Det siste paradis

En kolonne med to busser, tre privatbiler og en lastebil humper inn i jungelen. Jeg sitter helt fremme i den første bussen, sammen med en politimann. Han har med seg en svær børse, som han holder tett til brystet mens han stirrer bekymret ut av vinduet.

Dette er riket til jarawaene, et stammefolk som har levd i Andaman- arkipelaget siden tidenes morgen. På grunn av dem skjer all trafikk gjennom området i kolonner med bevæpnet politivakt.

- Du skulle bare visst hvor mange som er blitt drept på denne turen, grynter politimannen brått mot meg. Jarawaene kan være livsfarlige. De liker ikke inntrengere i sin regnskog.

Drept av spyd og piler

Jeg vet at da denne veien ble bygd på midten av 60-tallet, måtte mange veiarbeidere bøte med livet. Selv etter at veien åpnet for vanlige folk i 1989, har jarawaenes piler og spyd drept en og annen reisende.

Det har sin naturlige forklaring. I generasjoner hadde jarawaene levd i fredelig sameksistens med regnskogen, da det plutselig dukket opp støyende maskiner og menn med geværer.

Men veien er kommet for å bli, og i dag passerer rundt 1000 reisende gjennom dette området daglig.

- Vår oppgave har snudd, hvisker politimannen. I gamle dager var politiets oppgave å beskytte reisende mot de innfødte. I dag er det omvendt&

Etter en times tid står det plutselig noen små, mørke mennesker midt i veien.

Bussen sakker farten og passasjerene lener seg ut av vinduene. Mange peker og ler mot stammefolket, mens de lager apelyder og kaster bananskall og annet søppel etter dem. De minste jarawabarna løper som besatt etter søppelet for å finne ut om det har noe verdi.

Ekkel følelse

Politimannen roper til passasjerene at de må holde hodene på innsiden av bussen.

- Hvis ikke kan jungelfolket kutte av dere hodene med sine skarpe kniver, lyver han. Du trenger ikke være antropolog for å se hvem som bør frykte hvem.

Mens politimannen ser bakover, benytter jeg anledningen til å knipse et par bilder av jarawaene. Egentlig strengt forbudt. Forbudt er det også å "mate" dem, gi dem penger eller stoppe bussen eller bilen for å hilse på dem.

Reglene står oppført på skilt i hver ende av jarawaenes rike, hvilket gir meg en ekkel følelse av å kjøre gjennom en dyrepark, hvor dyrene er erstattet av mennesker.

Straks vi ute av stammefolkets avgrensede område i nord, er jungelen like tykk, men små landsbyer dukker opp. I sterk kontrast til menneskene jeg akkurat møtte, kryr det her av indere med mobiltelefoner og vestlige klær.

Andaman-øyene tilhører India, men ligger mer enn 100 mil fra fastlandet. Selv om urbefolkningen er stammefolk som jarawaene, har 88 % av innbyggerne i øyriket røtter i India og tidligere Øst Pakistan (nå Bangladesh).

Konsentrasjonsleir i paradis

Ved fergeleiet i landsbyen Rangat møter jeg Saphala. Hennes bestefar var fange under engelskmennene, som hadde et fryktet fengsel rett utenfor hovedstaden Port Blair.

- Det var intet fengsel - men en konsentrasjonsleir for dem som opponerte mot det britiske koloniveldet, sier Saphala.

15. august 1947 slapp Saphalas bestefar fri. Immigrasjon fra fastlandet til Andaman nærmest eksploderte etter selvstendigheten, og mens det bare bodde noen få tusen her fram til 1947, er innbyggertallet i dag på over 356 000.

Likevel har Andaman-øyene klart å beholde mye av sin paradisiske atmosfære.

Fiske er hovednæringsveien for innbyggerne på Andaman. Og havområdene rundt Andaman-øyene er viden kjent for sitt frodige liv, noe jeg merker straks jeg synker ned i den 30 grader varme sjøen.

En fargerik verden åpenbarer seg 12 meter under havoverflaten. Selv om bare én prosent av verdenshavene har korallrev, så lever hele 25 % av all saltvannsfisk her.

Inntrengere

Vegger av fargerike glassfisk omringer meg. Stripete og svært giftige havslanger titter etter bytte i havbunnens mange åpninger, mens store svamper gror opp mellom koraller i alle farger.

En gigantisk havabbor dukker opp. Omgitt av småfisk i alle regnbuens nyanser henger den helt livløs fem meter over bunnen. Men den er ikke død. Øynene følger med hver bevegelse jeg gjør.

Undervannsverdenen i Andaman-arkipelaget understreker ytterligere øygruppens paradisiske atmosfære. Men det er en slange i ethvert paradis.

- I Port Blair sitter mer enn 500 snikjegere fra Burma fengslet, forteller Titus, som jeg møter i byen Mayabunder.

Han forteller at de kommer over havet fra øst i sine små båter. Har med seg dykkerutstyr og fangstnett. Deres ofre er store sjøpølser.

Rike bakmenn

Burmeserne er ikke de eneste. Thailendere kommer hit og skyter krokodiller på grunn av skinnet og dreper elefanter for elfenben. Men det største problemet er indonesiere, ifølge Titus:

- De har raske båter og er et svært sjødyktig folk. Men de stjeler ikke dyr - de stjeler skog.

Men Titus øyner håp i fremtiden. I en verden som stadig blir mindre, er det alltid behov for "uoppdagede paradiser". Velstående turister ønsker å sette Andaman-øyene på sin reiseliste, og dette er de store hotellkjedene klar over.

- Kanskje vil Andaman miste sin uskyld, straks øyene våre invaderes av denne typen turister, undrer Titus. Men han mener de tåler den prisen, for straks Andaman blir "oppdaget" av Vesten, vil myndighetene gjøre hva de kan for å bevare øyene slik de er.

- For turistene forlanger elefanter, krokodiller og ikke minst frodig skog. Det er jo det paradis består av, slår Titus fast.

LES MER I VI MENN NR. 21

Denne saken ble første gang publisert 25/05 2008, og sist oppdatert 04/05 2017.