Det siste Jernteppet
Vi Menn på patrulje med norske grensesoldater: Bare en kilometer i luftlinje fra den norske grensevaktstasjonen, ligger op’en til den russiske grensevakten. Begge loggfører alle bevegelser og glaner hverandre med kikkertene sine.
Det er april med vår og snøstorm. Vi er på vei til OP 247. Navnet er det samme som høyden over havet. Observasjonsposten ligger som et ørnerede ved utløpet av Grense-Jakobselv, den ene grenseeleven mot Russland i Sør-Varanger i Finnmark. Natos fremste og nordligste utpost mot russergrensen.
Snøen er råtten og vi jobber hardt med å holde scooteren i gang opp de siste hengene. Stasjonssjefen på Grense-Jakobselv, løytnant Michael Rozmara, leder an. Han er lommekjent og godt er det, for muligheten for å kjøre feil og slå seg i hjel er absolutt til stede.
Alternativet er å klatre opp til fots. På andre siden av fjellet er det spent opp tau man kan følge oppover, men vinterstid krever snøfonnene og de isete forholdene at man bruker stegjern. Helikopter er det mest populære hjelpemiddelet til å få fraktet opp ved og matforsyninger med ukentlige mellomrom.
"Psykoneset"
Omsider dukker op'en opp i tåka. Korporal Eirik Nørstebø vinker fra tårnverandaen, glad for å få selskap. Han er en av de fire menige vernepliktige soldatene som deler på jobben med å sitte i observasjonsonstårnet og følge med på russisk side to uker i strekk. I likhet med samtlige grensejegere er de på et kvarters beredskap døgnet rundt syv dager i uka - unntatt når de reiser hjem på perm tre ganger i løpet av den aktive perioden.
Selve grenselinjen er ikke rett, men snor, og bukter seg i midten av elven i den flate dalbunnen. Noen steder er den ikke stort bredere enn en bekk. På det nærmeste er det bare fire meter mellom de norske og russiske stolpene.
Måten Grense-Jakobselv slynger seg på gjør det ikke alltid så lett å vite hvor man er i førhold til grensen. "P sykoneset" er navnet på en av de norske landtungene som faktisk strekker seg inn på russisk territorium.
Jernteppe
På den ytterste fjellknausen på den andre siden av dalen, bare en kilometer i luftlinje fra den norske, ligger op' en til den russiske grenseposten Jekaterinskaya. Akkurat som nordmennene loggfører alle bevegelser på den russiske siden, glaner de sikkert på oss med kikkertene sine når vi entrer OP247.
Frykten for militær invasjon er ikke lenger hovedgrunnen for overvåkingen til de norske grensejegerne. Likevel er tårnet fylt av sensorer og elektronisk utstyr som tilfredsstiller Schengen-kravene til grenseovervåking dag og natt og i all slags sikt. For å forhindre ulovlig innvandring til Norge, er grensen på norsk side paradoksalt nok blitt et mye mer ugjennomtrengelig elektronisk "jernteppe" enn den noensinne var under den kalde krigen.
- Likevel heter det seg at den beste norske grensevakten er den russiske, forteller løytnant Rozmara. - De er enda bedre til å holde folk inne enn vi er til å holde folk ute. Mens man på norsk side kan gå fritt helt opp til grensen, har russerne sperret av et 10-20 kilometer bredt område inntil selve grensen. Det betyr at det er svært lite synlig aktivitet langs grenselinjen. De fleste som prøver å komme seg vestover, blir tatt før de kommer så langt.
Ifølge hjemmesidene til de russiske grensevaktstyrkene ble hele 6000 grensekrenkelser avverget i fjor. Nå som russerne kan reise fritt, dreier det seg utelukkende om folk som prøver å komme seg til Vesten via Russland.
Selv om den russiske siden er fysisk avsperret, finnes det også øde nok områder til å bevege seg usett i. Men du bør helst hete Børge Ousland for å lykkes. Sist noen klarte å komme seg over, var i 2005. Da dukket en 19-årig mann fra Tadsjikistan opp i en avsides dal på norsk side. Han avslørte seg selv da han oppsøkte en gård for å be om arbeid. Hadde han søkt asyl i stedet, hadde han kanskje vært her fortsatt.
Bare en måned senere, i september, ble en marokkaner funnet druknet i Pasvikelva ved Svanvik. Han hadde klart å flyte over ved hjelp av en lastebilslange, men hadde bukket under for det kalde vannet underveis.
Isfront
De gangene norske soldater møter på de russiske, er det et kort "privjet!" (hei) og militær honnør som gjelder. Forsøk på høflig samtale om vær og vind vil bli rapportert som brudd på bestemmelsene.
- De aller fleste som er her, har selv søkt om grensevakttjeneste. Vi opplever at mannskapene trives godt med friheten til å forme sin egen hverdag og ansvaret mens de tilbringer flere uker i op'en. Egentlig gjør de en jobb som ville blitt utført av befal andre steder i Forsvaret, sier han.
Isbading
Dama. Og mobiltelefonen, er svaret når vi spør grensejegerne hva de savner mest. - Men tida går fort for det, forteller Nørstebø. - I tillegg til observasjonstjenesten kan vi jakte, trene, patruljere, drive vedlikehold og se på flatskjermen.
247 meter under op'en ligger Norges antakeligvis fineste sandstrand. Her bader grensejegerne fra Ishavskompaniet hver lørdag. Om sommeren er de attraksjon for bobilturistene som kommer i horder for å se Europas østligste ytterpunkt. Vinterstid er det bare et par ravner som får med seg happeningen når en hel jegertropp kaster seg ut i Barentshavet.
- Isbading må være sunt. Ingen av oss blir noensinne forkjølet, hevder løytnant Rozmara før han løper uti som førstemann.
I grenseland
Grensen mellom Norge og Russland er 196 km lang. 2/3 av den følger Grense-Jakobselv og Pasvikelva. Siden 2001 regnes den som en yttergrense til Schengen-området.
Norge er det eneste Schengen-landet som benytter vernepliktige soldater som grensevakt.
Garnisonen i Sør-Varanger har ansvaret for grensevakten. Innen 5 mils avstand fra grensen har Russland en infanteri- og en marineinfanteribrigade på totalt 5000 mann. Innen en sirkel på 25 mil fra grensen befinner det seg om lag 2000 russiske atomstridshoder.
I 2007 ble det skrevet ut forelegg for 31 mindre grensekrenkelser. Det er en drastisk nedgang fra tidligere år hvor gjennomsnittet har vært på 70-80. 5000 kroner er vanlig bøtesats for å krysse grensen ulovlig.
Les hele saken i Vi Menn nr.17, som er i salg nå.
Denne saken ble første gang publisert 22/04 2008, og sist oppdatert 04/05 2017.