KUMMERLIG: Slik lever samfunets tapere i India.

En betongklump i Kolkatas (tidligere Calcutta) slumområde hever seg over søppel og nedslitte bygninger. Nakne murvegger og dunkel belysning møter meg på innsiden.

Her har Chandana Ghatak i 24 år tatt seg av hundrevis av nødstilte barn og voksne. Men nå skal myndighetene erstatte slumområdene med luksusleiligheter. Innen seks måneder vil Chandanas krisesenter bli revet.

Jeg klatrer opp til andre etasje. En treplate fungerer som seng for en jente inntullet i et teppe. Blikket hennes er fylt av tomhet og sorg. På gulvet ved siden av sitter en mann i 20-årene med bena klemt opptil seg og blikket stirrende mot veggen. Jeg prøver å hilse, men han ser rett gjennom meg.

En ung gutt med delvis deformert ansikt napper forsiktig i tøyet mitt. Jeg snur meg mot ham og oppdager at han er lenket fast til en "seng" med kjetting. Han smiler. Men det er et tomt og underlig smil.

Freser av sinne

Høye lyder med et aggressivt tonefall ljomer brått mellom de massive betongveggene. Jeg runder hjørnet og titter inn i neste rom. En kvinne sitter i en krok, med et stort bilde av Jesus hengende over seg. Hun freser av sinne. Brått blir sinne til gråt. Ingen i rommet skjenker henne så mye som et blikk. De er vant til dette.

Et lite bord står plassert i hjørnet av rommet. Under ligger en bylt tøy. Den rører på seg. Jeg går nærmere og et lite, skremt fjes titter nervøst ut. Hun skjelver. Indias nest største by er glovarm om sommeren, men i vintermånedene blir det kaldt her.

Plutselig står en kvinne i døråpningen. Jeg har kjent henne i over ti år. Chandana Ghatak driver dette krisesentret i Kolkatas slum, og hun smiler stolt.

Hva i alle verden er det hun er stolt av? Her lever jo mennesker under de usleste forhold som tenkes kan? Jeg hører motforestillingene fra mitt norske ståsted summe i hodet. Men de betyr ingenting, for hvis det er et menneske jeg kjenner som kan gå med hevet hode, er det enken Chandana Ghatak.

Hun har viet sitt liv til å ta vare på de menneskene ingen andre vil vite av.

- Vi fant denne nyfødte babyen på gata. Mange av barna som bor her, har kommet hit nettopp på denne måten, forteller hun trist. Hun forklarer at unge, fattige kvinner ofte overlever ved å selge seg selv. Prevensjon er både dyrt og vanskelig å få tak i. Mange blir selvsagt gravide. Det dreier seg om kvinner som har nok med å ta vare på seg selv. Hvordan skal de i tillegg makte å ta vare på et nyfødt barn?

Noen forsøker seg på abort, enten ved hjelp av en venninne eller hos en eller annen kvakksalver. Resultatet er ofte fatalt.

- Mange av dem som går svangerskapet ut, tar ansvar for barnet sitt, forklarer Chandana. Men ikke alle. Noen kvinner føder og lar barnet bli liggende igjen på gata, eller kaster det på en søppeldynge eller i rennesteinen. Flere av barna på krisesenteret er faktisk blitt funnet i søppelhauger.

Voldtatt og utstøtt

Mitt første møte med Chandana fant sted en het sommerdag i 1999, og allerede samme kveld ble jeg kastet inn i en virkelighet jeg håpet ikke eksisterte.

Men siden mitt første besøk er enkelte ting blitt litt bedre. En rekke små og store barnehjem har dukket opp i og rundt Kolkata. Gatebarn blir oftere fanget opp og gitt en human oppvekst. Derfor finner jeg ikke så mange barn hos Chandana i disse dager. Men det betyr ikke at hennes hjem er tomt&

- Fem år gammel ble han funnet alene og forlatt, utsultet, møkkete og nesten naken på Kolkatas jernbanestasjon, forteller Chandana og guider meg rundt i den fire etasjer store bygningen. Hun skildrer alle beboerne som sine "barn" .

- Gutten kunne ikke snakke og ikke forsto han hva andre sa til ham, forklarer hun og rister på hodet: Grunnen, tror hun, til at denne gutten ikke ble tatt hånd om, er at han er mentalt tilbakestående.

Svært få barnehjem i Kolkata er villige til å ta til seg handikappede eller tilbakestående barn, noe Chandana synes er forkastelig.

- Vi ser ikke forskjell på noen, uansett tilstand eller religion, understreker hun og fører meg inn i neste rom.

