Brennemerket for livet:
Reddet 2-åring for 4500 kroner
I en isolert ørkenlandsby i Etiopia blir jeg vekket av de hjerteskjærende skrikene til en liten gutt. Han er offer for en makaber tradisjon som bygger på gammel overtro.
Svært få overlever
Etter å ha gjort en del research om denne tradisjonen, sitter jeg igjen med fint lite. Enkelte nettsider forteller at det kalles terapeutisk brennmerking. Andre kaller det også moxibustion.
Folkene som utfører dette i Danakil Bekkenet er afarer. Et muslimsk ørkenfolk. Men tradisjonen om brennmerking stammer fra før afarene ble muslimer.
I etterkant har jeg intervjuet flere afarer om denne tradisjonen. En kvinne bekrefter langt på vei hva Dr. Nukus fortalte.
- Gammel tro forteller at sykdommene som rir barnet, blir opprettholdt av en eller flere onde ånder. Ved å brennmerke barnet blir åndene skremt ut av barnekroppen.
Men hun hevder at selve brennmerkningen ikke ble utført av foreldrene, men av en eldre person.
- Kun eldre kvinner eller menn, som selv har opplevd dette som barn - og overlevd - kan utføre brennmerking på små barn, hevder hun. Hun forteller også at svært få av dem som blir brennmerket overlever.
- Som oftest dør de av sykdommen de har før de blir brennmerket, hevder hun.
Midt i den svarte, hete natten ute i Danakil Bekkenet, Afrikas laveste område, våkner jeg brått. Et hyl skjærer gjennom mørket, det går gjennom marg og bein. Jeg ligger litt våken og lytter. Etter hvert går skrikene over til lav klynking.
- Sikkert et barn som har mareritt, beroliger jeg meg selv og lar søvnen ta overhånd igjen.
Neste morgen krabber jeg ut av teltet ved soloppgang. Ingen av mine tre norske reisekamerater har hørt noe. Jeg lurer på om det hele bare var en ekkel drøm. Men jeg skal snart erfare noe annet.
Vi befinner oss i en liten landsby ved navn Hamedela. En isolert utpost i ørkenen med kanskje 150 innbyggere. Nå dukker noen av dem opp i campen vår.
Brennemerket!
En eldre dame har med seg en ung jente med et barn på armen. Barnet gråter, jeg spør tolken vår hva som er galt. Han snakker til den unge damen, som trekker vekk det tynne sjalet over ungen. En møkkete T-skjorte kommer til syne. Deler av tekstilet er dynket i blod. Jeg får hjelp av reisekamerat Tor Lindseth. Han klipper opp T-skjorten og avdekker et grusomt brannsår.
- Han falt over ovnen i natt, forteller vår lokale tolk. Jeg undrer veldig hvordan denne ovnen er, for brannsåret er så symmetrisk og vannrett. Det ser nesten ut som om gutten er blitt brennmerket med samme verktøy som disse folkene bruker til å brennmerke kamelene sine.
- Nei, Osman falt... først på magen... så på ryggen, sier tolken. - Ryggen? Jeg snur guttungen og ser at han har et identisk brannsår der. I samme høyde som på brystet og utført på helt lik måte.
- Dette er ikke tilfeldig - det er påført guttungen med vilje, prøver jeg å si. Reisekamerat Jørgen Johanson, som har reist verden rundt i mer enn 20 år og sett mer enn de fleste, er like overbevist som meg.
Men tolken, foreldrene til Osman og landsbybeboerne, som nå har begynt å stimle rundt oss, hevder noe helt annet.
Vi har ikke tid til å ta den diskusjonen nå. I stedet må vi forsøke å hjelpe gutten. Men hvordan? Mitt reiseapotek er begrenset. Jeg har ingenting som virker på brannsår av disse dimensjonene.
Dessuten virker det som om guttens sår, særlig det på brystet, begynner å bli infisert. Jeg kan lese smerten i ansiktet hans, det er forferdelig. Jeg har selv en toåring hjemme - det gjør vondt langt inn i sjelen å se dette stakkars barnet lide.
Syk fra før
I tillegg til de alvorlige brannsårene er Osman syk fra før, med diaré og oppkast. Mest sannsynlig har han også malaria.
I Hamedela finnes ikke så mye som en sykesøster, langt mindre en lege eller et apotek. Jeg drysser litt sårrensende pulver på brannsårene. Men han trenger et sykehus - fort. Her i Hamedela kryr det av fluer, som allerede har forsynt seg grådig av guttens sår. Hygienen her er som i stammesamfunn flest - elendig.
Etter litt fram og tilbake bestemmer vi oss for å ta med Osman til nærmeste by - Mekele. Men i disse traktene er det ikke bare å putte barnet i bilen og dra. Først må vi få tillatelse av familien. Så må vi spørre landsbysjefen.
