Svalereirenes voktere
Vi Menn ble med svalereirenes voktere på jobb i de dype, smale grottene på de indiske Andamanøyene. Det ble en smertefull opplevelse.
Svetten renner i strie strømmer. Kanskje kan det hjelpe meg? Jeg prøver å vri litt på armene. Men det massive fjellet pakker seg rundt kroppen min. Svette er ikke som olje, jeg sitter like bom fast.
Hjertet hamrer hardere, pulsen stiger. Samme hva jeg gjør, så virker det som om jeg bare skrur meg mer og mer fast. Til og med hodet sitter i klemme, og nakken er vridd i en ubehagelig vinkel. Jeg føler meg totalt hjelpeløs.
Jeg har vært i en liknende situasjon tidligere. Men da i Norge, sammen med en erfaren grottekar. Dessuten var jeg ikledd hjelm, kjeledress og skikkelige sko.
Nå er jeg midt i en tjukk jungel, har på meg sandaler, shorts, T-skjorte og ingen hjelm. Jo da, du kan godt si jeg er tjukk i hue. Men dette var jo ikke akkurat planlagt.
Veldig hemmelig
Det begynte med en hyggelig invitasjon.
- Vi skal se etter svalereir. Vil du være med?
Titus, en tykkfallen burmeser som har levd hele livet på de indiske Andaman-øyene, lovet meg eventyr. Jeg takket ja.
Klokken fem om morgenen, før det ble lyst, var vi på kaia. Titus var nemlig veldig redd for at de andre i landsbyen Mayabunder skulle få vite noe om hvor vi skulle.
- Dette må være hemmelig, hvisket han flere ganger før avreise.
Grunnen var enkel: En kilo svalereir kan gi selgeren den nette sum av 10 000 INR (ca. 1350 kroner). En høy sum for en fattig inder.
- Jeg pleide å sanke svalereir da jeg var yngre, fortalte Titus i båten på vei ut til "De Førti Grottene". Tydelig skamfull fortalte han også at svalebestanden i området sank med 80 % i løpet av 90-tallet. Så sterk er faktisk Titus' skyldfølelse at han i dag vier mye tid til å verne svalene og deres reir.
- Jeg vet akkurat hvor svalene hekker, og det er det ikke så mange andre som gjør, fortalte han mens han speidet bakover for å se om andre båter fulgte etter oss. Med god grunn: Etter at svalene og deres reir ble fredet i 2000, steg selvsagt kiloprisen, og denne forretningsvirksomheten ble brått svært attraktiv.
Jungelens voktere
Etter en times båttur og 30 minutters jungelgange traff vi fem fåmælte, tynne og senete karer i regnskogens dyp.
- Vi holder til her seks måneder i året, fortalte den eldste av dem, Tersius Barla (42). Han forklarte at de alle var bønder, men at de tidligere, i likhet med Titus, spedde på inntekten med å samle svalereir. Da forbudet kom, fortsatte de som før, helt til de traff den unge, entusiastiske ornitologen Manchi Shirish (33).
- Han tilbød oss jobb som voktere av svalereirene i de seks månedene svalene hekker, fortalte Tersius. Deretter kunne de dra hjem til sine familier og dyrke jorda fram til neste hekkesesong begynte.
Lønna de tilbød var 130 INR (ca. 17 kroner) dagen, og etter at Manchi og Titus klarte å overbevise mennene om at det virkelig var nødvendig å verne svalene, takket 11 av dem ja. Tersius angrer ikke, for i tillegg kunne de samle inn svalereir når fuglene var ferdige med å hekke.
I de seks månedene mennene lever i jungelen, besøker de mellom 20 og 30 små og store grotter seks dager i uka. I dag ble jeg altså tilbudt å være med tre av mennene på jobb. Og siden disse karene var kledd i badesandaler, shorts og T-skjorter, antok jeg at grottene lå lett tilgjengelig.
Så feil kunne jeg ta&
Blodtørstige insekter
Nå sitter jeg i en skruestikke og angrer på at jeg ble med. Trøsten må være at jeg i alle fall kan se dagslyset, for jeg sitter bare to meter fra åpningen. Jeg lirker og lirker, mens jeg kjenner litt på klaustrofobifølelsen min. Prøver å tenke på noe annet.
Det er ikke så vanskelig. Jungelen er full av små kryp. De angriper meg fra alle kanter. Maur kravler over ryggen min. Mygg suger blod av ansiktet og nakken min, og jeg føler at et eller annet kryp, av et litt større kaliber, forsøker å krabbe ned og inn i shortsen min.
