Elsket og hatet: Selen
Dyreelskere kaller det sadistisk dyreplageri. Turistnæringen er redde for Norges gode navn og rykte. Mange elsker selen. De er søte og morsomme.
(Yrkes)fiskerne liker ikke selen, jubler over jakta og ønsker seg større avskytning. Det er fordi sel spiser mye fisk og sprer parasitter som kveis. Dermed blir det mindre fisk i fjordene.
Kystselen - haverten og steinkobben - er omstridte dyr i norsk natur. Mange ser på dem som skadedyr som forstyrrer fisket og økosystem. Andre ser dem som et hyggelig innslag i kystmiljøet. Atter andre ser selen som et spennende jaktobjekt, med flott skinn og kjøtt.
Tilbake etter pesten
Selstammen på sør- og Østlandet fikk seg en reell knekk etter selpesten i 2001/02. 50-60 prosent døde. Nå har stammen langt på vei bygget seg opp igjen. Det kan båtfolket i Oslofjorden og langs Sørlandskysten observere i form av selhoder som dukker opp i økende antall langs større deler av kysten enn på flere år.
- Det er en viss økning, men langt fra noen eksplosjon i bestanden av steinkobbe. Derfor tar det tid å bygge opp igjen bestandene. I Oslofjorden og Skagerrak er bestandene i vekst og på vei mot 2002-nivå. Men det er fortsatt små bestander. I Østfold finnes 200 - 300 dyr, en svensk/norsk bestand. Der er det en liten jaktkvote. Fra Rogaland og nordover kan det være snakk om en svak nedgang i antallet sel. Estimatet i 1998/99 var 7500 dyr, etter telinger i 2003-2006 anslo vi 6700. Totalt snakker vi om rundt 10 000 dyr langs kysten, sier Kjell Tormod Nilsen ved Havforskningsinstituttet (HI).
- Vi tolker det som om jakttrykket redusert bestanden, sier Nilsen.
Jakt er det eneste forvaltningsverktøyet for å holde bestanden i sjakk. Fiskeridirektoratet satt årets kvoter for seljakta til 860 steinkobbe og 1040 havert langs norskekysten. Havert finnes bare sporadisk sør og vest for Rogaland.
HI gikk inn for lavere kvoter, og Nilsen mener de relativt høye kvotene er et utrykk for et ønske om å redusere bestanden. Det bekreftes ved Fiskeridirektoratet - som peker på de ulike interessene som det tas hensyn til.
- Pressgrupper roper opp, og det kan virke som en hver sel som observeres ønskes død. Forvaltningen lytter, og gjennomfører en umoderne forvaltning basert på for dårlige tall, mener Nilsen.
Hvem har rett?
Debatten om havets pattedyr og forvaltningen av dem har pågått lenge. I motsetning til for landlevende pattedyr, som forvaltes av Direktoratet for naturforvaltning (DN), er det fiskerimyndighetene som forvalter selen. Forvaltningsprinsipper for pattedyr er annerledes enn for fisk, og fiskerimyndighetene beskyldt både for manglende forståelse og for å behandle selen, seljegerne og kystfiskernes interesser stemoderlig, og ta mest hensyn til kommersielt viktige fiskebestander.
Norges fritids- og småfiskerforening gikk nylig ut og forlagte at det bør legges bedre til rette for jakt på skarv og sel for å berge torsken i Oslofjorden. Forskningssjef Jakob Gjøsether ved Havforskningsstasjonen i Flødevigen mener dette kan bidra til å redde torsken.
Ifølge Havforskningsinstituttet er torskebestanden i Oslofjorden halvert siden 1980-tallet. Også i andre kystområder er det stor nedgang i torskebestandene.
Jaktkonsulent Webjørn Svendsen i NJFF, sitter i Sjøpattedyrrådet. Han sier at NJFF forholder seg bestandstall fra HIs bestandstellinger.
- NJFF støtter kvotene som er satt, og føler vi har fått gjennomslag for de signaler vi har lagt inn i drøftingene. Kvotene for begge arter ligger vesentlig over det som er HI's beregning av vedlikeholdsuttak, fortsetter jaktkonsulenten.
Hjelpsomme jegere
- Svakheten med tellingene er etter vårt syn at de ikke gir et godt nok bilde av hvor dyra oppholder seg i jaktsesongen. Vi ønsker at dagens tellinger blir forsterket med systematisk innsamling av data fra jegere og andre for å kartlegge selens arealbruk i alle årstidene. Jegerne har både kompetanse og kunnskap som burde komme forvaltningen til gode. I tillegg er det verdt å merke seg at det nå er under utarbeidelse forvaltningsplaner for steinkobbe og havert. Et lenge etterlengtet verktøy i forvaltningen, sier Svendsen.
- De siste tellingene viser at bestandsutviklingen er under kontroll og stabilisert eller redusert i de fleste områdene. Haverten er noe mer utfordrende å forvalte i og med at den er mindre stasjonær. Dette bekreftes også ved at engasjementet fra fiskerne er vesentlig redusert de aller fleste steder.
Seljakt
Seljakt er en krevende jaktform, på havet i kulde og vær. Selen bør skytes i hodet. Treff i kroppen fører ofte til at selen synker. Dermed kreves godt innskute våpen og gode skyteferdigheter. Kravene til seljegere er de samme som til storviltjegere: avlagt storviltprøve og rifle i kaliber minimum 6,5 millimeter.
Mange jegere mener lovgivningen hindrer bruk av de mest egnete kalibre. Erfarne seljegere stiller seg bak ønsket om å bruke hurtige, flattskytende og effektfulle finkalibrede kuler, for eksempel "sinnataggen" .22-250. Høy hastighet gir flat kulebane, og god nok effekt på selen/selhodet.
Jakt på kystsel er regulert i forskrift av 6. mai 1996. Fiskeridepartementet har forvaltningsansvaret for sjølevende pattedyr. Kvotene fastsettes i det bredt sammensatte Sjøpattedyrrådet.
Formålet med forvaltningen av sel på norskekysten er i følge fiskerimyndighetene "å sikre livskraftige selbestander. Innenfor denne rammen kan selene beskattes som en fornybar ressurs, og bestandene reguleres ut fra økologiske og samfunnsmessige hensyn".
Jakttidsrammer:
- Havert i jaktområdene sør for Stad: 1. februar -30. september.
- Havert i jaktområdene nord for Stad: 2. januar -15. september.
- Steinkobbe langs hele kysten: 2. januar - 30. april og 1. august - 30. september.
Denne saken ble første gang publisert 28/05 2008, og sist oppdatert 04/05 2017.