EVAKUERT: To ganger tvang været klatrerne til å ned fra camp 2.

STALAKTITTER: På vei opp forserte klatrerne et parti med isstalaktitter.

REDNINGSMANNEN: Petter og Pere (t.h.) før ulykken.

Det er mørkt og bitende kaldt. Fjellvinden hyler rundt Petter Ulfeng (35) der han står på alle fire og drar inn pusten med sine lungers fulle kraft. Det hjelper ikke. Det er som om han puster gjennom et syltynt sugerør.

Halsen har est ut så mye at han ikke lenger får oksygen. Pusten stopper. Så stopper hjertet. Petter faller om og blir liggende.

Mørkt og stille

- Jeg husker det tydelig. Jeg så ikke noen tunnel med lys i og hørte ikke noe englekor. Det var bare mørkt og stille, sier Ulfeng til Vi Menn.

Det er fem måneder siden han nesten mistet livet i de argentinske Andesfjellene.

Ulfeng skulle gå direkteruta til toppen av Aconcagua (6962 moh.), det høyeste punktet på det amerikanske kontinentet, og stå på ski ned igjen. Men da han fikk hjerneødem på 6414 meter, gikk han i bakken.

I to minutter lå han uten puls, var klinisk død. Men klatrekompanjongen Pere Vilarasau fra Spania, som var 200 meter foran ham i løypa, styrtet ned fjellsiden da Ulfengs hodelykt hadde stilnet. Han handlet lynraskt.

- Pere stakk 100 milligram kortison i låret på meg, kjørte en luftslange ned i halsen min og ga meg hjertekompresjon og munn til munn. Da våknet jeg. Han ga meg adrenalinsprøyte, blodåreutvidende piller og til slutt druesukker blandet med eget spytt. Hadde det ikke vært for ham, hadde jeg vært død nå, erkjenner klatreren.

Formidabel tur

Ulfengs ekspedisjon tar til i begynnelsen av november 2007. 35-åringen har brukt Hemsedal som base og treningsleir de siste årene, og er i god form.

Kun tre prosent av dem som prøver seg på østruta Polacos Direct, når toppen. I tillegg skal 35-åringen, som første mann i verden, kjøre på ski ned høyresiden av breen.

Petter møter den anerkjente klatreren Vilarasau gjennom et lokalt ekspedisjonsfirma. De to skal samme vei, spleiser på et esel og slår følge til basecamp 4200 meter over havet.

Herfra skal turen gå via camp 1 (5200 moh.), camp 2 (5820 moh.) og videre rett til topps. En tredje camp ligger på ca. 6300 meter, men som Petter sier:

- Camp 3 ligger litt ut til siden fra direkteruta, så jeg blåste i den og skulle gå til toppen i ett strekk fra camp 2.

sammen har han og Pere nær 200 kilo oppakning som skal bæres i meget tynn luft. Fire dager går med til å distribuere utstyret mellom de to første campene, og til å akklimatisere seg for høyden. De gjorde flere forsøk mot toppen, men ble stoppet av været. Med det tredje skal det skje:

Bratt livredning

- Pere gikk først, og jeg hang på ham som et frimerke. Han er i fjellene rundt 300 dager i året og så topptrent som det går an. Etter noen timer kjente jeg voldsomme smerter og begynte å henge etter, forteller Fredrikstad-mannen.

Ulfeng har pustebesvær på 6414 moh. Noe er galt. Petter forsøker å signalisere til Pere med SOS-fløyta, men klarer bare å presse ut et spakt "pffft".

Stadig mindre oksygen finner veien til klatrerens store lunger. Så ikke noe. Petter famler, slås av panikk og faller om. Det blåser rundt ham, og lyset fra hodelykta faller til ro.

Den erfarne spanske klatreren spurter ned fjellsiden og utøver et imponerende stykke livredning, under ekstremt vanskelige forhold.

- Det første jeg husker er at jeg henger nedenfor Pere som går nedover fjellet. Han har lagt meg i en sovepose han har tapet et liggeunderlag rundt, og spent meg fast i en klatresele, minnes Petter.

Redningsaksjonen er langsom og strabasiøs, men med hjelp fra flere klatrere kommer de omsider ned til basecamp. Her venter en lokal lege, som slo alarm.

Skal tilbake

Seks dager går før Ulfeng skrives ut og flyr hjem.

- I ettertid er det lett å si at jeg burde ha snudd. Men jeg følte meg sterk som en travhest. Det er for jævlig å ikke gripe anledningen når den er der, forklarer Petter.

Han er blitt en erfaring rikere og en illusjon fattigere, men han er definitivt ikke skremt. Han er i toppform og i godt humør. Og har planene klare:

- Jeg skal opp igjen. Samme turen, samme ruta. Bare at denne gangen skal jeg akklimatisere meg skikkelig før jeg går opp. Jeg må bare ta'n.

- Du blir helt hekta på sånne høye fjell. Det er heftigere enn det stoffet gutta på Plata setter i armen. Det er mye som skal klaffe for å lykkes. Men når det først klaffer, da gir det deg så sinnssykt mye. Da lever du lenge, lenge på det.

LES HELE DEN DRAMATISKE HISTORIEN I VI MENN NR. 19 - I SALG NÅ!

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!