Da hører jeg endelig Tersius' stemme. Hvor i all verden har han vært? Vi klatret sammen i denne grotta en halvtimes tid, så bare forsvant han ut og druknet i en sprekk fylt av dagslys og grønne vekster.
Jo da, jeg kom inn - så vidt. Men så skulle jeg være like elegant som Tersius på vei ut, og bom! Der satt jeg fast& og det må jo være minst en halvtime siden?
Men så kjenner jeg armer som tar tak i meg. Noen dytter og drar, andre vrir og bender. Så, endelig, kjenner jeg at resten av kroppen begynner å røre seg. Millimeter for millimeter. Men det gjør vondt. Ribbeina blir presset inn, skuldrene får juling og hoftene er allerede oppskrubbet og vonde.
Etter en time i klemma trekker jeg den siste kroppsdelen ut fra dette forferdelig trange hølet.
- Ja, det var den første grotta& nå er det bare 20 igjen, forteller Tersius.
Må spare lys!
Vi klatrer opp nedgrodde trestammer, balanserer på knivskarpe steiner og slåss med grønne, tettvokste planter mens all verdens insekter surrer rundt ørene våre. Vi åler oss inn i et par andre grotter, som er langt mer komfortable enn den første. Men svalereirene ligger limt fast høyt over hodet på oss, så det er vanskelig for meg å se dem.
Men så dukker en annen grotte opp. Ikke så trang, men dyp. Vi har ingen tau, sikringer eller noen som helst form for beskyttelse, så jeg vet jeg burde la være. Men nok en gang er eventyrlysten sterkere enn fornuften.
Jeg har heldigvis bra med lys, men disse gutta, som er her hver dag, har lommelykter som lyser like sterkt som en blafrende fyrstikk. Ikke nok med det. De slår lyktene på kun når det er helt nødvendig - og det er ikke ofte!
- Må spare batterier, unnskylder de seg. På det dypeste måler jeg at utgangen ligger omtrent femti meter fra dagslyset. Det betyr totalt mørke når lyktene slås av.
- Vi kjenner grotta, hevder de og lyser mot en liten koloni av svalereir. Små, voksliknende utvekster sitter fast i fjellet et par meter over grottegulvet. Rundt oss piper og flakser det. Ikke av svaler, men av flaggermus.
- Svalene bor her om natten og flaggermusene om dagen, forklarer Tersius og kjenner forsiktig på et av reirene. Så blir han brått litt morsk i ansiktet.
- Da vi fikk denne jobben, ble vi lovet at vi kunne spe på inntekten med å plukke reir straks hekkesesongen var over, klager han, men nå er også det forbudt.
Fugler eller barn?
- Myndighetene gjør det ikke enkelt for oss, sier Titus og Manchi da vi etter seks timers klatring kommer tilbake til mennenes basecamp.
Vokterne har førstehåndskunnskap om hvor reirene finnes, og de vet når og hvor andre illegale samlere vil forsøke å nå dem. Men når myndighetene nå tar fra dem en viktig del av deres allerede tynnslitte inntektsgrunnlag, frykter Manchi hva som kan skje.
- Vokterne kan tømme alle grottene her i løpet av to dager hvis de vil, slår ornitologen fast. Men han vil ikke dømme dem om slikt skulle skje:
- Når valget står mellom å verne en liten fuglerase og å skaffe mat til barna dine, er valget enkelt, sier han trist.
Svaleredesuppe
Salanganer er små seilere som holder til i Asia, og ekspertene strides om hvor mange arter det er av dem. De er akrobatiske flygere som lever av små insekter de fanger når de flyr med åpent gap, på samme måte som våre tårnseilere. Selv om de ytre sett kan likne svaler, er de mer i slekt med kolibrier og natteravner.
De har reir i mørke huler, hvor de benytter ekkoorientering i likhet med flaggermus.
Reirene ser nesten ut som en gammeldags såpekopp i porselen. Men materialet er mer elastisk og mindre holdbart. I hekketiden svulmer spyttkjertlene til salanganen opp, og de bygger reirene av proteinrike spyttråder, som størkner i kontakt med luft.
De mest attraktive reirene for samlerne, er de uten fjær og andre fremmedlegemer. Det sies at flere samlere faller ned og slår seg i hjel hvert år. Yrket går ofte i arv fra far til sønn.
Den legendariske fugleredesuppen var en rett for keiseren og de aller øverste i Østens samfunn.
Til en porsjon trengs det to-tre reir, som ferdig kokt forvandler seg til en slimete, smakløs masse. Suppens høye status skyldes neppe smaken, men snarere rettens ry for å sikre et langt liv, og styrke den erotiske kapasiteten.
Denne saken ble første gang publisert 07/04 2008, og sist oppdatert 04/05 2017.