FEST i villmarka.

OPPVASK på villmarksvis.

Men Nikolaj behandler den som om det skulle være en tynn plankebit. Glisende trasker han over tunet på sin selververvede tomt - dypt inne i den østsibirske villmarka.

- Skal bygge meg ei skikkelig koie før neste vinter, forteller han stolt og dumper stokken på en plett i skogen.

- Her skal tømmerhytta stå, og den skal jeg bo i til jeg møter ham der oppe. Nikolaj peker mot himmelen og gliser enda bredere.

At han trenger et nytt hjem, er det ingen tvil om. Nå lever han i en liten, dårlig isolert brakke. Og sist vinter droppet temperaturen til 52 minusgrader.

- Kulde er bra, hevder likevel den store branden av en russer. Han mener nemlig at kulda skjerper sinnet og vasker vekk dårlige minner.

En stor feil

Nikolaj var en gang i tiden en ganske vellykket mann. Han har sort belte både i judo og jiu-jitsu, pluss at han i sine yngre dager ble sibirsk mester i kampsporten sambo. Han var rett og slett en kjendis i store deler av Øst-Sibir på grunn av sin fysikk og sine kampsportkunster.

- Jeg trente i militæret, forteller han og innrømmer at han var i en helt spesiell, hemmelig eliteavdeling i det sovjetiske militæret. Men så gjorde han en gedigen feil. En feil som menn dessverre ofte gjør. Han forelsket seg.

- Min nye dame ønsket ikke at jeg skulle fortsette i militæret, minnes Nikolaj og skjærer en grimase, for å understreke hvor idiotisk han var da han hørte på henne.

Rett etter Sovjetunionens kollaps lånte Nikolaj penger til å starte en fabrikk, som sydde blant annet uniformer og legefrakker.

- Butikken gikk bra et par år, og kjerringa var fornøyd, forklarer Nikolaj. Men i kjølvannet av at hans hjemland åpnet grensene, dukket det opp folk fra nabolandet Kina.

- Kineserne jobber for knapper og glansbilder, hevder Nikolaj og minnes hvordan hans bedrift i løpet av et år mistet nær alle kundene.

- Jeg ble slått konkurs, kreditorene tok nesten alt jeg eide og før jeg rakk å si "hva skjer", satt kjerringa, fire unger og jeg på bar bakke.

Stakk av med barna

Med gjeld oppover øra og dårlige fremtidsutsikter glemte kona til Nikolaj hva hun hadde lovet i kirken da de giftet seg: Holde sammen i tykt og tynt.

- Hun stakk av gårde med det siste jeg hadde - barna mine. Nikolaj må ta en pause, før han fortsetter med bedrøvelig røst:

- Jeg prøvde å lete henne opp, men hun var som sunket i jorden. - Det var et helvete, minnes han. - Jeg elsker barna mine over alt her i verden - plutselig visste jeg ikke engang hvor de var og ante ikke om jeg noen gang ville se dem igjen.

Nikolaj lette og lette. Uker ble til måneder og måneder ble til år.

- Men krav fra advokaten hennes om underholdningsbidrag, ja det kom hele tiden, forteller Nikolaj irritert. Med kreditorer hengende i nakken, krav om barnebidrag og underholdningsbidrag, samt trusler om fengsel på grunn av ubetalte regninger, tok Nikolaj en dramatisk avgjørelse:

- For fire år siden flyttet jeg dypt inn i villmarken, hit hvor ingen finner meg& verken kreditorene eller konas advokat.

Fest

I dag er det fest hos Nikolaj. Kun et lite utvalg av betrodde venner, deriblant en politimann, vet hvor Nikolaj bor. En gang iblant kommer de på besøk, og en gang iblant kommer politimannen på besøk med barna til Nikolaj.

- To år etter at kjerringa forsvant, klarte min venn i politiet å spore henne opp, forteller Nikolaj. Politimannen klarte å overbevise henne om at barna har både lyst og rett til å se sin far. Og sånn ble det.

I forkant av dagens fest har Nikolaj vært i skogen og skutt en hjort.

- Jeg lever 99 % av naturen, forteller Nikolaj. Den ene prosenten av levebrødet han henter fra sivilisasjonen, setter han stolt på middagsbordet i dag.

- Vodka drikker jeg tre-fire ganger i året, og i dag er en av dem. Nikolajs venner gafler i seg stekt kjøtt, mens de slurper vodka og, ikke minst, tomatsuppe. Sistnevnte er jo snadder, så jeg lar Nikolaj fylle opp en bolle til meg også. Men den er ikke helt som jeg er vant med.

- Hvis du bruker halvparten vann og halvparten vodka når du koker suppa, så blir den mye bedre, ikke sant?

Møte med tiger

Selv om han har hytta full av folk i dag, tilbringer Nikolaj det aller meste av tiden mutters alene. Vel, kanskje ikke helt alene, i og med at han har en hund og en drøss katter. Og det er noe merkelig med Nikolaj og hans mange dyr. De virker så utrolig hengivne. De nærmest fotfølger ham overalt, og det virker som om han kommuniserer med dem på et eller annet mystisk vis.

- Det handler bare om hvordan du behandler dyrene, hevder Nikolaj. Sist vinter fikk han også bruk for sitt unike dyretekke.

- Under den kaldeste perioden kom plutselig en gigantisk sibirsk tiger ruslende inn på tunet mitt tidlig om morgenen, forteller han.

Tigeren var sannsynlig på jakt etter mat, og øynet kanskje en mulighet på "gården" til Nikolaj.

- Jeg sto nede i elva og hogget løs is jeg skulle smelte til drikkevann, minnes Nikolaj og forteller: - Tigeren satte øynene i meg, og i et lite sekund trodde jeg rovdyret skulle gå løs på meg.

Men Nikolaj snakket til den og ba den komme tilbake om en time, så skulle den få mat. Tigeren lusket inn i skogen igjen. Nikolaj gikk tilbake til hytta, dro fram et lår fra en hjort han hadde skutt høsten i forveien og la det i skogkanten.

Nikolaj så aldri tigeren igjen, men da han sjekket kjøttstykket litt senere på dagen, var det borte. Rundt stedet der hjortelåret hadde ligget, fant han store fotspor etter verdens største kattedyr. Han er overbevist om at tigeren forsto hva han mente.

- Er du grei mot dyrene, er de greie mot deg, hevder han tydelig overbevist.

Herlig liv!

- Jeg lever i pakt med naturen, jeg spiser av dens frukter og har aldri vært lykkeligere, sier Nikolaj da jeg treffer ham igjen en uke senere. Hans gjester har forsvunnet, og han er atter alene. Vi sitter inne i den lille hytta hans, mens svartkjelen putrer over vedovnen og vårsola begynner å krype over horisonten.

- Noen dager arbeider jeg med å bygge den nye koia, andre dager går tiden med til jakt, bærplukking, vedsanking eller bare hvile.

- Ligge på ryggen og titte opp i himmelen, høre fuglene kvitre og kjenne lukten av vår.

Nikolaj trodde han ville mistrives alene i ødemarken, men han tok skammelig feil. Likevel, det han synes er det herligste ved å bo 37 mil fra nærmeste by og tettsted, uten at noen andre enn fire venner vet hvor han befinner seg, har ikke så mye med naturen å gjøre.

- Tanken på at min kone i dette øyeblikk irriterer seg grønn over at hun ikke kan vri mer penger ut av meg, og at mine kreditorer febrilsk og forgjeves leter etter meg, ja, det gjør dette livet til det mest praktfulle en voksen mann kan oppleve, avslutter Nikolaj muntert.

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!