdifull også etter at den er erklært død.
- Faktisk blir i gjennomsnitt 85 % av en bil brukt om igjen på forskjellige måter, forteller Øivind Røsnæs (64). Han begynte å samle på biler hjemme på gården allerede som 14-åring. Men etter hvert ble faren lei av bilvrakene som hopet seg opp bak hønsehuset, så han fikk beskjed om å flytte geskjeften til motsatt ende av gården. Det har han ikke angret på.
I dag står det 1400 vrak på det 30 mål store området på Berg i Østfold, ikke mange steinkastene fra Halden.
- Da vrakpanten kom i 1978, ble det fart i omsetningen. Selv om beløpet på 1500 kroner ikke er all verden, sørger EUkontrollen for et jevnt tilsig av gode vrak, sier bilopphuggeren som de siste årene også har fått døtrene med på laget.
- Det hender at folk blir overrasket over at vi er jenter når de ringer. Spør om å få snakke med noen som har peiling på bil. Men det er jo ikke vondt ment, bare uvitenhet, kommenterer Silje.
Selv om hun og Marthe er bilfrelste, legger hun til at hun er blitt en forsiktig sjåfør av å jobbe i bransjen. Mange av kollisjonsvrakene forteller sin grufulle historie. De verste må de dekke til.
Siste farvel
Det er ofte litt vemodig når kundene kommer kjørende den sisteturen opp til bilopphuggeriet.
- Vi kan alltid se hvem som har hatt bilen lenge. Noen klapper bilen kjærlig på taket, og vi har opplevd at damer har lagt igjen en rose på setet, forteller Silje.
- Og så har vi jo de som gir bilen et spark til siste farvel, ler Marthe.
Når bilen er levert og vrakpanten utbetalt, er det hjullasterne som tar over. Først blir bilen tømt for drivstoff og alle miljøfarlige væsker. Miljøkravene er bare blitt strengere med årene. I dag må selv de små balanseloddene av bly på felgene behandles som spesialavfall. Så blir alle brukbare etterspurte deler skrudd av og tatt vare på.
- Vi har 20 000 kurante deler på lager, forteller Øivind stolt.
I bilopphuggernes database er det dessuten mulig å lete seg fram til ytterligere 100 000 deler på landsbasis. Kjekt å vite hvis man trenger en dør eller lykt til en brøkdel av nypris.
Edelmetall
De ferdigplukkede bilene blir sendt bort til pressing og fragmentering. Men først får de en knockout omgang av grabben på hjullasteren for å bli flate nok til å stables - gjerne femseks i høyden.
- Vi får 1000 kroner tonnet for skrapmetallet. Men det går gjerne et par arbeidstimer til å miljøsanere hvert vrak, så den store fortjenesten ligger ikke her, forteller Silje og Marthe.
Nyere biler som har vært i kraftige kollisjoner, er derimot god butikk.
- Selve indrefileten er en ny bil som har fått smelt inn hekken. Som oftest kjøper vi vrakene fra forsikringsselskapene for en tredel av verdien, og her er det virkelig mange deler som kan brukes, sier Øivind.
Det er fronten som er den mest verdifulle delen av bilen, sett fra en bilopphugger. En annen godbit er katalysatoren i eksosanlegget. Den inneholder noen få gram med edelmetallet platina som har en markedsverdi tre ganger så høy som gull.
- Tror en kilo er verdt 900 000 kroner, sier Øivind. Han legger til at de opplevde mange innbrudd før de gikk over til å lagre platinaen på hemmelig sted.
- Metallet er etterspurt av kirurger og brukes til skruer og plater i menneskekroppen, forteller Øivind. Men også mestparten av en bil resirkuleres enten som deler eller skrapmetall.
Neste gang du kikker ned i oppvaskkummen hjemme, kan det godt tenkes at den engang har vært rompa til en BMW
Denne saken ble første gang publisert 02/06 2010, og sist oppdatert 06/05 2017.