Adrenalin på hjul

Ta en slalombakke. Ta en sykkel. Og kast deg utfor. Høres sinnsykt ut? Det er det også, men det gir et kick av dimensjoner.

Sist oppdatert

Utforsykling (downhill) er syklingens Formel 1. Med en fart på mellom ti og helst 100 kilometer i timen er utforsykling klassifisert som ekstremsport, og ikke uten grunn.

SE BILDENE HER!

Utforsykling er en gren av terrengsykling. Den "gamle" måten å sykle terrengsykkel på, er dyttet av banen med villere utgaver, som freeride. Freeride er en relativt ny sport som kombinerer ulike sider ved terrengsykling, med utforsykling, hopp og triksing.

På grensen
I utforsykling dreier alt seg om å komme fortest mulig ned. Så kjapt som mulig skal deltakeren komme seg over hopp, stubber og stein. Ett løp kan vare fra to til fem minutter.

Bakkene er bratte, enkelte ganger nesten umulige å forsere. Løypene er som teknisk vanskelige terrengesykkel-løyper.

Pål Borgen har kjøpt seg ny sykkel, og kan ikke vente med å komme i gang med utforkjøringen. Han har kjørt motorcross tidligere, og nå gjør actionsuget at han vil komme i gang med noe nytt.

Nå er det downhill som gjelder. Hvorfor ikke freeride?

- Jeg vil fortest mulig ned! I freeride trikser man og gjør ting som man skulle tro var umulig på sykkel. Utforsykling er mer full fart, der tidaspektet er det viktigste. Downhill er helt klart råere, forteller han, og legger til at flott utsikt ikke er noe minus med sporten.

- Frisk luft og fart er en god kombinasjon, og jeg liker at det skjer litt mer enn det vanlige A4-livet, forteller han fornøyd.

Én i mål
Grenen er ikke ny, og det første løpet ble arrangert i 1976. Ti deltakere i Fairfax, California, skulle ned 1300 fot på fem minutter. Bare Alan Bonds kom seg til mållinjen, og ble erklært vinner.

Men sporten har ikke tatt skikkelig av, og først på 90-tallet ble skikkelige downhill-sykler satt i produksjon.

- Internasjonalt er dette en stor sport, og det er vel ti år siden jeg hørte om det først. Det er fremdeles relativt nytt i Norge, selv om det finnes utøvere her som har drevet med det i flere år, forteller Borgen.

Selv har han nettopp fått kjøpt seg det rette utstyret, men det er ikke første gang han har satt utfor slalombakken med sykkel. Men det er nå det gjelder, fordi en skikkelig sykkel også gjør at han kan komme opp i større fart.

Svart løype

De beste stedene å kjøre utforsykling på, er i slalombakker. Ikke minst fordi man lett kommer seg opp, men også fordi det går an å velge vanskelighetsgrad.

Det høres sinnsykt ut å sette utfor svart løype med det mål for øyet å komme fortest mulig ned.

- Litt gæren må man kanskje være, men det gjelder å vite hva man driver med. Det er en sport for alle, siden det finnes ulike bakker å velge mellom, sier Borgen.

I det siste har det blitt åpnet flere sykkelparker. Både Tryvann, Hafjell, Hemsedal og Geilo har de satset stort på å tiltrekke seg ekstremsyklister, og kan tilby adrenalinkick både sommer som vinter.

Tilrettelagte forhold er det beste, men likevel risikerer man å slå seg.

- Det er jeg ikke så redd for. Uansett gjelder det å unngå det på best mulig måte, det er jo ubehagelig, sier Borgen.

Bygd for fart
Ikke overraskende må det spesialbygde sykler til for å tåle den hardhente behandlingen.

En konkurransesykkel ligger på rundt 40 000 kroner, brukt koster den rundt halvparten. Nå som sporten har begynt å rekruttere flere nybegynnere, produseres det også billigere versjoner. Disse ligger på rundt 15 000 kroner og oppover, men er mulig å få tak i brukt.

- Det viktigste er at den må tåle en støyt, syklene får mye juling. Derfor er de overdimensjonerte i forhold til en vanlig sykkel. Det viktigste er bremser og fjæring, og selvfølgelig sikkerhetsutstyret man har på seg, understreker Pål Borgen.

Kilde: Wikipedia

Denne saken ble første gang publisert 15/09 2007, og sist oppdatert 04/05 2017.

Les også