Landsbyens menn er heldigvis fornuftige. Vi blir enige om å ta med både Osman og foreldrene hans til Mekele.
Men å reise til denne byen er ingen enkel sak. Det betyr åtte-ni timer på dårlig vei. Siden klokken nærmer seg tolv på dagen, og denne strekningen overhodet ikke kan kjøres i mørket, må vi vente til neste dag.
Stakkars gutt. Jeg gir ham noen piller mot smertene, men han går likevel en ulidelig vond natt i møte.
Mistanken bekreftet
Neste dag kjemper de tre firehjulsdrevne bilene våre seg opp et uttørket elveleie. Vi krysser elver og klatrer opp bratte åser. Hamedela ligger rundt 80 meter under havnivå, mens Mekele ligger mer enn 2000 meter over havet.
Ferden er lang og hard - og da særlig for Osman. Men vi når målet sent samme kveld. Og får bekreftet vår mistanke.
- Disse brennmerkene er påført gutten, ingen tvil om det, hevder Dr. Nukus. Han har sett det en gang tidligere og han har hørt historier.
Han vet svært lite om tradisjonen, som han hevder er meget gammel og bare holdes i hevd i de mest isolerte områdene av Danakil-ørkenen.
- Barnet blir brennmerket fordi det er alvorlig sykt og de eldre i landsbyen tror at dette er siste og eneste utvei, forklarer han. - Kanskje har det noe med trolldom å gjøre, kanskje tror folkene at en ond ånd har tatt bolig i barnet og at brennmerkningen skal skremme den ut.
Barnemishandling
Jeg konfronterer pappaen til Osman med disse opplysningene. Først nekter han, men når jeg forteller at jeg er villig til å gå hele veien for å få klarhet i hva som har skjedd - også til politiet - innrømmer han motvillig at guttungen er brennmerket med foreldrenes tillatelse.
Barnemishandling av groveste karakter. Ingen tvil om det. Men selv om dette er grusomt og sjokkerende for oss nordmenn, er det viktig å være klar over at guttens foreldre egentlig handlet i god tro. De er så glad i gutten at de er villig til å prøve alt for å redde ham. Mishandlingen handler om mangel på kunnskap.
Etter en kort sjekk har legene ved den lille klinikken nemlig slått fast at Osman både har malaria og en kraftig mageinfeksjon, mest sannsynlig som følge av forurenset drikkevann i Hamedela.
- Hvert åttende sekund, året gjennom, dør det et barn av vannbårne sykdommer, oftest diaré, forteller Dr. Nukus og hevder Osman sannsynlig ville ha havnet på denne statistikken om han ikke hadde kommet til sykehus.
4500 kroner for et liv
Vi betaler for et lengre sykehusopphold for Osman og hans foreldre. Gir familien nok penger til mat og transport tilbake til Hamedela og forsikrer oss, via sykehusdirektøren, om at den lille familien får den pleien de trenger. Så sier vi farvel,
Jeg ringer til sykehuset gjentatte ganger de neste to ukene. Og gladmeldingene strømmer på. Osman får masse sunn og god mat, riktig behandling og Dr. Nukus forteller at guttungen blir sterkere og sterkere for hver dag.
Jeg kommer tilbake
Men hva kan vi gjøre for å forhindre at dette skal skje med andre barn i fremtiden? Et steg på veien har vi nå gjort. Ved å bevise for den lille familien at brennmerking gjør barnets tilstand verre, så vil de, mest sannsynlig, videreformidle denne informasjonen til sine naboer i den lille byen. Mange av innbyggerne vil neppe føle seg overbevist, men episoden vil nok skape en liten flik av tvil, som forhåpentligvis kommer andre syke småbarn til gode.
Neste steg vil være å forsøke å etablere en liten sykestue med en sykepleier i landsbyen. Noen som kan hjelpe barna når de blir syke, og bidra til å sette en endelig stopper for denne gamle makabre tradisjonen.
Jeg har tenkt meg tilbake hit om et eller to år, og da er det to ting som står på mitt program:
1: Møte en fireåring med arr på bryst og rygg, men som er sterk og frisk.
2: Komme dit med nyheten om at en eller annen organisasjon skal etablere en liten sykestue, kanskje med en sykepleier, i den lille landsbyen. Så jeg frir derfor til alle organisasjoner: Hjelp disse menneskene og deres barn!
LES OGSÅ:
Damene skal få Vi Menns tjukkas i form
Tidenes 10 mest sette You Tube-videoer
Top Gears vanvittige opplevelser i Norge
Denne saken ble første gang publisert 10/12 2008, og sist oppdatert 25/06 2017.