Jaget fra landsbyen

15 år gamle Jhuma kommer opprinnelig fra en fin familie. Men så ble hun utsatt for grov voldtekt som 12-åring. Faren hennes syntes svært lite om å ha en ugift datter som ikke lengre var jomfru. Det kunne ødelegge familiens gode navn og rykte. Derfor kastet han henne på gaten. Jhuma har nå bodd her i tre år, og hennes største ønske er å gjenforenes med familien. Chandana har prøvd, men familien vil ikke vite av henne.

Arati kommer fra en liten landsby fem mil utenfor Kolkata. Hennes mann arbeidet i familiens åker, men særlig med penger ble det ikke. For fire år siden oppdaget Arati en rask måte å tjene penger på. I sin desperasjon over å se at barna gikk sultne til sengs hver eneste kveld, reiste hun en dag til Kolkata sammen med en venninne i samme situasjon.

De solgte sine kropper og tjente mer på én dag enn ektemennene gjorde på en ukes arbeid. Deretter dro venninnene i all hemmelighet til Kolkata en gang i måneden, og tjente gode penger. Men prisen Arati måtte betale ble høy: I desember 2007 fikk hun beskjed om at hun var HIV-smittet.

Landsbylegen tok ikke taushetsplikten særlig alvorlig. Straks Aratis skjebne ble kjent, ble hun kastet ut av landsbyen.

Mentalt tilbakestående, handikappede, HIV-smittede og voldtektsofre. Dette er de store taperne i det indiske samfunnet.

- I India blir disse individene av enkelte sett på nærmest som dyr, forklarer hun. Årsakene kan være flere, men religionen har mye av skylden. I hinduismen står reinkarnasjonen sentralt. Den fastslår at "en kvinne er født kvinne fordi hun syndet i sitt forrige liv som mann".

Mange tror fullt og fast at en person som er født mentalt tilbakestående eller handikappet, rett og slett gjorde noe utilgivelig i sitt forrige liv.

Hjemmet må rives

I dag har Chandana to hjem. Ett på landsbygda, hvor hun huser 36 mennesker og et i Kolkatas slumområde, hvor det bor 23 mennesker. I huset på landsbygda holder hovedsakelig mentalt friske personer til. Foreldreløse barn og eldre mennesker uten familie som ikke kan ta vare på seg selv.

De som hjelper Chandana med driften av de to hjemmene, har alle vokst opp hos henne. Men ikke alle blir værende.

- Noen av barna er blitt adoptert bort til gode familier, mens andre har vokst opp her og er i dag gift og har barn selv, betror Chandana stolt. Hun forteller at hennes viktigste mål med "barna", er å dytte dem noen trinn høyere opp på den statusstigen som er så viktig i India. Hun gir dem alle en solid utdannelse, slik at de i fremtiden kan stå på egne ben.

Men Chandana har ikke all verden av midler. Fra myndighetene mottar hun null støtte, så hennes ønske om gi sine "b arn" ordentlige senger, varme klær og en mer verdig hverdag, blir det ikke råd med etter at mat, strøm og andre utgifter er dekket.

Men nå har hun fått et nytt og langt større problem i fanget&

- Myndighetene i Kolkata ønsker å fjerne slummen, forklarer Chandana trist og peker mot noen store bygninger i øst.

Myndighetene bygger luksusleiligheter der de fattige nå lever. Det betyr at Chandanas hjem i Kolkata vil bli revet innen seks måneder. Som kompensasjon tilbyr myndighetene to små leiligheter, som til sammen kan huse maks seks personer.

Chandana skulle gjerne ha plassert alle på landsbygda, men der er det knapt plass til flere.

- I tillegg er hjemmet her i slummen selve mottakssentret mitt, sukker hun. Hun frykter det verste: - Hvis myndighetene får sin vilje, blir jeg nødt til å slippe mange som bor her ut på gaten. Der vil de neppe overleve særlig lenge.

Hjulpet av Vi Menns lesere

Siden jeg besøkte Chandana første gang i 1999 og skrev om henne i Vi Menn nr. 47- 1999 og i nr. 08-2001, har hun mottatt 86 000 kroner fra Vi Menns lesere. Hun har fått noe fra en tysk familie, litt fra USA og litt fra venner og bekjente. Skulle du ønske å hjelpe, vil alle bidrag gå uavkortet til krisesenteret. Ta i så fall kontakt med Anne Lise Flavik på mail: annelise@studioa7.no eller johnny_haglund@msn.com

Les hele saken

Vi setter stor pris på kommentarer og innspill i debattene våre. Vær forsiktig med personangrep og sjikane og prøv heller å forklare hva du mener og hvorfor. Takk for at du bidrar i debatten!